RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Paul Weaver (Mediehuset Nettavisen)

Jeg hater deg, kompis!

Sist oppdatert:
Det finnes ikke verre opplevelser enn å tape.

- NEEEEEI! Jeg hater deg din forbanna %#¤%¤!

Våre uskyldsblå møtes i et kjølig konkurrerende blikk. Han konstruerer et sleskete glis med antydning til arroganse. Øyenbrynet hever seg seirende mot panneluggen og håndflatene strykes hånlig mot hverandre. Fra mageregionen bygger han opp en rungende lattersalve som kastets opp halsen og spyttes ut av munnen som ild fra en drage.

Jeg blir sittende og måpe. Ta imot ufortjent tyn. Han roer seg sakte ned, puster tungt inn og fører knoklene mot brystet før han dunker løs på kassa, samt skriker for fulle lunger.

- EEEEEEEEEEEEEID!

FORTVILER: Noen ganger er det ikke annet å gjøre enn å rive seg i håret og prøve igjen senere.
FORTVILER: Noen ganger er det ikke annet å gjøre enn å rive seg i håret og prøve igjen senere.

Resten av dagen oppleves i stillhetens skyggedal. Ord fraviker fra virkelighetsbildet og vennskapen vi en gang delte er et dystert kapittel i en uinteressant historiebok. Men bare til i morgen tidlig. Da er allting glemt og ord fra duellen slettet fra vokabularet. I morgen tidlig. Om elleve timer. Elleve vonde timer som tærer på selvtilliten og får en til å stille spørsmål ved egen eksistens. Hvor går veien nå? Hvordan klatre seg opp fra en jordlagt grav med dampende asfalt over? Hvor? Hvordan? HVOR!?

De neste timene kveiler seg rundt atmosfæren som en skrubbsulten anakonda rundt en hjelpeløs antilope. Veggen kommer stadig nærmere og klemmer oksygenet ut av rommet, etterlater seg en klam aroma som byr opp svetteperlene til dans. Jeg kjenner kroppstemperaturen stiger jevnt over normalen og halsen føles som en ensom kaktus i en bortgjemt ørken. Det finnes ingen tvil, jeg er syk. Jeg har vært det i hele dag, men det er først nå de ytre symptomer stiger til overflaten.

Ahaa! Dette er grunnen. Reaksjonen i fingrene mine er svekket. Tankene tåkete. Mitt immunforsvar under angrep fra alskens basillusker. Min tidligere venn trer inn i stuen og finner meg halvveis fordervet på sofaen. Han skuer over mitt legeme med et dødt blikk, før han synker ned i lenestolen og skrur på TV-en.

- Hallo! Jeg er døden nær her liksom. Skal du ikke si noe?

Ingen reaksjon fra min nåværende erkefiende.

- JOHOO! Hører du meg? Jeg er helt klart i dårlig form, noe som påvirket min innsats tidligere i dag. Du kan umulig kalle deg seierherre under slike omstendigheter?

Han snur hodet rolig over skulderen og analyserer mitt vesen. Øynene umulig å tolke. Munnen lydløs. Han konstruerer et stille ”hmmm”.

- Gi deg. Du gjør dette hver eneste gang. Du er snart på beina igjen, ytrer han.

Hva i all verden? For en påstand! For en frekkhet! Her sitter han og sier at jeg, selve definisjonen på ærlighet, later som jeg er syk som en slags unnskyldning for min svake prestasjon. Fy f... Det er jo... Jeg mener... Arrrrgh... Kanskje... Greit da! Jeg er ikke syk!

-ÅÅÅÅÅÅ! Jeg hater å tape i «FIFA»!

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere