RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Jeg jobbet i Leo

Sist oppdatert:
Mange av oss har ledd litt av verdi-hysteriet i Dinamo, men Leo Burnetts skjebne forteller oss hvor viktig bedriftskulturen er.

Da reklameveteranene i Dinamo først snakket om generøsitet og "triumfare cum dividare" (sjekk latinen, men det skal bety seier gjennom deling), syntes jeg det lød nokså svulstig og pretensiøst. Men det var før jeg skjønte betydningen av å definere en virksomhets kjerneverdier. Nå har jeg forstått at erkjennelsen av eget verdigrunnlag er en viktig forutsetning for å kunne presentere seg selv, men det er selvsagt avgjørende at liv og lære henger på greip.

Selv om mange nok synes at jeg har vært negativ og pessimistisk overfor reklamebransjen de siste årene, må jeg innrømme at også jeg er forbløffet over hvor galt det har gått med Leo Burnett Reklamebyrå. I mitt hode er det fortsatt et bilde av selvbevisste, konkurranselystne og litt hippe reklamefolk helt på toppen av bransjen. Og for å være helt ærlig savner jeg byrået litt allerede. Jeg har jo jobbet der.

På slutten av 80-tallet var jeg junior tekstforfatter i daværende Nordskar & Thorkildsen, det var mitt møte med arbeidslivet. Jeg var med å sole meg i glansen av diplomene og prisene som drysset over byrået. Jeg var med på jubileumsturen til Venezia, da vi tok Orientexpressen tilbake til Paris, kledd i smoking eller galla. Jeg begynte å tro at jeg var litt av en støver selv, som jobbet i dette byrået.

Det var en sterk vinnerkultur i Leo, men denne sporet åpenbart av etterhvert. Når tidligere ansatte sier at de ikke en gang gadd å hilse på kundene i gangen, så forteller det alt. En organisasjon som ikke respekterer kundene eller markedet, opplever ikke varig medgang. Vi syntes det var gøy å vinne priser på 80-tallet (hvem gjør ikke det?), og kundene delte begeistringen til en viss grad, men man sporer av om dette blir et mål i seg selv.

Jeg synes det er interessant å sammenligne utviklingen i Leo Burnett og Dinamo. De samme reklamefolkene konkurrerte også for 10-15 år siden, da under navnene Nordskar & Thorkildsen og JBR. Faglig sett tror jeg folkene i begge byråene er nokså jevngode. Etter min mening har bedriftskulturen vært avgjørende for at den ene er blitt vinner og den andre taper.

Dinamo har klart å fremstå som det folkelige, inkluderende og flinke alternativet, mens Leo endte opp som det dyre (og arrogante) byrået. Slik var det ikke på 80-tallet. Da var det et ungt, entusiastisk og energisk byrå. Terje Thorkildsen var en blid, hyggelig og forbausende ydmyk leder, og Nils Petter Nordskar var et drivjern av en kreatør.

Det er selvsagt lett å være etterpåklok, og historien om reklamebyråets endelikt har mange flere sider enn bedriftskulturen. Propaganda har tidligere skrevet at alle ledende byråer før eller siden møter veggen. Det overraskende med Leo var at fallet skjedde så raskt og dypt. De rakk jo knapt å flytte inn i nye og fancy lokaler på toppen av Oslo før det gikk rett i bakken!

Vi tror ikke det blir felt så mange tårer over byrået. Likevel er det med et snev av nostalgi jeg konstaterer at æraen for arrogante kreatører nå er over. Smiskende reklamefolk blir liksom ikke helt det samme.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere