RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Jenta som vekket verden

Sist oppdatert:
Da Alan Rickman leste om Rachel Corries død, gikk han straks til teatret og sa han ville lage teater av 23-åringen som ble meid ned av en bulldoser. Nå settes stykket opp i Norge med Kaia Varjord i hovedrollen.

(SIDE2:) Scenen på Det Norske Teatret er grå, abstrakt. Fra et hull i det grå teppet kommer det opp noe som ligner på en trapp.

- Vi har diskutert mye hva slags setting vi ville sette stykket i. Det har vært vanskelig. Skulle Kaia gi inntrykk av at hun er Rachel Corrie eller at hun spiller en inspirert av Rachel Corrie, sier instruktør Kjersti Horn til Side2.

Kaia er Kaia Varjord, den nesten nyansatte skuespilleren som skal gestalte Rachel Corrie i en og en halv time på scenen.

Levende skjold
24. januar går teppene opp for monologen i Oslo. Det er historien om 23 år gamle Rachel Corrie. Den amerikanske jenta som reiste til Gazastripen for å bli levende skjold. Og som under en sitt nedaksjon foran et hus i Rafah ble drept da en bulldoser ikke stoppet.

Bildene av Rachel og hennes medaktivister som forsøkte å få liv i den hardt skadede unge kvinnen gikk verden over i 2003 og skapte voldsom debatt.

Det er fremdeles usikkert hvordan Rachel Corrie døde og om sjåføren av bulldoseren så henne eller ikke. International Solidarity Movement (ISM) mente at sjåføren måtte ha sett henne og valgte ikke å stoppe. De mener hun ble dratt under kjøretøyet.

Israelske myndigheter, som etterforsket dødsfallet, sa at sjåføren ikke så Rachel og at hun ble drept av betongblokker og annet avfall som kjøretøyet virvlet opp. Hennes foreldre har sett rapporten, men mener den ikke er fullstendig.

Per i dag står ord mot ord.

SE VIDEO:Intervju med Rachel Corrie to dager før hun døde, 16. mars 2003.

Stort skriftlig materiale
Men det spesielle med Rachel Corrie er at hun etterlot seg en enormt stort skriftlig materiale. Brev, e-poster og dagbøker så langt tilbake som til barnsbein viser en engasjert jente. I begynnelsen av 20-årene bestemte hun seg for å bekjempe urettferdigheten i verden. Hun dro til Gaza.

Hennes sjokk, frustrasjon og beskrivelser av overgrepene som foregikk der og hennes opplevelse av dem ble sendt hjem via e-post uten filter.

- Rachel drev ikke politisk analyse. Hun er en som reagerer på en aktuell situasjon. Det er ingen tvil om hvor sympatien hennes ligger, men jeg er overrasket over at en 23 år gammel jentes tanker kunne vekke så mye og voldsom debatt, sier Kjersti Horn.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Sammen med The Guardian-journalist Katharine Viner tok Alan Rickman, som for de fleste nå er mest kjent som Professor Slur fra Harry Potter, kontakt med Rachel Corries foreldre. Nær et år etter satt de med e-poster, brev og dagbøkene som de satte sammen til teater.

- Det var ikke mitt mål å gjøre Rachel til verken heltinne eller martyr, men vise et menneske som reagerte, har teaterveteranen og regissøren Rickman sagt.

Da stykket hadde sin premiere i London, ble det en kjempesuksess. I New York ble det stoppet før det ble satt opp. Teateret var redd for reaksjoner fra det jødiske miljøet.

- Sensur skapt av frykt
- Dette er sensur skapt av frykt. Vi er alle tapere her, sa Alan Rickman som sammen med Viner trakk tilbake rettighetene. Siden er stykket vist i New York, men det ble kansellert i Canada.

Rachel Corries død skapte voldsom debatt. Raseriet var voldsomt. Jødiske organisasjoner mente stykket var ekstremt anti-Israel, andre stemmer lo av henne og kalte henne naiv som trodde hun kunne endre verden, eller satte seg foran en så stor maskin.

Andre mente hennes død satte feil fokus. Man snakket tross alt om en amerikansk jente som døde i et område der langt flere innfødte i regionen hver dag.

Slagkraft
- Det finnes utrolig mange påstander om hvem Rachel Corrie var. Når jeg leser tekstene hennes, så opplever jeg henne først og fremst en ungt menneske som ville ut i verden. Og kanskje en person som ikke helt klarte å sortere inntrykkene. Det er noe med at Rachel ikke klare å stenge ting ute. Hun er imidlertid veldig klarsynt i det hun skriver, og det gjør at teksten har enorm slagkraft, sier Kjersti Horn.

I dag går alle inntektene av rettighetssalget til teaterstykket, ikke til Rickman og Viner, men til Rachel Corrie Foundation for Peace and Justice der foreldrene er drivkreftene.

- For meg har det vært et poeng at stykkets fokus ikke skal være at hun blir overkjørt og drept. Men at stykket er en inngang til oss selv, hvordan vi forholder oss til verden, sier Kjersti Horn.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere