RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
DEN KJENTE forfatteren og journalisten Xinran har gjort det til sitt livsverk å gjøre kinesiske kvinners hverdagsliv og utfordringer kjent. Hun har forelest ved Harvard, Cambridge og blant annet talt på G8-møtet.
DEN KJENTE forfatteren og journalisten Xinran har gjort det til sitt livsverk å gjøre kinesiske kvinners hverdagsliv og utfordringer kjent. Hun har forelest ved Harvard, Cambridge og blant annet talt på G8-møtet. Foto: Heiko Junge, Scanpix

Jentene som forsvant

Sist oppdatert:
Journalisten Xinran opplevde at fosterdatteren ble adoptert bort mot hennes vilje.

(SIDE2:) Nå har hun skrevet bok om Kinas tapte døtre.

I begynnelsen av 2008 var 120.000 barn blitt bortadoptert til 27 land, de aller fleste jenter. Noen av disse barna kom til Norge.

Mer fra Side2.no: Besøk forsiden

Kinesiske mødres fortellinger
Mange av de bortadopterte barna eller deres nye foreldre vet ikke hvor disse barna kommer fra eller årsaken til at de ble bortadoptert. Nå har den toneangivende kinesiske journalisten Xue Xinran skrevet boken «Tapte døtre - Historier om savn og kjærlighet». Den engelske tittelen er om mulig mer forklarende «Brev fra en ukjent kinesisk mor».

I boken bringer Xinran flere beretninger om hvorfor kinesiske kvinner av ulike årsaker blir tvunget til å gi fra seg sine jentebarn, og hvordan noen av disse barna forsvinner ut av landet mot morens vilje. Historiene har hun samlet gjennom sine mange år som en av Kinas mest kjente radiostemmer.

I 1989 startet hun programmet «Stemmer i natten» der hun lot vanlige mennesker, og spesielt kvinner, komme fram med sine opplevelser og erfaringer. Det startet et ras av personlige beretninger som ikke hadde sidestykke i kinesisk offentlighet. Xinran stilte spørsmålet hva en kvinnes liv var verdt i Kina.

Et ras av følelser
- Vi ante ikke hvordan vi skulle lage programmet. Vi hadde en følelse av hva det ikke var lov til å snakke om, men det var ingen skrevne regler. Vi var alle redde for følgene. Til slutt ga sjefene meg mulighet til å snakke i fem minutter og så brøt vi av med musikk, smiler Xinran. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Xinran anslår at 80 prosent av tilbakemeldingene hun fikk i begynnelsen var fra folk som mislikte sterkt det hun gjorde. Men programmet ble i løpet av kort tid en enorm lyttersuksess og med det fulgte store sponsoravtaler for den kommersielle radioen og myndighetene rørte ikke Xinran.

Det som rørte henne var imidlertid historiene til alle kvinnene. På det meste fikk hun 100 brev om dagen. I 2002 ga hun ut «De gode kvinner i Kina», som bygger på intervjuer med kinesiske kvinner i alle aldre. Den ble utgitt i England og ser senere gitt ut i 30 land.

Hennes egen historie
Boken inneholder også en historie hun sjelden har snakket om. I 1990 da hun intervjuet folk som var ofre for en snøstorm på et sykehus, viste en sykepleier henne en liten nyfødt jente. Moren hadde dødd kort tid etter fødselen og faren tatt livet av seg i sorg over tapet. Xinran tok jenta til seg. I tre måneder bodde hun hos sin nye mor. Men Xinran hadde allerede ett barn, sønnen PanPan, og da Lille Snø var fire måneder var presset så stort fra myndighetene og i forlengelse hennes arbeidsgivere som var truet med sanksjoner at Lille Snø kom på barnehjem.

I påvente og håp om at situasjonen skulle løses, besøkte Xinran fosterdatteren der. Hun beskriver tilstandene på det såkalte hjemmet som nærmest ubeboelige. Da hun en dag tok med sin lille sønn for å besøke Lille Snø, var barnehjemmet tomt. Barna var blitt flyttet og ingen visste hvor.

Intet system
- De som jobbet på barnehjemmene kunne verken lese eller skrive, og det ble heller ikke sett som nødvendig å ha papirer og arkiver den gang. Om mødrene hadde lagt igjen noen få personlige eiendeler eller minner, ble disse brent. Ingen så verdien av det. Derfor vet man så lite om disse barna, forteller Xinran. Når undertegnede møter Xinran, snakker vi ikke direkte om Lille Snø.

- Folk spør meg om historien fordi de vil vise at de respekterer meg. Men det gjør nærmest fysisk vondt for meg å snakke om det som skjedde. Jeg kjenner hårene reise seg på armene når jeg snakker om det. Og jeg tenker at når de tre månedene i mitt liv kunne kaste skygger over de neste 20 årene på denne måten, hva føler ikke de kvinnene som måtte gi sine barn vekk og vite at de aldri ville se dem igjen, spør hun.

Mye bedre kontroll
I 2006 strammet Kina kraftig inn på adopsjoner og på prosedyrene rundt adopsjon i Kina. Xinran sier at myndighetene i dag har langt bedre kontroll enn tidligere. Men fremdeles er det slik at man ikke vet hvor alle adoptivbarn kommer fra, for ifølge kinesisk lov er det forbudt å diskriminere på gutter og jenter og det er helt klart forbudt å forlate sitt barn

Xinran sier hennes mål hele tiden har vært å ikke dele historiene inn i svart eller hvitt, men også berette om gråsonene. Hun mener at årsaken til at kinesiske jentebarn blir gitt opp av sine mødre, er tredelt. Den handler om at Kina har vært og fremdeles er et land der jentebarn har blitt forlatt i uminnelige tider. Det handler om at det fremdeles i dag ikke er tilrettelagt for at kvinner som får barn utenfor ekteskap kan beholde det. Og fordi ettbarnspolitikken har forsterket tradisjonen om at det er guttebarn som gjelder.

Xinran foreleser mye på Harvard og Cambridge. Hun sier hun nylig opplevde en ung kinesisk student reise seg i forsamlingen og berette om hvor sint hun var på sin søster og mann som hadde tatt livet av jentebarn i forsøket på å få en sønn. Xinran sier at praksisen ikke er ukjent, spesielt i vest-Kina.

Vil bygge bro
I 2004 bestemte Xinran seg for å starte organisasjonen The Mothers' Bridge of Love . Målet er å bygge en bro mellom Kina, de bortadopterte barna og deres nye familier. Målet er også å hjelpe funksjonshemmede barn i Kina, de som ingen vil ha, hjelp, utdanning og selvfølelse.

I «Tapte døtre» innlemmer hun også flere brev fra vestlige adoptivmødre. Boken, som først og fremst er en brubygger, fordømmer ingen.

- Jeg anbefaler dem ikke å la sine barn lese denne boken før de i hvert fall har fylt 16 år. Det samme gjelder å ta med barna tilbake til der de kommer fra. Mange vil bli sjokkerte og skamfulle over det de ser. De trenger å være voksne nok og forberedt, sier hun.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere