RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
(Privat)

Les hele skandaletalen her

Sist oppdatert:
SA har publisert manuset til talen Per Haakonsen holdt på det åpne møtet i Sarpsborg KrF.

(SA.no): Haakonsen ønsket selv at SA skulle trykke talen i sin helhet. Vi har nå valgt å publisere den på nett, slik at leserne selv kan lese hele talen og se utsagnene om Utøya og Alexander Kielland-ulykken i den sammenhengen de ble presentert.

Les Per Haakonsens tale nederst i artikkelen.

Saken om Per Haakonsen tale som ble holdt på et åpent møte i bystyresalen på Sarpsborg rådus sist onsdag ble først presentert i SA i dag og har deretter blitt slått stort opp i de største norske medier. Haakonsen sa fra talerstolen at Utøya-massakren kan være en advarsel fra Gud om noe verre som kan komme dersom ikke Norge og Arbeiderpartiet endrer sin Israel-politikk.

KrF-leder Knut Arild Hareide er blant dem som i dag har tatt avstand fra talen, men leder i Sarpsborg KrF, Inger Marit Sverresen, gjør det ikke.

Også i sosiale medier debatteres saken heftig i dag. I denne artikkelen ligger et utdrag fra vårt søk etter "KrF" på Twitter og på SAs facebookside er det også mange som kommenterer saken.

Antisemittiske holdninger i Norge og blant kristne: 1814-d.d.

Det passer seg å begynne denne forelesningen med et bibelsitat. Det henter jeg fra det 40. kapittel hos Jesaja: Trøst, trøst mitt folk, står det. Og videre: Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt.

Dessverre kan vi ikke si at denne oppfordringen ligger det norske folk tungt på hjertet. I de siste par ti-år har de antisemittiske strømninger i vårt folk bare blitt tydeligere og tydeligere. At vi skulle trøste Israel og tale vennlig til Jerusalem, ligger nok fjernt fra folk flest. Ja, om vi skulle ha fremsatt en slik oppfordring offentlig, ville vi nok ha blitt møtt med vantro og irritasjon.

Vel, en ting er at vi ikke vil trøste Israel. Det får så være. Isolert sett er jo ikke det all verden. Men vi ignorerer at dette ikke en hvilken som helst oppfordring. Dette er ord som kommer fra Herren selv. Det er Gud selv som pålegger oss å velsigne hans folk – jødene. Den som ikke vil velsigne Israel kommer selv til å miste velsignelsen. Det er det store alvor – for mister vi velsignelsen kommer vi under forbannelsen – det vil si under Guds dom. Men jeg er redd for at en slik virkelighetsforståelse ligger fullstendig utenfor både folkets og kirkens horisont.

Jeg nevner dette innledningsvis for å ha det med som et underliggende moment. Vi kan ikke håne Israel uten en dag å måtte gjøre regnskap for det. Dette er en grunnleggende bibelsk sannhet som det ikke er mulig å ignorere.

Ikke av ny dato
Nå må ingen tro at dagens antisemittiske holdninger og kirkens aversjon mot staten Israel er av ny dato. Vi skal koste på et lite historisk tilbakeblikk som belyser dette.

Datoen er 1814. Over hele Europa fristilles nå jødene. Den franske revolusjon (1789) og Napoleons krigføring hadde ført til at emansipasjonstanken var blitt spredt over hele Europa. Jødene ble nå likestillet med de øvrige lands borgere. 1814 var datoen da alle Danmarks jøder fikk fulle statsborgerlige rettigheter.

Men i Norge så det meget annerledes ut. Forsamlingen på Eidsvoll bestemte seg for å stenge alle jøder ute fra kongeriket – den kjente paragraf 2 i grunnloven. Dette skjedde til tross for at det ikke fantes en eneste jøde i landet. Norge valgte altså å gå i mot de liberale strømningene i Europa. Det kan en undre seg over. Men det viser at fordommene mot jødene var levende i det norske folk allerede på dette tidspunktet.

Et særlig interessent spørsmål er kirkens holdning. På Eidsvoll var samlet 112 representanter hvorav 14 prester. En av de ivrigste talsmenn for forbudet var res.kap. Nicolai Wergeland fra Kristiansand som fremmet sitt eget utkast til paragraf 2. Hans argumentasjon for å stenge jødene ute var klart antisemittisk – ”En sann jøde kunne aldri bli en god borger,?” Under debatten på Eidsvoll var det bare 3 av de 14 prestene som tok til ordet mot forbudet.

Det måtte hele fire Stortingssesjoner til før jødeparagrafen omsider ble opphevet. Den skjedde først i 1851. I denne perioden var kirken representert på Stortinget med mange av sine prester. Ca halvparten av disse var imot å oppheve jødeparagrafen og de ga ikke opp motstanden før de forsto at slaget var tapt. Da hadde opinionen snudd ikke minst takket være Henrik Wergeland. En teologistudent senere prest i Den norske kirke (Kristine Værnes) har gjort en undersøkelse på dette og konkluderer med å si at kirken var ikke en foregangsmann i jødesaken. Det var ikke å si for mye.

Hvordan gikk det så senere på 1800 tallet?
Vel, det bemerkelsesverdige var at også lekmanns-organisasjonene fulgte opp med en anti-jødisk holdning. Lutherske kirketidende som hadde professor Gisle Johnson som sin første redaktør og som var talerør for Indremisjonen, hadde på 1870 og 80-tallet flere artikler med et antisemittisk innhold. Jødedommen ble fremstilt som den store fare og jødene ble omtalt i svært negative vendinger.

Et unntak i disse årene var Israelsmisjonen som ble dannet i 1844. Det var blant annet Israelsmisjonen som fikk i gjennom at Israel skulle nevnes i kirkebønnen – en forbønn som for lengst er fjernet.

Bladet Kirke og Kultur utkom for første gang i 1894. Det var et høykirkelig organ som etter hvert også kom til å målbære antisemittiske holdninger. I forbindelse med julefeiringen i 1904 foreslår bladet å starte en handelsboikott mot jødiske kjøpmenn. ”Det er en besmittelse av Kristi fest når vi bærer våre surt fortjente skillinger ind i husene til efterkommerne av det folk som korsfæstede ham”.

Av enkeltpersoner på kirkelig hold på slutten av 1800-tallet skal vi nøye oss med å sitere Johan Christian Heuch som hadde en høy stjerne i kirkelige kretser. Han ble regnet som kirkens fremste talsmann i åndskampen og ble også biskop i Kristiansand. I 1879 gir han ut et skrift der det blant annet heter at ”kirken har mange fiender men ingen er så energiske, ensidige, hatske og uforsonlige som den antikristelige jødedommen.” Og det var langt fra det eneste antisemittiske utfall han kom med.

Vi kunne også ha nevnt en lang rekke artikler og diskusjoner i den sekulære presse som var klart jødefiendtlig. Men dette er ingen time i historie. Jeg nevner bare disse glimtene for å anskueliggjøre at antisemittismen alltid har levd i blant oss og at kristne i det store og hele ikke har utgjort noe unntak i så måte.

Okkupasjon av Norge
Vi skal gjøre et stort byks frem i tid til den annen verdenskrig og den tyske okkupasjon av Norge. Den norske kirke ble under krigen nasjonens talerør overfor okkupasjonsmakten.

I den såkalte kirkekamp mot nazismen finner vi tre sentrale dokumenter. Det første kom i januar 1941. Det var Hyrdebrevet som slo til lyd for elementære menneskerettigheter, først og frem rettssikkerheten og samvittighetsfriheten. Det neste var Kirken Grunn som kom i forbindelse med prestenes embetsnedleggelse i april 1942. Ingen av de to dokumentene omtaler jødenes stilling ennå Quislingregjeringen på det tidspunktet hadde iverksatt flere tiltak rettet mot jødene.

Det siste dokumentet var det såkalte Hebreerbrevet som ble offentliggjort i desember 1942. Det protesterte mot jødeforfølgelsen i landet. Men da var det for sent. Jødene var blitt arrestert og sendt til Tyskland en måned tidligere. Når kirken våknet opp, var jødene allerede død.

Kunne Den norske kirke ha påvirket styresmaktene mens det fremdeles var mulig å gjøre noe for jødene?

Professor Torleiv Austad, vår fremste ekspert på dette område, tok dette spørsmålet opp i et foredrag holdt på Jødisk museum i november 2010. Han sier at det er sannsynlig at kirken med den autoritet denne hadde i folket ville ha kunnet påvirke både egne myndigheter og den tyske okkupasjonsmakten. Men kirken innså alvoret i situasjonen for sent. Kirken var ikke i tilstrekkelig grad opptatt av jødenes situasjon. ”Jødenes rettsløse stilling var ikke et virkelig påtrengende og tungtveiende tema for de norske kirkelederne.” Det var likegyldigheten som rådde.

I sitt foredrag bærer Torleiv Austad til torgs nye opplysninger som er sjokkerende. Aksjonen mot jødene kom ikke overraskende hverken på kirken eller motstandsbevegelsen. Nordmennene var ikke uten informasjon om at noe var på gang, sier han. For allerede i mars 1942 hadde tyske offiserer lekket til sine norske kontakter at de norske jødene skulle arresteres og at hensikten var å utrydde dem. Austad sier at ”det er vanskelig å tenke seg at ikke Den Midlertidige Kirkeledelsen var informert om hva som var på gang.”

Den norske motstandsbevegelsen og kirkeledelsen fikk altså akkurat de samme signalene som den danske, men reaksjonen var akkurat motsatt. Mens danskene kaster seg rundt og berger jødene, mottar vi opplysningene med vantro og likegyldighet og gjør ingenting.

Austad konkluderte sitt foredrag med å si at ”jødehat, jødeforfølgelse og jødenes rettsløse stilling var ikke et virkelig påtrengende og tungtveiende tema for de norske kirkelederne i mars/april 1942. ? I etterkant er det forståelig at dette er blitt bedømt som svikt.”

Det er vel det nærmeste Den norske kirke har kommet en selverkjennelse. Men det er synd å si at kirken har lært av historien. For som vi skal se, lovpriser våre biskoper i dag Israels fiender og taler nedsettende om jødenes kamp for å bevare sitt land og sin stat.

1948
Men før vi kommer så langt, skal vi ta for oss et annet høydepunkt – dannelsen av staten Israel i 1948.

For kristenfolket i Norge burde dannelsen av staten Israel ha vært en skjellsettende begivenhet. Her gikk Bibelens landløfter i oppfyllelse rett foran deres øyner. Men det er synd å si at det var noen blant kristenfolket som stod opp for å rope et hurra for den nye staten i 1948. Den jødiske staten ble møtt med massiv taushet.

Dette er det flere av oss som har undret seg over. Blant annet er vi forbauset over at lekfolket ikke fulgte en annen linje enn den offisielle kirke. Selv har jeg undersøkt en rekke tidsskrifter fra året 1948. Blant disse er Lutherske kirketidende, Kirke og kultur, Korsets Seier og Misjonsbladet for Israel. Professor Karl Egil Johansen fra Høgskolen i Bergen har særlig tatt for seg avisene fra 1948. Professor Oskar Skarsaune fra Menighetsfakultet har også interessert seg for dette. Vi har sittet på hver vår kant og arbeidet helt uavhengig av hverandre, men interessent nok er vi kommet frem til akkurat det samme resultatet.

Kristenfolket er taus som graven. Ingen av de tidsskriftene jeg så igjennom – med unntak av Israelsmisjonen – nevner staten Israel med et ord. Det gjelder også Korsets seier som er Pinsebevegelsens organ. Misjonsbladet for Israel har derimot et sterkt engasjement. Men det vi leser der er hårreisende. Israelsmisjonen er i mot masseinnvandring av jøder til Palestina, de er i mot sionismen, de er imot FNs delingsvedtak og de er imot opprettelsen av staten Israel. Nå kommer den svarte død, kunne Christian Ihlen, bladets redaktør skrive, for uten Kristus - ingen jødisk nasjonalstat.

Nå må vi legge til at Israelsmisjonen etter hvert kom til å endre syn, men landløftene er Israelsmisjonen aldri blitt fortrolig med.

Hva så med avisene?
De ledende avisene som Aftenposten og Bergens tidende var meget kritiske til det de så som et sionistisk eksperiment i Midtøsten. Mer overraskende er det at avisen Vårt Land også hørte til kritikerne. Ja, så kritisk var avisen at den en stund ble beskyldt for å drive med antisemittisme.

Lyspunktet var avisen Dagen i Bergen under ledelse av redaktør Johannes Lavik. Avisen ble talerør for Per Faye Hansen og Albert Hiorth, to varme israelsvenner. Interessent er det også at kommunistavisen Friheten gikk inn for den nye staten. Det hadde nok sammenheng med at Josef Stalin var en av de ivrigste forkjemperne for jødenes sak. Uten ham ville ikke staten Israel ha sett dagens lys. Likeså er det interessent at løssalgsavisen, den kulturliberale Dagbladet helhjertet støttet Israel. Bak denne avisen stod Norges kulturelite som altså den gangen var sterkt pro-israelsk.

Allikevel, når vi skal summere opp, må vi si at det norske folk - inklusiv de fleste kristne – viste liten interesse for den nyopprettede jødiske staten. Uavhengighetskrigen som varte gjennom hele 1948, var noe vi betraktet på avstand uten engasjement.

For oss som er bibelorienterte, er det vanskelig å forstå at det norske kristenfolk kunne være så uengasjert. Og vi må spørre hvorfor?

Hovedforklaringen ligger nok i teologien. Den teologiske forskning som blant annet Menighetsfakultetet hadde drevet med fra dag 1 (den historisk-kritiske metode), hadde gradvis skjøvet Det gamle testamentet i bakgrunnen. Det kunne ikke lenger kunne leses etter sin ordlyd, men måtte nytolkes. Felles for denne for nytolkning var at løftene ble åndeliggjort. Dette rammet forståelsen av Israel ettersom den konkrete historiske siden ved løftene ble borte. Til erstatning for det historiske Israel kom den kristne kirke. Israel i Den gamle pakt ble erstattet med kirken i Den nye pakt, og løftene til Israel ble overført på kirken. Det er dette som kalles erstatningsteologi.

Poenget er her at Israel og de løftene som jødene som folk har fått, forsvinner ut av teologien og ut av forkynnelsen. En så respektert mann som Ole Hallesby hadde lenge forsikret sine tilhørere at Israel i den gamle pakt nå var avløst av det åndelige Israel i den nye pakt. Landløftet var uaktuelt. Israel ville aldri få sitt land tilbake. Israels særstilling var til ende i og med den gamle pakt.

Selv om Hallesby i ettertid måtte innrømme at han hadde tatt feil hva angikk jødenes tilbakevending til landet, så kom teologien til å leve videre. Vi kan nevne så sentrale lærekrefter som brødrene Aalen og Ivar P Seierstad. Men vi kunne også ha nevnt flere andre ved Menighetsfakultet. Fakultetet formet teologistudentene i sitt bildet og dette kom igjen til å farge kirkens oppfatning.

I dag ser Kirken på Israel som et land blant landene og et folk på lik linje med andre folkeslag. Israels særstilling som Guds folk er radert ut. Men det interessante er altså at denne forestillingen ikke er ny, det er et produkt av en teologi som har vært der hele tiden. Den er bare blitt mer uttrykt med årene.

Den moderne teologiske forskning fører altså til at Israel blir radert ut av Bibelen. Det er det som kalles for anti-judaisme eller om du vil en kirkelig antisemittisme. Det triste er at lekfolket ikke har hatt ryggrad til å stå imot denne utviklingen. Lekfolket er autoritetstro, det har tillit til at kirkens menn vet bedre enn dem selv. Det avslører at lekfolket ser på kirken - men også sine egne organisasjonsledere - som en større autoritet enn Bibelen. Hvis det er noe som kan kalles for en katastrofe i vår tid, så er det lekfolkets manglende tillit til sin egen Bibel.

AP
En av dem som gledet seg over Israels grunnleggelse var Håkon Lie, partisekretær i Arbeiderpartiet. Sammen med flere andre kjente størrelser som Konrad Nordahl i LO, og Jens Christian Hauge gikk de tidlig inn for jødisk stat i Palestina. Etter hvert fikk de også regjeringen på glid, og etter den tragiske flyulykken på Hurumlandet høsten 1949 der jødiske barn mistet livet, fikk også det norske folk øynene opp for jødenes nød.

I årene som fulgte utviklet det seg et nært vennskap mellom Norge og Israel og mellom det norske og israelske arbeiderparti. For en stakket stund var antisemittismen lagt død – i hvert fall var det borte fra det offentlige rom.

Men hvor dypt stakk Arbeiderpartiets vennskap med Israel?

Arbeiderpartiet støtte til Israel var primært en støtte til arbeiderbevegelsen i Israel. Dette går blant annet klart frem av en uttalelse som kom i 1948 der det heter: ”Det Norske Arbeiderparti uttrykker sin solidaritet med arbeiderklassen i staten Israel.” Det var altså klassekampen som motiverte støtten – ikke opprettelsen av en jødisk stat. Ledende israelere som David Ben Gurion, Golda Meir, Levi Eshkhol og Simon Peres var først og fremst å forstå som gode sosialister. Det jødiske kom i annen rekke.

Konsekvensen av dette ser vi når arbeiderpartiet i Israel mister makten. Det skjedde første gang i 1977 da Menachem Begin fra Likud dannet regjering. Fra da av måtte arbeiderpartiet veksle på regjeringsmakten med høyresiden i Israel. Og fra da av ble støtten til det jødiske Israel stadig vanskeligere. Det er som Hans Olav Lahlum skriver i sin biografi over Haakon Lie, at når arbeiderbevegelsen i Israel gikk sterkt tilbake, forsvant også stadig mer av Haakon Lies lojalitet.

At noe var på gang fikk vi et signal om allerede på AUF sitt landsmøte i 1971. I et forslag som ble fremsatt het det: ”Forutsetningen for en varig fred må være at staten Israel opphører å eksistere som en jødisk stat.” I det endelige vedtaket ble denne ordlyden dempet noe men det heter like fullt at AUF ikke kan akseptere ”det eksklusive prinsippet som staten Israel bygger på”.

10 år senere hadde dette synet langt på vei også slått igjennom i Moderpartiet. I en uttalelse fra landsmøtet i 1981 heter det at ”det må finnes en rettferdig løsning som ivaretar palestinernes legitime nasjonale rettigheter.” At palestinerne hadde ”nasjonale rettigheter” var noe nytt. Oppmerksom-heten og støtten til Israel kom nå gradvis til å bli avløst av palestinernes ”rettigheter”.

Denne dreiningen bort fra Israel var på ingen måte begrenset til Arbeiderpartiet. Også norsk næringsliv vendte ryggen til Israel på 70-tallet. Store norske firmaer inngikk kontrakter med arabiske land som stilltiende forutsatte boikott av Israel. De som kritiserte dette, ble fortalt at det stod om norske arbeidsplasser.

En episode som illustrerer dette. Da Menachem Begin kom til Oslo for å motta fredsprisen i 1978, tok han opp spørsmålet om Norge kunne levere Nordsjøolje til Israel. Arbeiderpartiregjeringen fikk øyeblikkelig kalde føtter. Olje til Israel kunne sette handelsavtalene med den arabiske verden i fare og vi kunne risikere å bli svartelistet av Den arabiske Liga. Næringslivet slo alarm. I Stortinget kom Høyre til å stå sammen med Arbeiderpartiet. Bare mellompartiene var villig til å forsyne Israel med olje.

1982 og årene deretter
Etter Libanonkrigen i 1982 var Ola Nordmann tilbake i sitt gamle antisemittiske spor. Dreiningen bort fra Israel var fullført. Krigen mot PLO sine baser i Libanon var et overgrep, kunne norske aviser og NRK TV fortelle. Arbeiderbladet mente at Israel viste ”en forbrytersk mangel på måtehold” og at Israel som stat hadde ”utviklet en maktarroganse og blind dårskap”. Tonen i de øvrige avisene var mye den samme.

Reportasjene i NRK var ensidig pro-palestinske noe de fikk kritikk for i ettertid. Norske medier gikk bevisst inn for å formidle et nyhetsbildet som var ment å skulle skape en opinion for palestinerne. Israels sikkerhetspolitiske situasjon ble underslått.

Denne måten å formidle nyheter på har holdt seg til dags dato. Norske medier ikke gjort noe forsøk på å ta Israels situasjon inn over seg. Analyser av hva som faktisk foregår er totalt fraværende. Og når man bare har som mål å forstå den ene part i en konflikt, blir dette for meg jevngodt med anti-semittisme.

Hvor langt det norske folk med årene har dreidd i pro-palestinsk retning, er Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten i august 2006 et godt eksempel på. Jostein Gaarder skriver bl a følgende: ”Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. .. Vi tror ikke på forestillingen om Guds utvalgte folk .. Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten. Vi kaller det rasisme.” Kronikken avslutter med at den israelske sivilbefolkning er å regne for fritt vilt når staten Israel er borte.

Mona Levin sa at kronikken var det styggeste hun hadde lest siden ”Mein Kampf”. Men det er synd å si at det norske folk var enig i det. En gallupundersøkelse som ble utført i etterkant av kronikken, viste at hele 46.6 prosent av de spurte var enige med Gaarders oppgjør med Israel. Blant disse var hele kultureliten i Norge og vår tidligere statsminister Kåre Willoch.

Kronikken vakte oppsikt langt ut over landets grenser. Den danske avisen Jyllandsposten mente at Gaarders kronikk føyde seg naturlig inn i den norske antisemittiske tradisjon. Det var en del av vår nasjonale kulturarv å være jødefiendtlig, mente avisen. Og det er det vanskelig å være uenig i.

Kirken
Hvor står da Den norske kirke i dette bildet?

Den norske kirke er en folkekirke og legger veldig stor vekt på å være akkurat det. Kirken må være der folket er. Det er parolen. I januar 1960 kom en bispeuttalelse som advarer mot antisemittisme hjemme og ute. Men dette var på et tidspunkt hvor folket var entydig pro-israelsk. I 1977 finner vi en liknende uttalelse med da med en klar tilføyelse om at kirken ikke ønsker å ta stilling til den ene eller andre part i Midtøsten-konflikten. Kirken signaliserer med andre ord en neutral holdning. Kirken føler åpenbar ingen trang til å forsvare sine jødiske røtter.

Ved en revisjon av liturgien i 1997 finner kirken ut at tiden er inne til å kaste ut forbønnen for Israel. I mer enn hundre år hadde det i vår hjemlige høymesse lydt: ”Lukk opp troens dør for alle hedninger og for Israels folk”, og ”samle inn hedningenes fylde og Israels rest!”. Israel hadde ikke lenger noen særstilling og palestinernes krav var like berettiget som jødenes.

Det nye århundre begynner med at et tog av kirkeledere finner veien til Palestina. Mest kjent er kanskje den reisen som 13 norske kirkeledere gjorde i november 2002 for å treffe Yasser Arafat. Med i delegasjonen var blant annet biskop Ola Steinsholt, Olav Fykse Tveit da leder av Mellomkirkelig råd, nå generalsekretær i Kirkenes Verdensråd og generalsekretæren i Israelsmisjonen Rolf Gunnar Heitmann. I en fellesuttalelse fra disse lederne het det at det nå var helt nødvendig at Israel trakk seg ut av palestinske områder. Noen tilsvarende støtteerklæring til Israel, kom delegasjonen ikke med. Tvert om, avisen Vårt Land kunne melde at kirkelederne var rystet over Israel.

I mai 2007 var biskopene Baasland og Haugland Byfuglien i Israel. Byfuglien ble i fjor vigslet til preses i Den norske kirke. På bakgrunn av et besøk i Hebron kunne de to norske biskopene stemple Israel som en apartheidstat. Intet mindre. I en artikkel i Dagen stemplet Gro Wenske uttalelsen som giftig og antisemittisk. Det må vi si oss enig i.

Det forløpige høydepunkt i denne tragiske utvikling er Bispemøtets uttalelse av mars 2010. Her uttaler biskopene seg rosende om det såkalte Kairosdokumentet. Dette er et dokument som ble vedtatt av kristne kirkeledere i Jerusalem året før. Dokumentet er et ensidig partsinnlegg for palestinerne. Det taler i klare vendinger mot Bibelens landløfter og betegner disse som en trussel mot palestinernes eksistensberettigelse. Dokumentet sier i klartekst at ”Den israelske okkupasjon er synd mot Gud”. Og ingen behøver å være i tvil om at det med ”israelsk okkupasjon” menes hele det landområdet som staten Israel ligger på.

Biskop Halvor Nordhaug kunne i en artikkel i Vårt Land i november 2010 gjøre det klart at Bibelens landløfter ikke gjaldt lenger og at det ikke var noe spesielt med den israelske statsdannelsen sett fra et teologisk ståsted.

Vel, vi kunne ha fortsatt med flere eksempler. Ikke minst tenker jeg da på de mange israelsfiendtlige uttalelser som Mellomkirkelig råd er kommet med. Hovedinntrykket er entydig det at Den norske kirke distanserer seg fra staten Israel – i hvertfall som en jødisk stat. Så kan en undres på: hvorfor? Hadde det ikke vært mer naturlig å trykke jødene og deres nasjon til sitt bryst? Jødedommen er tross alt kristendommens rot.

Palestinernes kamp for å utslette Israel passer som hånd i hanske inn i Kirkens teologi. Mens palestinerne kjemper for sin stat, kjemper kirken for sin oppfatning at jødefolket ikke lenge har noen særstilling. Landløftene gjelder ikke lenger. Men det synet blir jo mer problematisk desto lengre jødene forblir samlet i sitt land. Men skulle den jødiske staten forsvinne, da ville teologien være reddet. Slik går det an å ha felles interesse.

Når vi trekker de lange linjer, blir konklusjonen uvegerlig den at kirken har en antisemittisk tradisjon som den ikke makter å fri seg i fra. Professor i kirkehistorie Oskar Skarsaune sier at ”en negativ holdning til jødedommen og det jødiske ? har vært en sentral del av den kirkelige tradisjon.” Dette skyldes etter mitt syn at kirken gjennom lang tid har forfektet en teologi som i sin absurditet er klart bibelstridig. I sin konsekvens innebærer dette at kirken må ta et tungt ansvar både for den antisemittisme som gjør seg gjeldende i egne rekker og i folket ellers.

Avslutningsvis vil jeg gå tilbake der jeg begynte – sammenhengen mellom synd og straff.

Vi som har en kristen virkelighets-forståelse, vet at vi i lengden ikke kan krenke Guds ord eller krenke Guds folk uten at vi blir gjenstand for hans vrede. Han venter ikke med sin vrede til dommens dag, slik noen synes å mene. Guds domskrefter gjør seg gjeldende også her i tiden. At det forholder seg slik er nok så åpenbart for enhver bibelleser.

Vi her i Norge kjenner til to ulykker som bringer tanken hen på sammenhengen mellom synd og straff: Alexander Kiellandulykken og Utøya-massakren.

I 1978 gjorde amerikanerne en direkte henvendelse til den norske regjering med anmodning om oljeleveranser til Israel. Tanken var å bringe Norge inn i Camp-David avtalen mellom Egypt og Israel som en slags garantist for oljeleveranser til Israel. Dette initiativet ble fulgt opp av visepresident Walter Mondale under hans besøk i Norge april 1979. Men Norge var meget klar i sitt avslag.

I mars 1980 velter Alexander Kielland-platformen og 123 mennesker omkommer.

Utøya-massakren kan sees i lys av det stadig mer betente forhold mellom Israel og Norge og de diplomatiske kontroverser som har vært i den senere tid. Den 21.juli kommer utenriksministeren til Utøya og lar seg avbildet foran en transparent med teksten ”Boikott Israel”. I sin tale gir utenriksministeren full støtte til at palestinerne må få sin egen stat, at okkupasjonen må opphøre og at muren må rives.

Utøya-massakren ble utførlig kommentert i israelsk presse som også hadde notert seg arbeiderungdommens israelsfiendtlige holdning. Men også den norske kultureliten og norske politikere fikk sitt pass påskrevet.

Det er tankevekkende at de to største ulykkene i Norge etter krigen, begge kan knyttes til Norges forhold til Israel. Uvilkårlig må vi spørre: kunne disse ulykkene ha vært unngått dersom vi hadde hatt et mer positivt forhold til Israel?

Bak dette spørsmålet ligger vissheten / kunnskapen om den norske antisemittismen. Men parallelt med denne løper også avkristningen av Norge. Det er to sider ved samme sak.

Slik jeg ser det, er Utøya og Alexander Kielland ikke først og fremst en straff, men en advarsel. Hvis vi ikke tar rev i seilene venter det oss langt større ulykker. Herren lar seg ikke spotte.

Dette manuskriptet kan offentliggjøres, men ikke gjøres gjenstand for salg.

- Per Haakonsen

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere