RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Nettavisen møtte Mina Bai til Det store intervjuet på Internationalen på Youngstorget i Oslo.
Nettavisen møtte Mina Bai til Det store intervjuet på Internationalen på Youngstorget i Oslo. Foto: Foto: Paul Weaver

Mina Bai: - De tror jeg vokste opp i et telt i Sahara

Sist oppdatert:
Nettavisen-blogger Mina Bai er lei fordommer og sinte menn som mener hun må holde kjeft.

Mina Bai (48) er et navn svært mange av Nettavisens lesere har stiftet bekjentskap med i 2016. Som fast blogger som skriver mye om islam, integrering og hijab er hun både hyllet og forhatt. Hennes mest leste innlegg har hele 347.000 sidevisninger og er det mest leste innlegget på Nettavisens bloggplattform Blogg.no i 2016.

Innlegget, «Muslimer med særkrav» , tar utgangspunkt i en muslimsk mor som ikke vil selge lodd for sin sønns fotballag, da hun mener dette er å regne som gambling. Noe islam forbyr. I innlegget skriver norsk-iranske Mina blant annet: 

«Det er disse barna som blir diskriminert. De blir utestengt fra fotball, svømming og det som er gøy for barn, på grunn av foreldrenes religiøse fanatisme. Disse barna lærer veldig fort at de er annerledes. Det er disse barna som i fremtiden vil slite med identitetsspørsmål.»

Les også: - Jeg kritiserer muslimer for å se fremskritt

- Det er helt uvirkelig at så mange leser det jeg skriver. Jeg er beæret og takknemlig.

Artikkelen fortsetter.

- Hver gang jeg skriver et innlegg som blir veldig populært møter jeg veldig mange sinte menn, forteller 48-åringen.

Rene heksejakten

Bloggingen startet hun med i november 2015. Men samfunnsengasjementet ble vekket allerede i 2009. Da skrev hun boken «Djeveljente» som handler om en rebelsk iransk kvinne. 

- Jeg vet ikke helt hvordan jeg startet å engasjere meg i debatten. Men når du kommer fra den kulturen som jeg gjør, så legger du merke til ting som ikke er slik det burde være. Etter hvert tenkte jeg at jeg måtte si ifra, forteller hun til Nettavisen.

Les Mina Bais blogg på Nettavisen.

Bakteppet i boken er historisk, tilbake til 1940-tallet og frem til 2000. 

-  Historien viser kvinners liv i Iran i disse årene. Boken er inspirert av historier jeg ble fortalt, min mor og ting jeg har sett selv.

48-åringens andre bok kom ut i 2015 og har tittelen «Skam». Den handler om en kvinne som kommer fra Iran til Norge og hennes forsøk på å tilpasse seg det nye samfunnet. Boken er ikke selvbiografisk, men Mina har hentet mye fra sitt eget liv. 

-  I 2014 var det vanskelig å snakke om kultur og religion, og jeg hadde et kritisk blikk på dette. Dermed ble ikke tilbakemeldingene veldig gode. Jeg ser en positiv utvikling nå. Før var det rene heksejakten, hvis jeg skrev noe om islam. Jeg ble uglesett. Mange kvier seg fortsatt for å involvere seg i innvandrings- og islamdebatten. Men dette er min kultur og min religion, jeg må få snakke om den.

Mina Bai er en del av Nettavisens stall med sekulære muslimske bloggere sammen med Mahmoud Farahmand, Lily Bandehy og Walid alKubaisi. De ser alle på seg selv som muslimer, men har de mener at religion skal spille men mye mindre rolle i samfunnet. De ønsker at enkeltmennesket, kulturen og samfunnslivet skal være frigjort fra religiøse autoriteter og normer.  

Bloddråper på lakenet

- Hvorfor velger du å ta kampen, hvis det er så vanskelig?

- Jeg har vurdert å gi opp til tider. Samtidig har det positive sider, mange støtter meg. Dessuten ser jeg en positiv utvikling i samfunnet. 

I begynnelsen av september skrev hun et innlegg om jomfruhinnen etter at debatten om hvor viktig hinnen, som ikke finnes, er for mange muslimer:

«Jeg skal få deg til å holde kjeft.»

«Det var utrolig spennende å ha kontakt med en kjekk mann av motsatt kjønn. Jeg kontrollerte meg selv så godt det lot seg gjøre, men i et klumsete hett moment tok følelsene styringen.

Mina Bai (48) kom til Norge som 24-åring.

Jeg glemmer aldri den store tomheten etterpå. Forvirret og skremt lette jeg etter bloddråper på lakenet mens tårene sprutet. Jeg skulle aldri bli en hvit, ren brud. Ingen mann skulle gifte seg med meg.»

Innlegget var svært vanskelig for Mina å skrive.

- Jeg tenkte etterpå, hva er det jeg har gjort? Det var et utrolig personlig innlegg. Jeg fikk kritikk, men også mye støtte, forteller hun. 

Trusler og trakassering

Når Mina Bai blir engasjert i et tema holder hun ikke tilbake. Mange av tankene sine deler hun på Facebook.  

- Tenker du deg om før du skriver?

- Noen ganger tenker jeg ikke helt. Jeg kan være ganske krass og da blir det mye rabalder og mange kommentarer. Enkelte blir fornærmet. Det hender at jeg angrer på det jeg skriver. Da sletter jeg.

Mina ser at hun som kvinne har det mye vanskeligere i den offentlige debatten enn menn.

- Du blir trakassert. Hver gang jeg skriver et innlegg som blir veldig populært møter jeg veldig mange sinte menn. Ikke sinte kvinner. Disse sinte mennene kommer fra alle sider av debatten. De skal sette deg på plass. De skriver «Nei, kvinne. Du må ikke si det eller mene det.» Andre igjen er trakasserende. Det finnes mannlige samfunnsdebattanter som sier det samme som meg, men de får ikke så mye pepper, forteller hun. 

For en stund tilbake mottok hun en trussel på e-post. Det var hun ikke forberedt på. 

Han skrev noe ala «Jeg skal få deg til å holde kjeft.» Det var ganske skremmende. Jeg slettet den. Men vet nå at jeg må beholde og eventuelt anmelde. 

Det hender jeg angrer på det jeg skriver.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Mina tenker seg ikke alltid om når hun skriver innlegg på Facebook. Av og til angrer hun. 

Det hender hun får det hun kaller ekle meldinger fra anonyme Facebook-kontoer.

Senest torsdag tikket det inn en slik melding:

«Din fitte hvordan kan du utalle deg om muslimer når du ikke er det selv..Dra tilbake å la sadda knulle deg og din familie!!»

- En del av meg blir mer motivert av slike meldinger, men en del av meg er også redd for disse menneskenes reaksjon.

Ikke eks-muslim

48-åringen sier hun har et anstrengt forhold til religion, men at hun likevel ikke klarer å løsrive seg.

- Jeg kommer fra en familie med sufi-tradisjon. Min far har et veldig praktisk forhold til religion. Være et godt menneske. Prøve å hjelpe fattige. Han var veldig engasjert i min barndom. Så kom revolusjonen i 1979. Det skjedde utrolig mye fælt. Kvinner ble tvunget til å dekke seg til. Klassekamerater ble henrettet på grunn av manglende tro, da jeg var 15-16 år. Jeg er ikke eks-muslim. Jeg kan ikke forlate islam, men jeg er ikke troende. For meg er Gud personlig.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

Iranske Mina levde et vestlig liv i millionbyen Teheran frem til den iranske revolusjon i 1979.

Måtte bruke hijab

Mina ble født i Teheran i Iran i 1968. Den iranske hovedstaden har i dag over ni millioner innbyggere.

- Oppveksten min var i tiden da sjahen av Iran regjerte. Vi hadde en veldig vestlig oppvekst. Vi reiste på ferie til en ferieby i Iran, akkurat som dere dro til Syden. Jeg har mange gode minner fra barndommen, forteller hun.

Mina vokste opp med en bror som var noen år eldre. Hun gikk på skole med både gutter og jenter. Hun var sammen med venner og klassekamerater. De hadde ofte familiesammenkomster og selskaper hjemme, noe som er veldig vanlig blant iranere.

For meg er Gud personlig.

Da den iranske revolusjonen startet i 1979, var Mina 10 år.

Etter den iranske revolusjon måtte Mina bruke hijab mot sin vilje. 

- Det var et mareritt. Tenk deg at du bor i Norge, og plutselig kommer den Islamske Stat hit og skal bestemme hvordan alt skal være. Alt ble snudd helt opp ned. Det ble veldig seriøst og samfunnet forandret seg. Etter ett år kom krigen som varte i åtte år.

Mina, som gikk i vanlige, vestlige klær måtte med ett begynne å dekke seg til. 

- Jeg kunne ikke vise noe hår. Måtte bruke lang kåpe, bukse, strømpebukse. Skoene kunne ikke være vestlige. 

Les også: Frankrikes burkiniforbud

- Jeg studerte etter hvert ved universitetet i Teheran, hvor jeg var litt politisk aktiv. Min far hadde også litt problemer med regimet. Han jobbet som advokat og hadde doktorgrad i juss. Siden han var troende endte han med å jobbe litt for regimet. Det skar seg så vi endte opp med å reise ut.

Smugkikket på Madonna-videoer

Dette var i 1992 og Mina var 24 år gammel. «Vi» var Mina og hennes noen år eldre bror. Foreldrene hadde ikke utreisetillatelse og ble værende.

De betalte en menneskesmugler for å komme seg til Europa via Tyrkia. En tur som kostet dem rundt ett par tusen amerikanske dollar. At de havnet i Norge var ganske så tilfeldig.

Mina Bai sammen med storebroren. Sammen flyktet de fra iran til Norge i 1992.

- Vi valgte ikke hvor vi skulle ende opp. Vi kjente ingen i Norge. På en måte var det lett å komme hit. Vi visste hva vi kom til. Jeg ville gå uten hijab, jeg ville danse. Vi så videoer av Madonna, som ble smuglet inn til Iran. Sånn sett var det veldig kult å komme til Europa. Etter hvert merket man at kulturen var ganske så annerledes fra vår.

Hun synes det var skremmende å begynne å lære et nytt språk som voksen, og hun gruet seg til å snakke norsk i begynnelsen. Hun er utdannet ingeniør og jobbet en stund som det i Norge. Men en kronisk sykdom gjorde at hun måtte finne noe annet å leve av. 

Jeg er stolt av norske verdier.

- Det tok meg 7-8 år å få en diagnose. Og det er ikke noe å gjøre med sykdommen. Jeg kunne ikke jobbe som ingeniør og utdannet meg som tolk via Universitetet i Bergen.

Nå jobber hun med å skrive blogg og tolking ved siden av.

Les også: - Norge har ingen erfaring med integrering

Telt i Sahara

Familien til Mina Bai har besøkt henne og broren i Norge, og hun har vært tilbake i hjemlandet. Men det er ikke som før.

- Det blir litt som å løpe etter en drøm. Samfunnet har utviklet seg så mye og jeg har utviklet meg i takt med Norge. Jeg føler meg ikke hjemme i Iran nå. Noen ganger i Norge savner jeg hjemlandet. Men jeg tror ikke jeg føler meg mer norsk noe sted, enn jeg gjør i Teheran.

Hun sier hun aldri blir helt norsk.

- Mange velmenende mennesker sier jeg er norsk, men det stemmer ikke helt. Men jeg har rettigheter som nordmann og det er jeg utrolig takknemlig for. Samtidig er jeg veldig komfortabel med å være norsk-iraner. Det blir en æresbetegnelse. Jeg er stolt av norske verdier. Samtidig er jeg er stolt av å være iraner. Men samtidig blir man veldig lei seg når en ser at kvinnene ikke har det bra. Vi har et styre som har kjørt landet ned i avgrunnen.

Hun mener mange har et helt feil inntrykk av hvordan det var før i hjemlandet hennes.

- Jeg kommer fra et møblert hjem i Iran. Hvis jeg sier Iran tror de at jeg har vokst opp i et telt i Sahara eller noe. En gang skrev jeg på FB om bråk fra naboen som hadde fest en lørdag kveld. Og da fikk jeg høre «hva med heroinister i Teheran.» Hva har dette med det jeg skrev? Jeg har ikke hatt noe med heroinister å gjøre.

Les også: - Det ropes for lett opp om rasisme i Norge

- Drikker du alkohol selv?

- Ja litt, og jeg spiser pølser. Men jeg er ikke så glad i vanlig svinekjøtt.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

Som liten reiste hun gjerne på ferie med foreldrene. Bildet er fra den historiske byen Shiraz i Iran. 

Lei islam

Når Mina Bai blogger kretser tematikken seg som regel rundt islam. 

- Blir du lei av å snakke om islam?

- Ja, veldig! Tror alle stort sett er lei islamdebatten. Men jeg fortsetter jo.

- Hva er islam? Det er ikke en enhet. Det er en del gamle regler. Muslimene representerer islam. En god del trenger å modernisere tankegangen. De er så ivrige på å beholde islam at de forholder seg til en livsstil fra 1400-tallet. Det går ikke i et moderne samfunn.

Hun ser positive sider ved islam også.

- Islam har en del praktiske ting som er bra. Hver gang jeg kaster mat, tenker jeg at det ikke er bra. Det har jeg fra islam. Når man snakker bak ryggen til noen, det er heller ikke greit. Dette har jeg fra min fars praktisering av islam. Men det å være opptatt av å dekke seg til og hva andre gjør? Den delen av islam kan jeg ikke forholde meg til, sier 48-åringen. 

Respekterer bruk av hijab

- Hva er problemet med hijab?

- Jeg har mange problemer med hijab. Religiøst, feministisk og ideologisk. Jeg finner ingenting i koranen om hijab. Det er vridd ut av sammenheng. Mange sier det er påbudt, det er det absolutt ikke. Fra et feministisk ståsted synes jeg det er absurd at en mann ikke skal dekke seg til, men en kvinne skal det. Men det er ikke min oppgave å si hva folk skal ha på seg. Jeg er ikke for et hijabforbud.

Se video av Mina Bai om hijab(artikkelen fortsetter under):

Hun mener at kvinner som selv ønsker å dekke seg til, må få lov til det. 

- Jeg respekterer det. Men jeg er for mer opplysning rundt hvor plagget kommer fra og det kulturelle og sosiale presset. Jeg vet det er kvinner som går ut og sier de tar det på av egen fri vilje. Men mange bruker det etter press fra familie og nærmiljø. Med hijab følger også forventing om oppførselen. De må være beskjedne og gode, det handler mye om ære og skam.

Hver gang Nettavisen har en artikkel om hijabbruk, eksploderer debatten i kommentarfeltet og på Facebook.

Jeg er ikke for et hijabforbud.

- Jeg tror ikke nødvendigvis det er selve sjalet som vekker så mye engasjement hos folk. Jeg ser kvinner med sjal på Grønland. De er veldig vakre. Men de unge kvinnene vet ikke så mye om bakgrunnen. De synes bare hijaben er fin.

- Vi er ikke i krig

I islamdebatten er mange av debattantene av utenlandsk opprinnelse, gjerne med muslimsk bakgrunn. Kjetil Rolness og Hege Storhaug er to av unntakene. 

- Jeg synes Kjetil Rolness er modig. Det er ikke mange etnisk norske som gidder å engasjere deg. Da blir du uglesett og får mye kjeft. Det er vanskelig nok for oss iranere å engasjere seg. Vi får mye kjeft. Det er mange usaklige kommentarer i debatten. Jeg kan bare tenke meg hvor vanskelig det er som etnisk norsk. Når det er sagt er jeg absolutt ikke enig i alt han sier. 

Hege Storhaugs innfallsvinkel er hun ikke så glad i. 

- Jeg liker ikke å være svart-hvitt. Det er ikke veldig konstruktivt. Vi må finne en gylden middelvei. Vi må prate sammen. Vi er ikke i krig. Storhaug har en del gode poenger. Men hun ser alle sosiale problemer og kaster dem ned i islamhullet.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

Mina Bai jobber som tolk i tillegg til å skrive blogg for Nettavisen. 

Burkafritt Norge

- Hvordan ser du for deg Norge om ti år i en «drømmeverden»?

- Burkafritt!

- Da jeg kom til Norge så jeg ikke en eneste dame med hijab. Jeg kom fra et samfunn der kvinnene med hijab trakasserte folk. I Oslo nå, spesielt på Grønland som jeg bor like ved, bruker majoriteten hijab. Jeg synes ikke det er sunt. Jeg får ikke følelsen av at jeg bor i Norge.

- Er du fortsatt med i debatten om ti år?

- Nei, heldigvis ikke. Jeg gir meg selv toppen to år. Hvis jeg klarer å slutte.

Nettavisens journalist er debattredaktør og har hyppig kontakt med Mina Bai som ansvarlig for Nettavisens samarbeidsbloggere. 

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

Våre bloggere