RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Helle Nilsen (Mediehuset Nettavisen)

Mistet mamma som 15-åring

Sist oppdatert:
- Mamma og jeg pratet mye om døden.

(SIDE2): Først følte hun lettelse - så kom sjokket.

Julie Marie Flom (17) mistet moren sin for to år siden. Hun hadde kreft i bukspyttkjertelen, den kreftformen som har dårligst prognoser.

Svært få pasienter som får kreft i bukspyttkjertelen overlever og i følge Kreftregisteret er det bare fire prosent som kan forvente å overleve i mer enn fem år etter diagnosen og ofte dør pasientene i løpet av bare noen få måneder.

- Ekstra tøft
Moren til Julie levde i 1 1/2 år etter at hun fikk diagnosen.

- Jeg hadde et veldig nært forhold til mamma og siden mamma og pappa var skilt, syns jeg det var ekstra tøft da mamma ble syk.

Julie har akkurat spilt pianostykket «Nuvole bianche» av Ludovico Einaudi for de mange fremmøtte ved Vardesenteret på Radiumhospitalet.

Anledningen er filmen «Jack og døden» i regi av Kreftforeningen.

LES SAKEN: - Ble sint da bestemor døde

Piano har hun bare spilt i to år, men spilte også litt da hun var liten. Når vi spør om hun kan tenke seg å snakke om hvordan hun har taklet sorgen etter moren er det en reflektert jente som møter oss.

- Sorgen er med meg overalt. Den sitter i hjertet og jeg har lært meg til at den er med meg på veien. Mamma og jeg pratet mye om døden og om at det var noe som skjedde med alle, selv om det er veldig urettferdig. Vi snakket spesielt mye om hvordan det ville bli etter hun skulle dø, både om det praktiske og om det emosjonelle.

Julie møter andre barn og unge i samme situasjon som henne selv med jevne mellomrom.

- Det er fint å snakke med andre som har vært igjennom det samme som meg og det føles trygt.Jeg føler en viss ro og kan slippe bekymringene på en annen måte. Jeg tror det er for mye å forvente av andre som ikke har vært igjennom det samme som en selv at de skal forstå og skjønne hva det handler om. det fins også en slags trøst i hverandres opplevelser og en følelse av at man ikke er helt alene med all sorgen.

Hun har også snakket mye med nære venninner etter at moren døde. Julie går i andre gym på Ullern Videregående skole.

- Jeg har en «deal» med venninnene mine om at jeg snakker om det når jeg føler for det. Vi har snakket mye sammen og jeg har grått mye.

Fra lettelse til sjokk
- Rett etter at mamma døde følte jeg både lettelse og sjokk. Hun hadde så store smerter og det var en lettelse at hun fikk dø, men så kom sjokket. Det begynte virkelig å gå opp for meg at hun var borte for alltid og selv om jeg visste at det ville skje ville jeg ikke innse det. Det føltes så urettferdig.

Julie var hos en venninne da moren døde. Hun var 15 år og ungdom, en tid der man gjerne løsriver seg fra foreldrene sine.

- Jeg var 15 år og hadde mest lyst til å være sammen med venninner og ha det gøy. Først skjønte jeg ikke at hun var alvorlig syk. Kreft var et fremmedord på K for meg. Jeg tenkte at hun sikkert ville bli frisk igjen og at det ikke var så alvorlig. Da det gikk mot slutten begynte vi å tilbringe mer og mer tid sammen og jeg skjønte at dette ikke kom til å gå så bra likevel.

Julie forteller at moren fikk tilbud om å være med på et vaksinasjonsprogram. Da øynet de alle et håp.

- Når dagen kom da det skulle starte, var hun for syk til å gjennomføre. Hun ble lagt inn på sykehus istedenfor og så gikk det bare en måned før hun døde. Jeg hadde sittet hos henne i mange timer den dagen før jeg dro til en venninne. Jeg var ikke hos henne da hun døde, men hun hadde mange nære venner hos seg. Til å begynne med følte jeg at jeg burde vært mer sammen med henne i tiden før.

- Evig takknemlig
Julie gråt mye den første tiden, men dagene er mer og mer normale etter hvert som tiden går også.

- For meg er de fleste dager helt normale. Jeg går ikke rundt og er lei meg hele tiden. Livet går jo videre selv om tden der man har mistet noen vil alltid være tøff, til og med år etterpå. Det er ofte noe med den dagen du mistet noen. Eller den måneden. Noen ganger blir ting bare trist hvis jeg har hatt en dårlig dag.

Julie er heldig som har både gode venner og familie å støtte seg til.

- Venner og familie er veldig fint å ha. Å distansere seg litt fra følelsene har noen ganger hjulpet meg litt, prøve å gjøre noe helt annet som kan få meg på andre tanker.

Når Julie tenker på mamma tenker hun mye på samtalene de hadde før hun gik bort.

- Det er for det meste de gode samtalene jeg hadde med mamma jeg husker spesielt godt. Jeg har i senere tid forstått at det ikke er så mange jenter på min alder som har hatt like god kontakt med moren sin som det jeg har. Derfor er jeg evig takknemmelig for at jeg har hatt en mor som har vært så åpen og omsorgsfull som det mamma har vært. Det er kanskje noe av det viktigste en mor kan gjøre, rett og slett å ha en såpass åpen samtale at man føler at man kan snakke sammen selv om det er vanskelige temaer.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere