RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Mitt Vålerenga

Sist oppdatert:
MITT VÅLERENGA – VIF02: Supporteren har reist land og strand rundt for å følge Vålerenga. I sitt bidrag forteller han om opp- og nedturer med VIF-logoen på brystet.

Opp til gleder, opp til sorger, synger Knudsen og Ludvigsen. Ikke noe er så treffende som den linjen der når man snakker om mitt forhold til VIF. Jeg har opplevd stunder som å spille kvartfinale mot Chelsea i Europa på den ene siden, til å ryke ut av NM mot Bærum på den andre. Det kommer alltid en ny nedtur. Sånt lærer man seg som VIF-supporter. Derfor er livsmottoet mitt Ny dag med nye nederlag. Folk sier til meg at du gidder. Det folk ikke skjønner er at når Vålerenga først gjør det bra, da smaker det tusen ganger bedre. Et seriegull, en cupfinaleseier, eller en Europakamp kan veie opp for alle de gangene man spør seg selv hvorfor i hele tatt fotballen ble oppfunnet. Og hvorfor var du dum nok til kaste deg på det toget. Som Vålerengasupporter er ikke veien mellom himmel og helvete veldig lang. Du befinner deg veldig ofte i helvete, men i den siste tiden har faktisk ferien i himmelen vært ganske lang. Måtte det vare.

Der jeg jobber er det folk fra hele Norge. De har fotballtilhørighet til tvilsomme lag fra de mørkeste avkroker av vårt langstrakte land. Blant dem Brann og Lillestrøm. Derfor har jeg to Vålerengaflagg, og et postkort som med skarr u værra, virr u værra¿., samt noen bilder fra VIFs cupfinaler hengende på kontorveggen. Bare sånn at uheldige borgere som bergensere, tromsøværinger og nordlendinger kan se hvem jeg er. Omtrent alle som kommer innom IT-avdelingen på jobben kommer innom kontoret mitt for å snakke fotball. Når de hører at jeg så 32 kamper med Vålerenga og landslaget live i fjor, og året før 26 så mener dem selvfølgelig jeg er sjuk i hodet. Vel vel vel, tenker jeg. Skal jeg sitte på en hytte og regne bort et eller annet sted isteden. Nei, det er ikke noe for denne karen. Jeg drar heller på tur med VIF.

Når jeg lese avisen er det sporten og fotballen som blir skummet gjennom først. Da selvfølgelig i håp om å finne en skade på en av spillerne til Vålerengas neste motstander, eller nyheter om Vålerenga. Når jeg er på Internett er det VIF og Vålerenga som blir søkt på først. Samt innom de faste sidene. Vif -fotball, VPN, og Klanen. Som gutt så jeg de første kampene på Bislett på slutten av 70 tallet, og begynnelsen av 80 tallet. Jeg husker ikke så mye fra den gang da jeg kun var 8 ½ sommeren 1980. Den gang må jeg vel være så ærlig å si at landslaget var det store, og de som var på landslaget var nesten guder. Det var stas å dra med fattern på fotballkamper på Bislett, og sakte men sikkert ble VIF laget. Vel, det gjorde jo ikke akkurat noe at Terje Olsen ble naboen hjemme hos moderen og faderen heller. Plutselig var alle gutta i nabolaget VIF-supportere.

På 90 tallet begynte vel det som kan kalles en mani eller fetisj om du vil. Da begynte jeg og kameratene med å reise rundt med VIF. Ikke veldig langt, men plasser som Tønsberg, Drøbak, Hamar, Moss og andre steder som sikkert ikke klinger bra i de flestes ører. Vi dro dit for å se på Vålerenga. Det var fortsatt tynt med besøkende på Bislett. Det eneste stedet det alltid var folksomt var på Store stå. Der sto vi som sild i tønne. Alltid klar til å løpe når rasene kom nedover tribunen, med varierende hell. På 90-tallet var vel det å nevne landslaget og Vålerenga i samme setning sannsynligvis kun forbeholdt vitser. Men plutselig en dag i 97, hvor Vålerenga hadde slitt seg gjennom en lang sesong i 1. divisjon, så var de klare for Tippeligaen og cupfinalen. VIF kunne faktisk vinne noe igjen, og det gjorde dem. Vålerenga ble Norgesmestere. Endelig slapp jeg å høre vås fra Bøfla jeg jobbet sammen med den gang. VIF skulle til Europa. Hvem husker ikke gråtende tyrkere i Istanbul. Det er det beste som har skjedd siden Ålesund brant. Hente opp 0 – 3 til pause, til 3 – 3 borte mot Besiktas. Når jeg tenker på det går det kalt nedover ryggen på meg.

Så kvartfinalen mot selveste Chelsea. Det er fortsatt den største begivenheten jeg har vært med på med Vålerenga. Sereiegull og Cupfinaler greit nok. Men Kvarten mot Chelsea er en klasse for seg i mine øyne. Jeg var i London og så kampen. Det var vel ingen som egentlig trodde på seier, men vi hadde i hvert fall kommet dit.

En ny æra startet for VIF I 1999. Da flyttet VIF for godt fra Bislett etter 55 sesonger med Bislett som hjemmebane. Selv om dem hadde spilt noen sesonger på Ullevål så er og var alltid Bislett Leikegrinda. Jeg var, som de aller fleste, imot flyttingen. Men Ullevaal ble det, selv om det forrige oppholdet der ikke ble noen suksess. Noen år skulle det gå før en ny nedtur innhentet oss. 2000 gikk det ned en divisjon igjen. Øystein Stray Spetalens "Varen er levert, den heter 1. divisjon og Mandalskameratene" har jo blitt en klasikker. Det blei heldigvis bare en sesong med Mandalskameratene. I 2002 var Vif var tilbake i det gode seleskap. I 2002 ble det også en ny pokal. VIF var Norgesmestere enda en gang. Så i 2003 så holdt det på å gå i dass igjen. Virkelig i dass. Jeg var i Bergen og så kampen. VIF måtte vinne, ellers måtte Rosenborg slå Tromsø på Lerkendal. VIF tapte mot Brann, og den mest forjævligste hendelsen i mitt liv som fotballsupporter var et faktum. Tromsø utligner på overtid og sender Vålerenga til kvalik. 16000 Bergensere sto og lo. Det blei en lang busstur tilbake til Oslo. Heldigvis gikk det bra i kvaliken. Noen vil ha det til at Vålerenga hadde i overkant mye flaks i denne kampen. Dem om det. VIF redda plassen. Tårene satt løst både her og der. Aldri har vel vinn eller forsvinn vært mer passende, i hvert fall for VIFs del. Hadde VIF rykket ned hadde vel muligens klubben blitt slått konkurs, og 2/3 divisjon hadde vært et faktum. Jeg håper dette aldri skjer igjen.

Etter nestekatastrofen har egentlig livet som VIF supporter vært behagelig. Kjetil og Kjetil fikk ordentlig orden på VIF-skuta. Og nå er det folk som Breen, Aalbu og Andresen som styrer butikken. Tiden med pølsepapir og B-skjemaer er over. Jeg veit liksom nå at man kan forvente at VIF ligger på øvre delen av tabellen. For en ti år siden håpet man før sesongen på en plass i hvert fall rundt midtsjiktet på VIF, som sannsynligvis endte opp i å kjempe i gjørma hele sesongen. Nå snakker man om hvor mange landslagsspillere VIF har. Livet som Vålerenga supporter har uansett lært meg at man ikke veit hva som finnes rundt neste sving. Jeg veit jeg skal marsjere opp til en eller annen stor stadion, stolt som faen, i en eller annen europeisk by som i Newcastle igjen. Men jeg veit også at Vålerenga sikkert kommer til å ryke ut av cupen mot et lag som Nybergsund igjen. Det kan jeg faktisk leve med. Det er jo det som gjør Vålerenga og fotball spennende. Jeg har reist snørrogførti mil med VIFsupport-bussen for å se Vålerenga spille. Jeg har latt være å møte på familieselskaper for å se treningskamper med mitt kjære VIF. Og jeg har sikkert brukt mer spenn enn jeg tør regne på for å følge gutta i både i innland og utland. Det har vært verdt hver eneste krone. Oppturer og nedturer går som hånd i hanske i denne klubben, det er det som gjør den spesiell. Det er det som er mitt Vålerenga.

VIF-supporter

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere