RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Pensjonerte Gothguder?

Sist oppdatert:
Det er ingen vits å tro at det nye albumet til "The Cure" kurerer så mye. Det funker faktisk like bra som en dispril og en øl.

"The Cure" satte farget svart hår og noe dramatisk sminke på dagorden da andre band på 80-tallet satset hardt på pastell og angora. Etter 25 år som goth-guder har nå "The Cure" gitt ut et nytt album. Med den kanskje ikke så kreative tittelen "The Cure".

Det er nesten litt ekkelt å måtte anmelde noen som har betydd så mye. Man vil jo gjerne at de skal levere slik de har gjort på album som " Disintegration" (1989), "Pornography" (1982) eller "The Head on The Door" (1985). Og kanskje er dette albumet beviset på at man bør stoppe på topp og deretter hvile på sine lauvbær.

Albumet "The Cure" er ikke dårlig. Det er bare det at Robert Smith blir litt voldsom i sin desperasjon med tanke på at mannen burde være over rebellalder for en del år siden. Det blir liksom litt rart og høylydt.

Albumet starter med mr. Smith som forklarer at han ikke kan finne seg selv i låta "Lost". Noe manisk og helt klart "The Cure", men nyskapende? Nei, føler jeg hørt dette før. Men det finnes høydepunkter som "Us or Them" som har en viss nerve og avslutningslåta " Going Nowhere" som helt klart er en "The Cure"-ballade etter oppskriften. Det blir nesten noe symbolsk over "Going Nowhere":

"I'm going nowhere. Don't look so scared. So tell me that you love me again"

Ja, vi har ikke stoppet å elske dere i "The Cure". Det er bare det at det holder nå.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere