RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Problemet med de rike

Sist oppdatert:
Problemet i forskjells-Norge er ikke fattigdom, men rikdom.
(NA24-KOMMENTAR): De siste årene har vi stadig hørt om forskjells-Norge og en økende andel fattige. Det er et unyansert bilde.

Det er riktig at forskjellene har økt de siste årene, men grunnen er ikke de fattige, men de rike. Kapitalinntekter går primært til de velstående, og de siste årene har vært meget gode for kapitalistene. I tillegg har de siste årene gitt en meget god lønnsutvikling for toppsjefer, aksjemeglere og andre med spesielt høyt verdsatt kompetanse.

Men det betyr ikke at det er blitt verre for dem i motsatt ende av skalaen. I en fersk artikkel fra Statistisk sentralbyrå fremgår det at andelen som havner i lavinntektsgruppen har vært stabil i perioden 2003 til 2005.

Norge er blant de europeiske landene hvor andelen i lavinntektsgruppen er lavest. I Norge har 11 prosent av innbyggerne en inntekt under 60 prosent av medianen, mot et EU-snitt på 16 prosent.

SSB påpeker også at det har vært en generell velstandsøkning de siste årene, og andelen i lavinntektsgruppen som synes det er vanskelig å få endene til å møtes sank fra rundt 50 prosent i 2003 til 40 prosent i 2005.

Heller ikke på lang sikt
I en annen SSB-rapport har man sett på utviklingen de siste 20 årene. Avhengig av hvilken beregningsmetode som brukes (for eksempel om lav inntekt defineres som 50 eller 60 prosent av median), har andelen med lav inntekt vært stabilt eller marginalt økende disse 20 årene.

Her skal det også nevnes at det er blitt klart flere studenter i perioden. Dette utgjør en betydelig del av lavinntektsgruppen, men de færreste vil nok definere flere studenter som et tradisjonelt fattigdomsproblem.

Ingen fasit
Ulikhet er et vanskelig spørsmål. På den ene siden kan man si at folk får klare seg selv, og så blir ulikhetene som de blir. Men dette vil etter alt å dømme gi så store forskjeller at flertallet vil finne det uakseptabelt. Det er dermed vanskelig å se for seg i et demokrati.

På den andre kan man si at alle skal ha det samme. Men dette vil etter alt å dømme gi en så dårlig økonomisk utvikling at alle over tid blir mye fattigere.

De aller fleste vil gå inn for en mellomløsning med en viss utjevning. Men hvor mye? Godtar man at de rike blir rikere, så lenge de fattige også blir litt rikere? Og hva er fattigdom? Skal man sammenligne med fattige før i tiden? Med fattige i andre land? Eller med de rike i eget land? Og er målet likest mulig utgangspunkt eller likest mulig resultat?

Det finnes neppe noen fasit, men jeg mener uansett det er viktig at en norsk forskjellsdebatt tar utgangspunkt i at forskjellene i Norge fortsatt er moderate, at det ikke har vært noen merkbar økning i andelen med lave inntekter, og at det har vært ført en økonomisk politikk som har ført til bred velstandsøkning.

I en slik situasjon skal man passe på at man ikke foreskriver en kur som er verre enn sykdommen.

Are Slettan er tidligere leder for TV 2 Nettavisens økonomiseksjon, ansvarlig redaktør i iMarkedet.no og redaktør i Finansavisen. Han jobber nå for NA24 fra Houston, USA, og skriver blant annet daglige kommentarartikler.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere