RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Så mye mer enn bare fotball

MITT VÅLERENGA - VIF03: Sanne skriver om sine opplevelser før, under og etter en Vålerenga-kamp i sitt bidrag til konkurransen "Mitt Vålerenga".

Hun tok skjerfet sitt og løp ned de tre etasjer lange trappene. Hun måtte virkelig skynde seg nå. Hun løp nedover bakken og ned mot t-banen. Hun kunne høre banen komme inne fra tunnelen. Hun rakk akkurat i presse seg inn i en av de overfulle vognene da dørene gikk igjen. Hun pustet lettet ut. Men det var ikke over ennå. Hun hadde fortsatt så alt for dårlig tid. Hun kunne føle stemningen inne i seg da t-banen begynte å skli bortover skinnene. Hun så rundt seg og alle hadde det samme skjerfet og de samme fargene som henne. Hun smilte stolt. Hun følte seg hjemme nå, hun var en av dem. Da hun endelig var fremme var det så vidt hun kunne klare å presse seg igjennom de store folkemassene for å komme bortover den lille perrongen. Hun kunne høre ropene, ropene som bare ble høyere og høyere. Hun kjente en varme inni seg. Hun smilte. Hun tittet ned på klokken sin. Den viste tyve på åtte. Hun kunne bare krysse fingrene for at hun skulle få en bra plass på den overfylte tribunen med en haug med Vålerenga fans. Hun hadde gledet seg lenge til denne dagen, nå skulle de endelig få vise hva de dugde for, at de i år skulle vinne gull og ikke minst skulle hun få se de nye spillerne som det hadde vært så mye snakk om.

Når hun endelig hadde passert billettkontrollen og funnet seg en all right plass, kunne hun se de gule og svarte bøndene på den andre siden av banen. De prøve virkelig å oversynge klanen, men de kunne bare drømme. Hun tok av seg skjerfet og holdt det med begge hender opp i luften. Hun sang så høyt hun bare kunne:

- Da høsten var som klarest en september ettermiddag, spredde skjebnen ut små gnister på Vålerenga¿

Hun hørte et lite snev at et fløyteblås før det hele var i gang.

Hele klanen jublet og heiet. Ballen gikk fra spiller fra spiller oppover banen, og mot mål. Hun tittet rundt seg. Hele stadion virket som et gigantisk maurtue, med en haug av maur som jublet og sang.

Hun snudde seg mot banen igjen og så at nå hadde Morten Berre fått ballen og var på vei mot mål. Hun jublet av glede og ba til gud om at det måtte bli mål. Berre sentra ballen til Freddy og Freddy tilbake til Berre før han klinte ballen inn i nettet. Det var som om det var helt stille i et hundredels sekund før jubelen braste ut. Hun kunne føle gleden. Gleden og stoltheten av det å det å kunne støtte laget sitt, og den tanken over å kunne skryte dagen etter på til alleLSK-supporterne på skolen. Hun følte gleden av å være på en fotballkamp.

- Hvordan gikk det med LSK i går a? skrøyt hun til Morten.

- Haha. Veldig morsomt. Vi tar dere neste gang skjønner du! Svarte Morten surt tilbake.

- Særlig! Dere kan bare drømme! Sa hun stolt. Før hun gikk videre inn i klasserommet. De kom aldri til å vinne over dem. De var nemlig best. Hun var så stolt. Det var kun en by, et lag, et Vålerenga!

Sanne

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere