RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Se Jarles topptur

Jarle Trå var første nordmann på toppen av verdens 14. høyeste fjell. Se bildene fra turen og les hans historie her.

Nøyaktig klokken 07.19 den 10.mai nådde 34-åringen fra Granvin Shisapangma. Se billedkarusell i bunnen av saken.

«8. mai startet jeg toppstøtet fra ABC. Christian hadde reist hjem igjen et par dager før, så jeg måtte virkelig motivere meg litt ekstra de to dagene jeg lå ålene i teltet og hvilte ut før toppstøtet. Jeg følte meg maksimalt akklimatisert. Jeg hadde riktignok bare overnattet to netter på 6.400 meter, de aller fleste andre som klatrer 8.000-meters topper prøver å få mange flere overnattinger høyt oppe enn det jeg gjør.

Jeg mener helt klart at å sove over 6.500 meter ikke bidrar til å akklimatisere kroppen, men heller tvert i mot til å bryte den ned. Jeg startet litt utpå dagen, jeg så ingen grunn til å ankomme camp 1 (6.400 meter) tidlig på dagen. Jeg hadde på en av mine tidligere akklimatiseringsturer satt opp telt der.

Dato

Pos

Vær

Status

1005
0300

8.027 moh

Vind

TOPPEN!

1005
0300

7631 moh

Snø

Positivt

0905
2350

Camp 3

Snø

Starter nå

0905
1200

Camp 3

Snø

Går i natt

0905
0700

Camp 1

Sol

Varmt

0805
0710

ABC

Sol

Toppstøt

0605
1910

ABC

Sol

Christian reiste

2804

Camp 1

Sol

Sleit i høyden

2804

ABC

Sol

Drama

Irriterende hoste
Planen min var å gå til camp 1 første dagen. Dagen etter ville eg flytte leiren opp til camp 3 (7.100 meter), det vil si å hoppe over camp 2. Opprinnelig var planen min å gjøre det på samme måte som på Cho Oyu i 2004, det vil si å bruke kun en overnatting på vei til toppen. Men avstandene er større på Shisapangma og jeg bestemte meg derfor for å bruke to overnattinger (fire er det vanlige).

Til tross for en irriterende hoste kjenner jeg at kroppen er slik den skal være når jeg går innover morenehaugene mot brefallet. Det var helt tydelig at vi valgte riktig akklimatiseringstaktikk.

Istedenfor å oppholde oss 5-6 uker ved fjellet som er vanlig strategi, valgte vi heller å starte med to uker i området rundt Everest Base Camp i Khumbu-dalen.

Dette gav en mye roligere start på akklimatiseringen, alternativet er å reise direkte til Base Camp, til cirka 5.000 meter i løpet av 4-5 dager. De to siste hviledagene hadde også gjort meg godt og jeg hadde en kjempegod følelse i kroppen oppover brefallet.

Tøff dag
Været var flott da jeg ankom camp 1. Temperaturen i sola kan bli svært høy - men når sola går bak en sky falt temperaturen kanskje 30 grader i løpet av få sekunder. Det er kun strålevarme på grunn av det tynne atmosfærelaget.

Dagen etter står jeg opp i det solstrålene treffer teltet klokken 05.30. Jeg tar meg god tid til å lage mat og smelte vann. Jeg vet det blir en tøff dag, så jeg forbereder meg maksimalt. Jeg begynner å gå rundt klokken 08.00. Det tar litt tid å ta ned teltet. Alle pluggene er frosset fast i isen på grunn av sola som har varmet om dagen. I dag fungerer kroppen om mulig enda bedre, hosten er omtrent helt borte. Optimismen øker i takt med antall meter over havet.

Jeg bruker bare fem-seks timer opp til plassen der jeg har bestemt meg for å ha min andre camp. Jeg har ikke sett et menneske, jeg må tråkke mine egne spor hele veien. Etter å ha jobbet lenge med å sikre teltet, ser jeg plutselig at de kommer en klatrer gående mot det vesle naboteltet mitt. Jeg ser av sponsorlogoene at det er en italiensk klatrer og jeg får umiddelbart en mistanke om at det er Silvio Mondinelli. Den kjente italienske klatreren har klatret ti av de 14 fjellene over 8.000 meter, men hovedtoppen på Shisapangma har han slitt veldig med. Dette er fjerde gangen han forsøker seg på dette fjellet, han har alltid måtte gitt seg på fortoppen. Jeg snakker en del med han, eller det vil si at selve snakkingen er vel å overdrive litt. Han snakker ikke et ord engelsk så det blir en slags improvisert tegnspråksamtale.

Dette er nok også grunnen til at vi misforstår hverandre. Jeg spør han om han skal klatre mot toppen i natt, jeg oppfatter svaret som ja. Jeg forstår senere at han har vært på toppen samme dag. Han klarte dermed endelig sitt store mål (for få dager siden klatret han også Lhotse og har dermed bare ett fjell igjen av de over 8000-meter). Jeg så imidlertid ingen spor etter Silvio før jeg stod på selve punktet, alt var visket vekk av den knallharde vinden. Jeg trodde hele tiden på vei mot toppen at Silvio stod en eller plass bak meg.

Toppstøtet
Klokken 02.45 natt til 10. mai startet jeg fra teltet mitt på 7.100 meter, jeg klatret i lyset fra hodelykta.

Temperaturen var cirka -30, men det var heldigvis vindstille. Jeg merket umiddelbart at kroppen ikke var like sterk som de to forrige dagene, men dette er selvsagt naturlig når man har overnatter over 7.000 meter. Kroppen brytes ned svært fort så høyt over havet. Men jeg klatret likevel raskt, og jeg var fornøyd med tingenes tilstand. De første to timene var opp et veldig bratt snø/isfelt opp til gamle camp 3 på 7.400 meter. Her hadde sherpaene til japanerne som måtte snu på fortoppen dagen før, lagt ut 4.000-5.000 meter med faste tau, men jeg valgte å ikke bruke disse på grunn av at min erfaring er at sherpaene ikke alltid helt forstår dette med snøanker og sikringslogikk. Dermed synes jeg det er tryggere å klatre uten sikring, da er man i hvert fall topp konsentrert.

Etter å ha passert gamle camp 3, kommer man inn i en hylle frem til det igjen begynner å bli bratt

Fra 7.400 meter til fortoppen er det en svært bratt rygg oppover, flere steder måtte jeg klatre meg gjennom klippeparti. Snøflankene ved sidene av ryggen er minst 50 grader mange steder, det er for bratt til at eg tar sjansen på å klatre der.

På rundt 7.500 meter opplever jeg min til nå mest fantastiske soloppgang. Det er vanskelig å definere om tårene i øynene kommer det fantastiske synet eller fordi jeg begynner å bli svært sliten.

Utsatt og farlig
Det store spenningsmomentet etter hvert som jeg kommer høyere og høyere er hvor bratt snøflanken og rennen ut i fjellets nordøstside fra 7.700 meter.

Jeg vet at skal jeg ha en mulighet til å nå Main summit, må jeg traversere ut på denne flanken og klatre opp renna. Eggen frå Central summit og over til Main summit er som regel svært utsatt og farlig.

Det er for så vidt ingen problem å klatre en skarp is- eller snø-egg som ligger horisontalt slik som denne gjør rent teknisk, problemet er om hele eggen knekker av. Jeg klatret en tilsvarende is-egg på fjellet Castor i Sveits bare noen få uker før jeg reiset til Tibet, men den lå på bare 4.000 meter og den var heller ikke så utsatt dersom jeg skulle falle av.

På rundt 7.600 meter øker vinden brått og det begynner å snø lett, jeg frykter en værforandring.

Til nå har været vært bra og jeg bestemmer meg for å ta en pause for å se ting litt an. Jeg går med dunjakke og dunbukse slik at det å ta pause på en slik plass går forholdsvis greit. Etter 30-45 minutter virker det heldigvis som at været igjen blir bra.

Verdens største snøskred
Jeg fortsetter oppover og snart befinner jeg meg på plassen der jeg har sett 1.000 ganger i kikkert fra ABC at jeg sannsynligvis må starte traversen over mot renna opp til Main summit. Jeg ser så vidt sporene etter japanerne videre oppover mot Central summit. Det er en rar følelse og skulle avvike fra normalruta videre oppover for å legge mine egne spor utover flanken.

Det er kanskje 250 meter horisontalt over til der renna begynner, deretter må jeg følge renna kanskje 100 høydemeter oppover. Jeg bestemmer meg først og fremst for å grave en snøprofil, jeg må vite om snøen er stabil og trygg. Snøflanken er mellom 45 og 50 grader. Det er altfor bratt dersom snøen er ustabil. Flanken er enormt stor, over meg er det nesten 300 meter opp til Central summit og under meg stuper det 1.000 meter ned før det flater ut midlertidig. Jeg husker jeg tenker at dette må bli verdens største snøskred dersom alt løsner.

Dermed begynner jeg å grave det som sannsynligvis må være verdens høyeste snøprofil.

Snølagene nedover ser fine ut, men på omlag 50 cm finner jeg det jeg ikke ville finne, et lag med is. Dette er egentlig verst mulig scenario. Snø oppå is betyr som regel lite friksjon og dermed stor utglidningsfare. Men da jeg prøver å brekke av et parti snø for å se hvor lett det vil gli ut blir jeg overrasket. Det ser nesten ut som det er våt snø som har lagt seg umiddelbart over islaget. Snøen har bundet seg fast i isen på en helt ekstrem måte, det er faktisk veldig vanskelig å få snøen til å slippe, selv ved en provosert utglidningstest. Jeg blir igjen optimist og begynner å traversere horisontalt utover snøflanken.

Et av problemene er at over og under det partiet som jeg går på er snøen enda brattere, minst 55-60 grader. Dermed blir det store spenninger i snøen. Jeg graver derfor en snøprofil til halvveis ut i traversen og er glad for å se at det er de samme forholdene her. Snart nærmer jeg meg den vide, bratte snørenna som leder opp mot skaret mellom de to toppene. Her er det enda brattere, men det er i heldigvis mindre truende snøfelt som ligger over meg. Heldigvis valgte jeg å ta med meg to isøkser.

Endelig på toppen
Som på Cho Oyu skjer det noe spesielt med tiden i slike høyder. Av og til blir man svært overrasket over hvor sakte klokken går og av og til går den altfor fort. Det er akkurat som om man kommer inn i en sone hvor ting ikke fungerer slik som man er vant til. Umulig å beskrive, men det er egentlig en svært god følelse. Jeg har uansett god tid, eg vet ikke helt hvor lang tid jeg brukte på hele traversen, men snart flater renna ut og jeg ser skaret foran meg. Nå er jeg hundre prosent sikker på å nå toppen, gleden er stor, men jeg bestemmer meg for ikke å ta noe på forhånd. Hadde dette vært på havnivå hadde jeg nå hatt tre minutter opp til topp-punktet, nå vil det nok ta minst 20 minutt. Men jeg må krysse et par store bresprekker og disse krever også at jeg er helt konsentrert. De siste 50 meterne bortover den smale ryggen mot toppen går jeg bokstavelig talt bare to-tre skritt mellom hver gang jeg må hvile.

Jeg henger over øksene og må virkelig gi alt for å løfte beina framover. Da jeg klokken 11.30 endelig står på toppen er jeg nesten for utslitt til å feire. Gleden er overveldende, jeg vet at akkurat her jeg står nå er det kun i gjennomsnitt 4-5 klatrere hvert år. Silivio Mondinelli brukte fire forsøk på å klare det.

Den kjente engelske klatreren Alan Hinkes klarte det aldri (han har alle de andre 8.000-meterne). Dette er ett av de fjellene over 8000 meter som har færrest bestigninger. Selv K2 har hatt langt flere. Men av erfaring slipper jeg ikke gleden helt løs, jeg vet at det er langt ned igjen.

Nedover igjen
Jeg tar fram kamera og tar noen bilder. Deretter tar jeg fram satellittelefonen, jeg har lovt å ringe TV2 Nettavisen frå toppen. Jeg slår derimot først feil nummer og en eller annen stakkars svarer meg helt i ørska, det er grytidlig morgen hjemme i Norge. Stakkaren skulle bare ha visst hvor den feiloppringningen kom fra - og at han som ringte var minst like i ørska som han selv.

Jeg tar siste slurk av vannflasken. Sjokoladen ser jeg lenge på, men det er heilt umulig å tenke seg at den skal ned i magen min, så eg hiver den utfor stupet. Jeg planlegger å tisse, men det er vanskelig å finne den gjennom dunbukse, fleecebukse og nettingundertøy. Jeg gir opp det prosjektet, stivfrosne fingre gjør det ikke akkurat enklere. Jeg innser at dette er ikke en plass å bli værende lenge på, så etter cirka 20 minutter på toppen starter jeg nedover mot skaret igjen.

Jeg har full fokus, jeg vet hva som venter meg over kanten ned nordøst-siden av fjellet. Men de 20 minuttene på toppen har gjort meg godt, og jeg føler meg sterkere enn hva jeg hadde fryktet.

Renna og traversen går raskt og greit, men videre nedover ryggen kjenner jeg igjen at jeg er svært sliten. Jeg setter meg ofte ned i snøen for å hvile, jeg har god tid. Bedre å bruka en time eller to ekstra ned igjen til teltet enn å gjøre en tabbe på den bratte ryggen. Jeg bruker rundt tre timer ned igjen til teltet mitt. Den siste bratte snøflanken er virkelig tøff og lårmusklene brenner som de aldri har gjort før.

Genial tisseluke
Når jeg når fram til teltet vet jeg likevel at det dummeste jeg gjør nå er å hive meg i soveposen for å sove. Først må jeg få i meg nok væske og mat. Jeg har nesten ikke mat igjen, men jeg smelter litervis av vann slik at jeg i alle fall ikke skal bli dehydrert. Så kubber jeg i posen, jeg må tissa mange ganger i løpet av natten (heldigvis har jeg fått Bergans til å lage tisseluke i teltgulvet, genialt!!).

Dagen etter våkner jeg tidlig men ligger et par timer og nyter sola som steiker på teltduken. Jeg er svært sulten, og jeg vet at eg har en lang, tøff dag framfor meg - men likevel er det berre kos å ligge i teltet og nyte tanken på at jeg har vært på toppen. Men snart øker vinden og det begynner å snø. Jeg får det travelt, jeg vil helst ikke brøyte vei gjennom store snømengder ned gjennom brefallet. Det tar meg seks timer å gå ned igjen til ABC. På vei nedover møter jeg mange som er på vei oppover på toppstøtet sitt. Uheldigvis er de ikke så heldige som meg med været. Den neste uken må absolutt alle som forsøker seg snu langt ned på fjellet, været er svært ustabilt og det faller store snømengder. Av og til skal man ha litt flaks.

Fire andre klatrere har nådd hovedtoppen av Shisapangma i vår av cirka 60 som forsøkte. Tolv av de 60 nådde Central summit. Rundt 190 klatrere har totalt nådd toppen av verdens 14.høyeste fjell siden førstemann klarte det i 1964. De aller fleste av disse klatret sørvest-veggen, det er sannsynligvis bare mellom 10-20 klatrere totalt gjennom tidene som har klatret den ruten jeg klatret. »

Disse fjellene er over 8000 meter:

1 Mount Everest 8.850 meter
2 K2 (Mount Goodwin Austen) 8.611 meter
3 Kangchenjunga 8.598 meter
4 Lhotse 8.511 meter
5 Makalu 8.463 meter
6 Cho Oyu 8.201 meter
7 Dhaulagiri 8.167 meter
8 Manaslu 8.163 meter
9 Nanga Parbat 8.125 meter
10 Annapurna 8.091 meter
11 Gasherbrum I 8.068 meter
12 Broad Peak 8.047 meter
13 Gasherbrum II 8.035 meter
14 Shisapangma 8.027 meter

Se Jarles egne bilder her:

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere