RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Vibeke Johnsen,Mediehuset Nettavisen

Skammen over motstandsfaren

Sist oppdatert:
Hanne Richardt Beck skammet seg over sin motstandsfar hele barndommen. Med sin krigsroman har hun gitt ham anerkjennelsen han aldri fikk.

(SIDE2): Hun har også skrevet av seg det hun kaller «mye bagasje» med boken «Om så det gjelder».

Mangslungen suksess
Romanen fra okkupasjonstiden i Danmark ble en kjempesuksess da den kom ut i 2007 i Danmark. Det er en historisk roman, en politisk fortelling, en beretning om ufattelig svik og en sterk kjærlighetshistorie.

Den er blitt Becks store gjennombruddsroman. Men den handler altså ikke om forfatteren Hanne Richardt Becks far.

Siste nytt fra Side2: Sjekk forsiden akkurat nå!

For Hanne Richardt Beck kjenner ikke historien til sin far. Hun vet at han var motstandsmann fra han var 21 år under krigen, at han ble arrestert av Gestapo, torturert i fengsel, så sendt til den tyske fangeleiren Neuengamme.

Passet ikke inn i heltebildet
Han var fremdeles en ung mann da han kom hjem, men en ødelagt mann. Nyrene var smadret og psyken var ikke sterk. Han kunne ikke arbeide, han fikk ikke trygd og han fikk ikke erstatning. Og han ytret aldri et ord om det han hadde opplevd.

- Jeg hadde ingen å spørre, og min mor visste heller ingenting. Min far var virkelig svært lukket, forteller Hanne Richardt Beck til Side2.

Da forfatteren var 10 år gammel, døde faren. Tre måneder ble han tilkjent erstatning fra den danske stat.

Da hun gjorde research til «Om så det gjelder» fant hun alle søknadene og dokumentasjonen han hadde levert fra seg i krigsarkivene om følgene av torturen og fangenskapet.

- Men det er jo mest medisinske fakta, sier hun. Lille Hanne skammet seg over faren som låste seg inne i stuen da venninner var på besøk, og som slett ikke oppførte seg som de motstandsheltene hun lærte om.

Gjorde leserne stille
Dagen før utgivelsen av romanen i Danmark skrev hun det som Berlingske Tidende senere karakteriserte som «en kronikk som gjorde mange lesere veldig stille». Der beskriver hun den mistro hennes far møtte etter krigen, og at hun tror at han ikke fikk erstatning fordi han ikke passet inn i den danske etterkrigsmytologien om den heltemodige motstandskampen.

Etter hvert har hun forstått at hun ikke var det eneste barnet av en motstandsmann som følte slik.

LES KRONIKKEN FRA BERLINGSKE TIDENDE

Persona Non Grata

Men altså, i disse feberhete «Max Manus»-tider gir Aschehoug ut «Om så det gjelder» på norsk.

Og det er en roman («min far ville uansett ikke vært noen romanfigur, han var min far», sier Hanne). Den handler om søskenparet Vita, Viggo og deres venn og senere Vitas elsker, Max.

Den starter i 1933 og ender lenge etter okkupasjonstiden i Danmark der vi gjennom den gamle Viggos kvaler får vite om motstandskampen og det store sviket som rammet dem.

Hva ville du gjort?
Men den handler også om så mye mer. Blant annet bestemmer Vita og Max seg for å agere, mens Viggo velger å lukke øynene og pleie sin syke mor. Romanen får deg automatisk til å spørre deg hva du ville ha gjort? Ville du vært en Max Manus? Eller ville du forsøkt å leve livet omtrent slik som før og vente til hele okkupasjonen gikk over?

- Romanen er blitt lest på svært mange ulike måter. Noen er opptatt av det som skjer under krigen, mens andre er mer opptatt av hva Viggo bør berette og ikke for ettertiden. Det synes jeg er spennende, sier hun.

- I Danmark har vi, som dere har, hatt en stor debatt de siste år rundt motstandsbevegelsen og annen verdenskrig. Selv har jeg ingenting til overs for de som sitter i sine bløte lenestoler nå og dømmer de som levde da, men jeg tror heller ikke at de som deltok i motstanden var helter. Jeg tror de var mennesker med sine lyse og mindre lyse sider, sier Hanne.

Inn i vår tid
Romanen trekker også paralleller til vår egen tid. Og for forfatteren spesielt til Danmarks flyktningepolitikk. Hun synes hun ser mange like holdninger i dag som den gangen. Og med faren friskt i minne, får hun vondt hver gang hun ser hvordan flyktninger som er blitt torturert blir mistrodd.

- Og om du er så heldig at du til slutt blir trodd, så må du så opp til en danskhetsprøve som det faktisk er vist at selv ikke etniske dansker klarer å bestå. Danmark kan ikke redde hele verden, men slik man behandler disse menneskene på nå, det er grotesk, sier hun.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere