RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Spøkelser, action og ei mystisk dame

Sist oppdatert:
Det er en stund siden vi nynnet på ”Who you gonna call? Ghostbusters! Du, du, du I’m fraid of no ghosts”. Nå kan du atter en gang være med på spøkelsesjakt.

Bang, bang, bang, flott grafikk. Bang, bang, bang, stilig område. Bang, bang, bang, kan PS2 virkelig gjøre sånt? Vi har sett nærmere på ”Ghosthunter”.

”Ghosthunter” er de grafiske mesterhjernene i ”Studio Cambridge” sin siste produksjon, og viser en gang for alle at maskinen langt ifra er død. Figurene ser nesten virkelige ut, detaljgraden er enorm og de ulike nivåene varierte som få. Utviklerne har også funnet plass til en god del kule effekter, for eksempel kan man et sted relativt tidlig i ”Ghosthunter” se inn i en annen dimensjon.

Grafikk kan aldri utgjøre et helt spill alene, og derfor er det så godt å se at utviklerne ikke har slurvet på andre områder. Helt perfekt er det riktignok ikke, men ”Ghosthunter” ligger flere trappetrinn over utviklerstudioet sin forrige produksjon, ”Primal”. Kampsystemet er riktignok fortsatt like interessant som muggen ost, og historien traurigere enn forrige gang. Du hopper inn i skoene til politimannen Lazarus Jones og har, sammen med partneren din, fått ordre om å undersøke bråk på den lokale skolen. En skole med en mørk, mørk fortid, og som Lazarus snart skal få erfare, en minst like skyggelagt fremtid.

Uavhengig av disse problemene klarer ”Ghosthunter” å skape noe ”Primal” som oftest manglet, nemlig en god stemning. Hvis du først setter deg ned med denne tittelen, vil dag bli til natt og natt til morgen før fingrene får hvile. I tillegg til den generelt ganske skumle atmosfæren, er områdene hovedpersonen Lazarus Jones beveger seg i meget varierte. For eksempel utspiller den første banen seg på en kirkegård, ute i en sump, i en spøkelsesby, et merkelig hus og til slutt på samme kirkegård som tidligere.

Som tredjepersonsactionspill flest, inneholder ”Ghosthunter” en god del oppgaver av ulik art. De fleste er relativt logiske og gir en den berømmelige ”Aha!”-følelsen når løsningen sitter. Men innimellom dukker utfordringer av den hittil uklassifiserte ”Hæ?”-typen opp, og disse er spillets første svakhet. Greit nok at enkelt gåter skal være vanskelige, men når man ikke har den fjerneste idé om hvordan de skal løses før prosessen er vel overstått, blir alt litt teit.

Titelens andre svakhet er kampsystemet, en ting utviklerne burde ha fikset etter ”Primal”. Selv om vi nå har tilgang på skytevåpen er det fortsatt bare skyt (tidligere slå), skyt, skyt, flytt Lazarus to steg til venstre og gjenta. Og i et spill med like mye slåssing som ”Ghosthunter”, utvikler dette seg til et kraftig irritasjonsmoment. Kampsystemet har riktignok en positiv ting, spøkelsesgranaten. For å fange spøkelser må du først svekke dem, så fange dem inne i en granat og benytte energien deres som ammunisjon i våpnene dine. Hører jeg: ”Who you gonna call? Ghostbusters! Du, du, du I’m fraid of no ghosts” (ahh, barndommens mange minner).

Spesielt mye skryt skal ”Stuido Cambridge” ha for den tekniske siden. I tillegg til den allerede nevnte grafikken, er lydbildet veldig godt. Dialogen er godt skrevet, og stemmene rett og slett fantastiske. Dette er noe av det beste i hvert fall vi har hørt på lenge. Musikken holder også en høy standard, og gjør hele tiden så ørene din går på tå.

Med en fantastisk teknisk side og en utrolig stemning hadde ”Ghosthunter” alle forutsetninger for å være en klassiker. Uheldigvis trekker det dårlig kampsystemet, en litt dvask historie og en rekke ulogiske oppgaver karakteren ned. Likevel er dette absolutt et spill du bør sjekke ut om du er glad i skrekk, action og oppgaveløsning.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere