RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
På sykkel kommer du tett på natur, folk og fe.
På sykkel kommer du tett på natur, folk og fe. Foto: Ingvald Bergsagel

Tøffe tråkk på Kreta

Sist oppdatert:
Kreta er varm og bratt, men likevel er øya fin å utforske fra sykkelsetet.

Følg oss på FACEBOOK

Jenta smiler mot meg idet vi passerer hverandre innerst på halvøya Rodopou, et stykke vest for byen Chania.
Kanskje smiler hun vennlig fordi jeg er den første syklisten hun har møtt på sin ferd, slik hun er min. Eller kan hende hun smiler i medynk, fordi hun vet hvilke melkesyrebakker som ligger foran meg.
For Kreta er bratt. Til tider svært bratt. Det høyeste punktet på den fjellrike øya er knappe 13 meter lavere enn Galdhøpiggen, og så fort du beveger deg vekk fra kysten går det oppover. Grekere er dessuten kjent for å være røffe bak rattet, og landet ligger helt i Europas toppsjikt når det gjelder trafikkofferstatistikk.
Likevel er det å leie sykkel noe av det flotteste du kan gjøre på denne vakre øya. I en leiebil – som er de fleste oppdagelseslystne turisters førstevalg – kommer du riktignok raskere fram, men både lukter og lyder dempes eller utestenges fullstendig fra sanseapparatet. På sykkel kommer du tett på natur, folk og fe. Argumenter om miljø og mosjon behøver vi ikke nevne en gang. Utleiesykler er dessuten svært tilgjengelige og billige, så med detaljert kart, veljustert sete og ditto ambisjonsnivå, bør forholdene ligge godt tilrette for en fin utflukt.

Hjerteslag for Kreta

Det er ikke mye tegn til morgentåke eller dugg når jeg tråkker ut fra ferieresorten ved Maleme i nitiden. Termometeret peser seg målbevisst oppover mot tredvegradersstreken, i det jeg svinger sørover, vekk fra den sterkt turistifiserte nordkysten og oppover mot landsbyen Vouves.
Jeg krysser en bred motorvei, tar av et par ganger til, og kun få minutter etter avreise setter jeg beina i bakken. Litt for å puste ut og gulpe ned medbrakt vann, det innrømmes. Formen er ikke hva den en gang var. Men jeg stopper også for å lytte.
Stillheten er så voldsom at pulsen min virker øredøvende. Det suser svakt fra oliventrærne, som det skal finnes 35 millioner av her på øya. Litt fjern hundeglam og kirkeklokker lager myke, små hull i søndagen. Pust inn, pust ut. Jeg har vært på Kreta i fem dager, men først nå føler jeg at jeg virkelig er her.

Hellas' grønne øy

Kreta er en del Hellas, men likevel noe helt særegent. Det greske flagget ble tross alt ikke heist her før 1913, og innbakt i dagens unike kretiske identitet ligger innflytelse og arv fra en lang rekke kulturer. Innbyggerne har sett herskere og okkupanter komme å gå, fra oldtidens neolittiske og minoiske kultur, via bysantinsk, arabisk, venetiansk, ottomansk, egyptisk og tysk kontroll, til de i dag altså er definert som grekere og dermed EU-borgere.
Man kan få identitetskrise av mindre. Rollen som kasteball har nok gjort kreterne stadig sterkere knyttet til selve øya, heller enn til det rådende og stadig skiftende regimet. Dette merkes godt der jeg triller og tråkker meg gjennom landsby etter landsby på øyas innland. Mens de tettliggende fortidsminnene og arkitektoniske vitnesbyrdene stammer fra et snaut dusin ulike kulturer, er livene som leves her – nå som i tusener av år – regulert av klima, landskap og markens grøde. Selv om Kreta er ekstremt fjellrik og to millioner turister årlig trenger plass å boltre seg på, er halve øyas areal dyrket mark, hovedsakelig med oliven, vindruer og sitrus.

Gresk gjestfrihet på Kreta

Jeg snur ved Vouves og vender snute og sykkelstyre nedover mot kysten igjen. Det går unna i bakkene, men utover på Rodopou er det som nevnt bratt.
Et stykke oppe i høyden deler veien seg i tre, mens kartet insisterer på at den kun deler seg i to. Ikke et menneske er i sikte, men bak et lite hus finner jeg en eldre mann som mater hønsa, og jeg får umiddelbart erfare gjestfriheten som ligger i ryggmargen til lokalbefolkningen.
Før jeg rekker å spørre om veien, er jeg invitert inn på vannmelon, kaffe og en prat om livet, om Norge, familieforhold og arbeidsinnvandring. Han kan kun gresk – som er fullstendig gresk for meg – men med godvilje og gestikulasjon går samtalen sin skakke gang.
Til slutt peker han riktig vei videre. Han blir nok her noen generasjoner til, mens jeg skal videre. Alltid videre. For virkelig å oppleve Kreta bør man likevel aldri ha det travlere enn det en syklist i middels god form kan takle.

ABONNÉR PÅ REISER & FERIE

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere