RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
MISTET NÆR FAMILIE: Søstrene Murebwayire Sharazi (57) og Batamuliza Umuhoza (50) befant seg i henholdsvis Kongo og Norge under folkemordet i Rwanda, men opplevde at nære slektninger ble drept.
MISTET NÆR FAMILIE: Søstrene Murebwayire Sharazi (57) og Batamuliza Umuhoza (50) befant seg i henholdsvis Kongo og Norge under folkemordet i Rwanda, men opplevde at nære slektninger ble drept. Foto: Trond Lepperød (Nettavisen)

- Jeg bare gråt og gråt

Sist oppdatert:
- Vi opplevde at verden ikke brydde seg, sier søstrene Murebwayire og Batamuliza - 20 år etter folkemordet som kostet mer enn 800.000 mennesker livet.

OSLO (Nettavisen): -Vi må aldri glemme folkemordet i Rwanda sier søstrene Murebwayire J. Sharazi (57) og Batamuliza Umuhoza (50). De er bosatt i Gran kommune på Hadeland og mistet nære familiemedlemmer da massedrapene startet for 20 år siden. Senere denne uken skal de delta når det norsk-rwandiske miljøet arrangerer en nasjonal markering i Oslo.

Les også: – Verden sviktet Rwanda

100 dager med nedslakting

I løpet av hundre dager fra 6. april til midten av juli i 1994 ble mellom 800.000 og én million mennesker drept, de fleste av dem fra minoriteten tutsier. Folk ble samlet sammen og angrepet med skytevåpen, håndgranater og stikkvåpen. Grusomhetene skjedde mens verdenssamfunnet så en annen vei. I ettertid har blant andre FNs sikkerhetsråd innrømmet at de sviktet da det gjaldt som mest.

Jobbet som sykepleier i Kongo

Den eldste av søstrene, Murebwayire Sharazi, bodde i Kongo og jobbet i 1994 som sykepleier på et sykehus i Bukavu i Kongo like ved grensen til Rwanda . Der fikk hun til fulle merke det da helvetet brøt løs og flyktningene strømmet på.

- Kongo stengte først grensene. Vi opplevde å se lik flyte i sjøen etter å ha blitt skutt på den andre siden. Da grensene ble åpnet, strømmet det på med flyktninger. Vi behandlet mange skadde på sykehuset. Det var folk på begge sider av konflikten, også folk fra hutumilitsen Interahamwe, forteller hun.

Det ble farlig for tutsier også i Kongo, og Murebwayire sluttet som sykepleier, hentet sin sønn ut av skolen og levde i skjul hos norske misjonærer.

- Det var ikke trygt for oss. Det var farlig for å gå ute på gaten. Venner og kolleger av meg i Kongo ble drept, forteller hun.

I 1995 kom Murebwayire og sønnen til Norge.

UTSTILLING: Besøkende betrakter utstillingen som er viet folkemordet på minnemuseet i Kigali.  I løpet av hundre dager ble anslagsvis mellom 800.000 og en million mennesker drept.


Bodde i Norge

Den yngre søsteren Batamuliza Umuhoza bodde den gangen som nå i Norge. Hun kom hit allerede i 1986 etter å ha blitt kjent med en norsk mann.

Også hun er født og oppvokst i Kongo og hadde familie der og i Rwanda da folkemordet startet.

- Situasjonen i Kongo ble farlig da ekstremister startet jakten på tutsier. Jeg var helt sikker på at familien min og mor og far kom til å dø, sier hun.

TRØST: En ung rwander, Bizimana Emmanuel, som ble født to år før folkemordet, får trøst under minneseremonien på Amahoro stadion i Kigalai mandag.


- Alene i verden

Batamuliza hadde mann og to barn i Norge, og hun var gravid med det tredje. Da nyhetene om uhyrlighetene i Rwanda begynte å nå Norge, var det likevel få som kunne trøste henne.

- Jeg følte meg helt alene i verden, og jeg bare gråt og gråt, forteller hun.

Fakta: Minnesamling i Oslo

Klikk for å åpne faktaboksen
 

Den norsk-rwandiske foreningen i Norge inviterer til minnesamling 20 år etter folkemordet i Rwanda i Oslo lørdag 12. april. - Det blir messe, taler, film og blomsternedleggelser, forteller foreningens leder, Emile Rutaganira til Nettavisen.

På grunn av urolighetene og fordi mange måtte flykte og gjemme seg, hørte hun ikke fra familien i Kongo på en lang stund. Søsteren Murebwayire fikk hun først kontakt med igjen før i 1995.

Batamuliza følte at omgivelsene stort sett var ute av stand til å forstå sorgen og fortvilelsen.

- Det var ikke så mange her jeg kjente den gangen, men jeg hadde en venninne. Hun døde nylig, men hun var til stor hjelp. Vi snakket sammen i mange timer. I tillegg hadde jeg et søskenbarn i Belgia, og det ble mange, lange telefonsamtaler med henne. Og jeg hadde arbeidskolleger som viste omtanke for meg.

- Hva tenker du om at verdenssamfunnet ikke reagerte før det var for sent og folkemordet var et faktum?

- Vi opplevde at verden ikke brydde seg, at de så på menneskene i Rwanda som verdiløse. Hadde vi hatt olje og gull, hadde vi kanskje fått hjelp. Jeg mistet tilliten til politiske ledere. Det var ikke det at de reagerte for sent, de reagerte ikke i det hele tatt.

- Du har besøkt Rwanda flere ganger, senest i fjor. Hvordan går det der i dag?

- Det går egentlig veldig bra. Folk er nødt til å leve sammen, og det er tegn til forsoning. Hutuer og tutsier har begynt å gifte seg igjen. Det var helt uaktuelt for noen år siden. Men det er strenge lover, og det er ikke lov til å si hutu og tutsi. Nå skal alle være rwandere.

- Og hvis noen spør deg om hva du er, hva sier du da?

- Hvis noen spør meg her, så sier jeg at jeg er tutsi. Vi har vår historie, og den må vi kjenne, sier 50-åringen.

VIL IKKE GLEMME: Mandag 7. april, på dagen 20 år etter at massedrapene begynte, samlet folk seg til minneseremoni blant annet på Amahoro stadiion i Kigala. "Ikke glem", står det på banneret.


Fulgte rettssak

I 2012 fulgte søstrene Murebwayire J. Sharazi og Batamuliza Umuhoza deler av en rettssak i Oslo mot en norsk-rwander som sto tiltalt for medvirkning til drap på 2000 mennesker i Kibungo i forbindelse med folkemordet i Rwanda. Søstrene var der kun som tilhørere og kjente ikke noen av de drepte som var omtalt i tiltalen. Men vitneforklaringene de fikk høre med detaljer om hvordan folk ble samlet og drept kunne de gjenkjenne. På samme måte ble flere av deres egne slektninger drept.

- Det var veldig vondt å sitte der. En ting er å vite hvordan folkemordet foregikk, noe annet er det å høre folk som opplevde det fortelle. Jeg hadde mareritt i flere dager i forbindelse med rettssaken, sier Batamuliza.

- Hvordan gikk det med foreldrene deres?

- De overlevde. Mor lever i Rwanda den dag i dag, på grensen til Kongo. Far er død nå. Han døde i 1995 på grunn av sykdom.

EIENDELER: Halsbånd, en klokke og andre eiendeler etter noen av ofrene er stilt ut i en katolsk kirke i Nyamata i Rwanda på dagen 20 år etter folkemordet. Tingene tilhørte noen av dem som hadde søkt tilflukt og ble drept inne i kirken i 1994.


Mistet to søstre

- Hvem var familiemedlemmene som ble drept?

- Det var blant annet to av mine søstre, en yngre søster og en eldre. De ble lurt inn på en fotballbane og trodde at det var redningen. Så ble det kastet granater og skutt mot dem. Deretter ble de overlevende angrepet med macheter. De ble drept sammen med barna sine. Bare én overlevde, min niese, sier Batamuliza.

Niese ble lemlestet

Murebwayire forteller at jenta var åtte år den gangen. Moren hadde klart å få henne til å gå og gjemme seg. Datteren så moren ble drept, og selv ble hun stygt lemlestet.

- De hadde brukt machete på henne, på alle ledd, og hun fikk store skader, psykisk og fysisk. Hun gjennomgikk masse operasjoner på et norskdrevet sykehus i Kongo. Hun var en av de mange foreldreløse barna som ble reddet. Det er mange slike skjebner i Rwanda i dag. Men tross skadene, har hun klart seg. Nå er hun ferdig med universitetsstudier. Jeg besøkte henne i Rwanda for noen uker siden, forteller Murebwayire.

57-åringen forteller at forsoningsprosessen i Rwanda har tatt viktige skritt framover, blant annet arrangeres det nå møter der folk som sto på hver sin side i 1994, ofre og gjerningsmenn, møtes ansikt til ansikt og forteller om det de opplevde.

Les også:

20 år siden Afrikas «verdenskrig»

- Franske soldater var «aktører» i folkemordet

Se tidslinje over folkemordet i Rwanda på nettstedet pbs.org.

Les mer på den offisielle nettsiden Kwibuka20.


Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere