RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Jeg trykket, og hun døde

Sist oppdatert:
UPPSALA (TV 2 Nettavisen): - Jeg tok Alexandras liv. Jeg trykket, og hun døde. Det fortalte en gråtende Sara Svensson retten i dag. Følg forklaringen hennes her.

Det er en svært tung historie en gråtende Sara Svensson forteller i Uppsala tingsrett i dag. Nedenfor følger den drapstiltalte barnepikens forklaring om drapet på pastorens andre hustru Alexandra Fossmo.

TV 2 Nettavisen følger saken fortløpende - trykk "oppdater" for å få med det siste fra retten.

Retten klokka 11.10:

Sara Svensson: Jeg åpner soveromsdøren.

Aktor:Før du gjør det gjør det. Gjør du noen forebredesler der oppe.

Sara Svensson: Ja det gjør jeg. Jeg trodde Helge skulle være hjemme. Jeg titter inn på kontoret og det er ingen der. Barnas rom er stengt.

Aktor:Barnas rom er stengt?

Sara Svensson: Og jeg reflekterer over at han er nok ikke hjemme. Men jeg stoler på at han sa at han skulle ordne barna. I alle fall (gråter) jeg åpner soveromsdøren.

Der ligger Alexandra og sover. Det er ganske lyst i rommet. Og jeg skyter et skudd mot kroppen. Og jeg tenker i ettertid. Tenk om jeg kunne gå ut etter det skuddet, da hadde Alexandra levd i dag. Men etter det skuddet sier Alexandra stille "ai" men hun våkner ikke. Hun fortsetter å sove. Helge har sagt at jeg skal sikte mot kroppen og siden mot hodet. Jeg går litt nærmere. Jeg er nok ganske nære, men jeg er ikke direkte slik at revolveren holdes mot hodet. Jeg står litt fra. Det enese jeg tenker er at dette er min skjebne. Jeg har tenkt i måneder at jeg må. Så skyter jeg det andre skuddet. Så kjennes det i hele rommet at hun dør. Jeg kan ikke forklare i ord. Jeg har nesten ikke følelser til det. Det er for tungt å bære. Jeg tok Alexandras liv. Jeg trykket, og hun døde. Det er mitt ansvar og et er min feil. Jeg kan ikke gjøre noe for å få henne tilbake igjen.

Jeg vet ikke. Jeg kjenner i rommet at Alexandra dør. Og det er en merkelig følelse. Jeg har tatt Alexandras liv, og jeg trodde jeg gjorde det for hennes skyld. Jeg trodde jeg gjorde det for hennes skyld. Helge sa jeg måtte være nøye. Jeg ser til at jeg treffer. Det er veldig vanskelig å snakke.

Jeg går ut derfra. På en måte er jeg lettet for jeg har lykkes. Det er sykt å tenke slik. Når jeg kommer i vaskerommet tenker jeg på Helge. Jeg må være nøye. Jeg snur og går opp igjen. Når jeg kommer inn i rommet høres det som om Alexandra hoster. Jeg tror at jeg har skadet henne. Så går jeg fram og løfter på dyna. Så ser jeg hun er blodig i ansiktet og er blodig i sengen. Da forstår jeg at hun¿ Da kjenner jeg at jeg har fullført mitt oppdrag. Jeg kan si at i dag når jeg snakker om det, kjennes det uvirkelig. Jeg kan ikke forstå det jeg har skutt Alexandra, det er så uvirkelig.

Siden går jeg ut.

Aktor:Du sa at når du åpner døren virket det lyst?

Sara Svensson: Ja det var fra lyset utenfor i stuen.

Aktor:Du mener fra hallen?

Sara Svensson: Ja, akkurat.

Aktor:Hvordan lå Alexandra?

Sara Svensson: Hun lå med venstre kinn mot puten og med bena opp på siden.

Aktor:Så sa du at du skjøt et skudd. Hvor sto du?

Sara Svensson: Ved høyre side ved sengeenden.

Aktor:Hvordan holdt du revolveren?

Sara Svensson: Med begge hender

Aktor:Denne puten hvor la du den?

Sara Svensson: Den lå utenfor huset for den trengte jeg ikke ha i huset sa Helge.

Aktor:Hvor sto du i forhold til Alexandra?

Sara Svensson: Om Alexandra lå på venstre side så sto jeg på høyre side.

Aktor:Jeg tenker på skudd to og tre

Sara Svensson: Ja da går jeg på siden av sengen der Alexandra ligger

Aktor:Kan du si hvor nære det er mellom revolveren og Alecandras hode

Sara Svensson: En meter en og en halv meter kanskje men det kan være nærmere

Aktor:Var det samme med skudd tre

Sara Svensson: Nei det var nærmere da. Kanskje revolveren var kanskje 50 75 centimeter fra hodet.

Aktor:vi har sett teknikerne har bedømt at revolvernummingen veldig nære hodet

Sara Svensson: Jeg skulle ikke klare å gjøre det. Hadde jeg holdt revoveren helt nære hode hadde jeg sagt det i dag. Jeg tror det vare en meter men det kan ha vært nærmere.

Aktor:Er soveromsdøren åpen eller stengt når du skyter

Sara Svensson: Når jeg går stenger jeg døren. Da åpner jeg døren sjekker og går ut og stenger døren

Aktor:Du er sikker?

Sara Svensson: Ja

Aktor:Så sier du at du forlater huset, da kan du fortsette

Sara Svensson: Og når jeg har gjort dette første og jeg forstår at Alexandra er død, da har jeg gjort det jeg skal. Det er så sykt. Jeg er så veldig lei meg for å ha drept Alexandra. Helge har sagt til meg at det første skal du være bestemt og ikke tvile. Det var det jeg tenkte. Så sa han at det andre, når jeg skyter Daniel, er det ikke vanskelig for da har jeg gjort det første. Når jeg kommer til Daniels hus og det er helt stille, så får jeg følelsen at "hjelp, hvordan skal det gå?". Nå skulle jeg skyte Daniel.

Retten klokka 11.22 - 11.35

Sara Svensson: Helge har sagt at det spiller ingen rolle om du blir tatt eller ikke – min hjerne var innstilt på å tenke at dette skal jeg gjøre. Helge satt og ventet på klarsignal. Når det var klart – skulle jeg sende sms til han.

Lader igjen
Min tanke er at jeg skal drepe Daniel for hans skyld - for Guds skyld. Dette er så ille – jeg lader revolveren med flere skudd – de skuddene som har drept Aleksandra er ute. Jeg er så redd, tenker på Helges ord - jeg må gjøre det – jeg er så redd. Det er så spøkelsesaktig.

Jeg tar nøkkelen på verandaen låser opp døren - jeg er veldig stille, er fryktelig redd. Jeg kunne møtt hva som helst – Daniel kunne vært på do – han kunne tatt meg.

I alle fall går jeg inn, det jeg tenker på er at om noen skulle ta meg, ville jeg ta skuddene ut av revolveren – visste det var farlig å ha de der – slik at ingenting skjedde.

Men så åpner jeg Daniels dør – der han ligger å sover. Nå er døren låst – kjenner på den igjen. Jeg kjenner jeg bryter i hop, all luft går ut av meg. Kravene blir for store, døren var låst, hva skal jeg gjøre?

Jeg går ut på altanen. Stiller meg på den ene siden. Sender sms, spør om jeg kan ringe Helge. Han svarer med sms. Jeg ringer Helge, og jeg tror jeg kan samtalen utenat.

Helge svarer: Ja. Jeg sier at det første er klart – da sier Helge: Jeg vet, det smalt ikke så høyt. Var du hjemme?, sier jeg. Ja det var jeg, sier Helge. Jeg sier: Daniels dør er låst – fryktelig å være i huset.

Det er vanskelig å snakke om dette – ville aldri drepe Daniel – men jeg var tvunget.

Jeg spør Helge om jeg kan banke på vinduet. Helge sier: bank på døren. Det gjør jeg. Helge visste at Aleksandra var død, men var ikke følelsesmessig lei seg. Var ikke glad, mer spent på hva som skulle komme nå.

Det jeg skal fortelle nå er vanskelig å prate om. Jeg er årsaken til at Daniel lider i dag, jeg er ansvarlig. Han er min feil – han kunne vært død i dag. Å bære den smerten at jeg drepte Aleksandra og forsårsaket Daniels lidelse er for mye - man klarer ikke bære den smerten og sorgen for pårørende – det er det verste.

Ser ham i øynene - og skyter
Vel, jeg banket på døren. Dette er ekkelt, ondt og motbydelig. Banket på to ganger – første gang løst, banket en gang til litt hardere. Banket tredje gang, ingenting skjedde. Fjerde gang litt hardere, hører at Danilel rører seg. Han reiser seg opp, og i det øyeblikket nøkkelen vris om – det er så frytkelig. Jeg ser han i ø yne ne og skyter første skuddet.

Det er så fælt - så uakseptabelt å gå inn til en som sover og skyte han. Daniel hadde ingen mulighet til å forsvare seg. Jeg skyter et skudd. Har puten foran revolveren. Ser i øynene hans at han er overrasket.

Daniel rykker til med hele sin kropp. Vil ikke gjøre det mot Daniel, men jeg synes Daniel sier aj, og tar seg her. Ser at jeg har truffet. Helge sa neste skudd - sikt mot hodet – det neste skuddet retter jeg mot hodet – har ikke puten – bare skyter.

Daniel skriker til og faller bakover, da tror jeg Daniel dør. Men da er det slik at Helge har sagt at jeg skulle være nøye med å sikte mot hodet – skulle skyte et ekstra skudd mot hodet.

Helge hadde sagt jeg måtte være nøye med å se at jeg lykkes. Helge sa at det viktigste var at jeg skulle drepe. Ikke viktig å flykte – men viktig å drepe.

Men her er jeg feig, etter å ha skutt det andre skuddet – jeg springer. Jeg er så glad jeg ikke skjøt et skudd til i dag.

Retten klokka 11.36 - 11.48:

Sara Svensson: Siden løper jeg derfra, for jeg var feig. I alle fall så kommer jeg til U og S hus. Så kommer jeg på at jeg må være nøye. Jeg måtte jo adlyde. Jeg var ikke nøye med å sjekke om Daniel døde. Et sekund tenker jeg på å snu. Men da ser jeg at lyset tennes i baderommet. Jeg kunne ikke løpe tilbake. Jeg fikk stole på at jeg hadde utført oppdraget. Det var jo forutbestemt at de skulle til himmelen

Jeg løper og får astmaanfall. Jeg må legge meg i snøen og hvile en stund.

- Går ikke å reparere
Jeg går mot bilen og kjører avgårde i bilen. Jeg er så utrolig tom. Mitt oppdrag er over men jeg føler meg ikke bra. Helge og sms-ene hadde sagt at jeg skulle få fri, og jeg skulle få nåde. Jeg hadde gjort mitt oppdrag, og jeg følte meg ikke bra. Jeg følte at Gud var så langt borte fra meg. Men jeg hadde gjort det jeg skulle.

I dag vet jeg at jeg har gjort noe fryktelig og det går ikke an å reparere. Det er så fryktelig og uforlatelig. Det er så fryktelig det jeg har gjort. Jeg reiser fra Knutby. Jeg sender en sms til Helge. Det avslutter min relasjon til Helge.

Politikontroll
Etter det kommer jeg til et kryss. Der er det en politisperring. Det er blålys. Jeg tenker "oi" så fort politiet kom. Ved dette tidspunkt er jeg så sliten. Jeg tenker at om politiet tar meg her, så er det slutt, da får jeg hvile.

Når politiet stopper meg er jeg rolig. De sjekker kjørekortet mitt og så får jeg kjøre. Politiet sier "kjør forsiktig", så får jeg kjøre videre. Etter det fikk jeg en utrolig sterk lengsel etter å komme hjem til pappa. Denne reisen hjem, jeg er så trøtt, så slutt. Jeg har stengt av alt. Jeg forstår ikke at jeg har drept to mennesker.

På vei mot Ølandsbroen setter jeg på radioen. De snakker om Knutby. De snakker om en skuddskadet mann. Jeg tenker: "oi, har det vært flere skudd i Knutby?". Jeg forstår ikke at det er Daniel de snakker om.

Men så forstår jeg at det er Daniel de snakker om. Og jeg blir så utrolig lei meg. Jeg forstår at han lever. Nå vet jeg er Helge er sint på meg. Nå vet jeg inni meg at Helge er sint på meg fordi jeg ikke har vært nøye i min gjerning. Helge har sagt at du må være nøye, og at ingen må komme på sykehuset. Og jeg kjenner at nå har Gud forlatt meg. Jeg kvitter meg med mine klær og kaster revolveren ved Ølandsbroen. Patronene. Og jeg reiser hjem til Vaggeryd.

Jeg husker gjerningen bra. Men etter dette har jeg dårlig hukommelse. Jeg er så i sjokk over det som hadde hendt, men jeg husker i all fall hvor jeg kastet skoene, klærne, revolveren og lyddemperen.

Aktor:Husker du når du slengte revolveren?

Sara Svensson: Jeg husker jeg løp ned til Ølandsboren. Jeg tenkte at det er nok ikke skulle bli så lett å finne den. Det jeg kan si er at når jeg kom hjem til Vaggeryd, så hadde Helge sagt at det bare var å spille som vanlig. Bare hvis Helge ble pågrepet, skulle jeg erkjenne alt.

Men når jeg kommer hjem til Vaggeryd, sier pappa: "Sara, du kunne vært død", og jeg kjenner at jeg er gjerningsmannen. Jeg forsøker å spille, men klarer ikke, så jeg vil ikke snakke med noen. Siden, når jeg blir tatt og sier alt til politiet, er det en lettelse. Det er så deilig å fortelle sannheten og ikke lyve.

I dag er jeg virkelig lei meg for at Alexandra er død. Hun var så verdig å få leve, og jeg er lei meg for den lidelse jeg har påført Daniel. Jeg er så utrolig glad for at Daniel lever i dag, og hver dag tenker jeg i frykt og skrekk at jeg er redd Daniel skal dø. Jeg er veldig redd han skal dø. Jeg er så glad han overlever, jeg skulle ønske over alt at hun også overlevde.

Retten klokka 11.49 -11.54:

Aktor:Sara, bare noen spørsmål til slutt: Når du kom ut fra Helge og Aleksandras hus. Gikk du veien rett til Daniels hus og gjorde det?

Sara Svensson: Jeg gikk først rundt halve huset for å se om han sov. Ville sjekke at ingen var i stuen.

Aktor:Jeg oppfattet det slik at du aldri brukte puten mot Aleksandra – men kun det første skuddet mot Daniel – hvorfor det?

Sara Svensson: Jeg vet ikke – det gikk så fort. Trodde kanskje jeg skulle sikte bedre.

Aktor:Tenkte du hele tiden å skyte to skudd mot hodet.

Sara Svensson: Oppfordringen var å sikte en ekstra gang mot hodet.

Aktor:Var det da du sa du var for feig til å gjøre det.

Sara Svensson: Ja

Aktor:Kan du si noe om hvordan du oppfattet lydnivået i de to husene?

Sara Svensson: Når jeg testskjøt ute, synes jeg det smalt høyt. Men det tror jeg jeg var fordi jeg hadde forberedt meg på at det ikke skulle smelle i det hele tatt. Syntes også første skuddet hos Daniel ikke smalt høyt – men det gjorde det andre. Kan ha med forventningene å gjøre.

Aktor:Du sa du kastet våpen og patroner fra Ølandsbroen. Hvor kastet du sko og klær?

Sara Svensson: Skoene kastet jeg i en hvit papppose i søppelpcontainer. Der kastet jeg buksene også – uten poser. Min jakke husker jeg ikke hvor jeg kastet. Puten kastet jeg, det var en av de første tingene jeg kastet. Jeg trodde Helge var uskyldig – ville beskytte han - trodde han var uskyldig.

Aktor:Du pakket sakene i poser, slengte de på forskjellige steder langs veien. Hadde du tenkt gjennom dette på forhånd?

Sara Svensson: Jeg mente det var vanskeligere å finne de hvis jeg kastet de på forskjellige steder. Jeg var innstilt på og komme i fengsel – men prøvde likevel å flykte.

Forklaringen videre etter lunsj, finner du her

Sara Svenssons forklaring tidligere mandag:
Første del av Sara Svenssons forklaring i dag (09 til 09.30), finner du her.
Andre del av forklaringen (09.30 - 10.30) finner du her.
Tredje del av forklaringen (10.45 - 11.10) finner du her

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere