RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
(Åshild Andrea Brekke/Redd Barna)

Flyktninger hjem til banditter

Sist oppdatert:
Stephanie (44) har med sin mann og sju barn levd som flyktninger i eget land i over ti år. De tør ikke vende hjem på grunn av banditter.

I Kabuyenge i Burundi, om lag 30 km fra registreringssenteret i Gisuru, bor det 2000 familier som har flyktet fra hjemmene sine i åsene omkring de siste årene. De krysset aldri grensen mot Tanzania og har derfor status som internt fordrevne, ikke som flyktninger. De har fått en foreløpig håndsrekning med ly og matrasjoner fra FN, og har fått muligheten til å kjøpe en stubb dyrkbar mark av lokale myndigheter.

Banditter
I det siste har imidlertid UNHCR fått meldinger om at de har fått selskap av flere av flyktningene som har begynt å vende hjem fra Tanzania. Det blir viktig å finne ut hvorfor de som vender hjem ikke drar videre til åsene sine, så en feltkollega og jeg dro til Kabuyenge for å snakke med folk der.

Åshild Andrea Brekke (31) er rådgiver i Redd Barna. Hun er medlem av Redd Barnas beredskapsgruppe og er nå på oppdrag for FNs høykommisær for flyktninger, UNHCR. Åshilds oppgave er å bistå 600.000 flyktninger fra Burundi som skal hjem etter ti år i ulike leire i Tanzania. I løpet av de neste ukene vil hun fortelle TV 2 Nettavisens lesere om arbeidet hun gjør og flyktningenes skjebner.
Les flere artikler her.

- Jeg tør ikke dra hjem til åsen vår det er nemlig banditter i området som stjeler det folk har, forteller Stephanie (44).

Hun forteller at hun og de andre som har kommet hjem fra Tanzania foretrekker å bo sammen på samme område, for å kunne beskytte seg bedre mot bandittene som krysser grensen fra Tanzania. I et av verdens fattigste land er selv den som har mer enn ingenting svært rik.

Sju barn
Den lille kvinnen kom fra Tanzania 4. mars, sammen med mannen og de sju barna. Familien kom via transittsenteret i Gisuru, hvor de fikk utlevert en returpakke med matvarer og annet nødvendig utstyr. De måtte imidlertid selge deler av pakken for å få råd til å dra til Kabuyenge hvor de hadde hørt at de kunne bo sammen med andre, og hvor det var litt dyrkbar jord til låns.

Fakta: I 1993 ble en million mennesker ble drept i krigen mellom hutuer og tutsier. Siden da har 600.000 flyktninger bodd i Tanzania og 400.000 har vært internt fordrevne i Burundi. Sikkerhetssituasjonen er nå god, og i løpet av de neste tre årene får flyktningene reise hjem.

- Vi har forkjøpsrett på et stykke land i Ngozi, noen mil unna, men vi har ikke råd til å løse det ut ennå og reise dit alle sammen, sier Stephanie.

Neste avling i oktober vil kunne gi dem det lille overskuddet de trenger for å løse ut jorden sin hjemme i Ngozi.

Vi har i det siste fått flere meldinger fra organisasjoner som jobber rundt i kommunene om samme type problemer andre steder, og det jobbes nå med å finne løsninger som kan hjelpe på situasjonen.

I Burundi bor folk som regel spredt og på steder utenfor farbar vei, noe som gjør det vanskelig å transportere dem lenger enn til nærmeste kommune. Imidlertid er lokale myndigheter og UNHCR i ferd med å kartlegge hvilke bakenforliggende veier som kan brukes dersom det foretas enkle reparasjoner. Da kan forhåpentligvis flere transporteres litt lenger. Myndighetene har også begynt å se nærmere på hvordan de kan bli kvitt problemet med røvere som plager lokalbefolkningen, slik at folk faktisk har mulighet til å dra hjem til åsen sin dersom de ønsker det.

Syke
- Vi har vært en del syke, så vi måtte selge unna enda litt til for å få råd til medisiner. Nå er det ikke så veldig mye igjen å leve av, sier Stephanie lavt.

Noen har også stjålet ting fra dem mens hun og mannen lå syke med malaria. For å få endene til å møtes til neste avling, vasker Stephanie tøy for naboene i området. Den lille inntekten hun får for det holder akkurat så vidt til mat til familien sin, og hun håper hun og barna holder seg friske. Hun gleder seg til de kan kjøpe jordstykket sitt i Ngozi.

Vi tar med oss historien til Stephanie og de andre i Kabuyenge med tilbake til Ruyigi og melder fra til lokale myndigheter og kolleger som jobber med ulike sektorer, slik at vi kan sammen finne løsninger og samkjøre tiltakene for å forsøke å lette børen for alle dem som sliter for tilværelsen i et fattig, krigsherjet land. Skal freden vare, må folk få hjelp til å dekke sine mest grunnleggende behov.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere