RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
(Redd Barna/Åshild Andrea Brekke)

Om å være redd

Når fattigdommen er så stor at naboer går løs på hverandre med stokk for å stjele andres eiendeler, er trygghet en ukjent følelese.

Det står en dame foran registreringsskranken i transittsenteret. Hun sier ingenting, bare rekker taust frem rasjonskortet sitt. Det trette ansiktet hennes skjemmes av en stor, hoven blåveis. Justine, tolken min, veksler et par ord med henne og får lirket henne med til et hjørne som er litt mer skjermet for nysgjerrige ører.

- Hun fant frem en svær stokk og begynte å slå, forteller Renata (49).

Ordene triller ut av henne når Justine forsiktig spør seg frem.

- Hun ville at jeg skulle gi henne eiendelene mine.

Åshild Andrea Brekke (31) er rådgiver i Redd Barna. Hun er medlem av Redd Barnas beredskapsgruppe og er nå på oppdrag for FNs høykommisær for flyktninger, UNHCR. Åshilds oppgave er å bistå 600.000 flyktninger fra Burundi som skal hjem etter ti år i ulike leire i Tanzania. I løpet av de neste ukene vil hun fortelle TV 2 Nettavisens lesere om arbeidet hun gjør og flyktningenes skjebner.
Les flere artikler her.

Kvinnen forteller om hvordan naboen hennes i leiren i Tanzania slo seg helt vrang da hun nektet å gi fra seg tingene sine. Renata hadde nemlig bestemt seg for å reise hjem til Burundi etter seks år som flyktning i Kongo og deretter to år i Tanzania. Hun er helt alene - mannen og datteren hennes døde av malaria for noen år siden.

En viktig del av arbeidet med å få flyktningene trygt hjem, er å innhente den informasjonen som finnes bakom førsteinntrykkene. For å få et mest mulig riktig bilde av hvordan folk har det er det viktig å snakke med både folk, ikke bare dem som akkurat har begynt på veien hjem, men også de som har vært hjemme en stund.

Mange bærer på bekymringer som de ikke tør å snakke om til hvem som helst, spesielt ikke til en hvit hjelpearbeider som ikke engang snakker språket. Den informasjonen er ikke så lett å få tak i når man kommer utenifra. Det handler om språk og det handler om alder. Eller om kjønn.

Fakta: I 1993 ble en million mennesker ble drept i krigen mellom hutuer og tutsier. Siden da har 600.000 flyktninger bodd i Tanzania og 400.000 har vært internt fordrevne i Burundi. Sikkerhetssituasjonen er nå god, og i løpet av de neste tre årene får flyktningene reise hjem.

«Hønen synger ikke»
«Hønen synger ikke når hanen er til stede» sier et gammelt burundisk ordtak. Kvinnene er vanligvis tause når der er menn til stede, og da er det ikke så lett å få tak på hvordan de egentlig har det. Hvordan det egentlig er å komme hjem. Om reisen gikk fint. Eller hva som bekymrer dem mest akkurat nå.

Listen er lang over sosiale og kulturelle faktorer som spiller inn i kommunikasjonen mellom mennesker. Å finne noen som kan oversette på en god måte er ingen lett oppgave. Det er derfor jeg er så fornøyd med å ha funnet Justine (24), som ikke bare er stemmen min når jeg beveger meg rundt i felt, men også øynene og ørene.

Og Justine er dyktig. Hun har selv kjent borgerkrigen på kroppen og vet hvor redd man kan bli. Justine var bare 13 år da borgerkrigen brøt løs i Burundi. Året var 1993 og hun og familien hennes søkte ly i bispegården i Ruyigi, sammen med mange andre familier. Men en morgen, rett etter frokost, ble huset angrepet av hundrevis av bevæpnede menn.

Løp for livet
Justine og alle de andre i huset løp for livet, på desperat jakt etter et sted å gjemme seg. Den unge jenta og lillebroren krabbet inn i et skap og satt musestille, helt til alt det forferdelige var over og en snill dame fant dem og tok dem under sine vinger. Så Justine vet hvor lenge redsel kan sitte i kropp og sjel, selv mange år etter krigen.

Hun kjenner landet sitt og folket sitt og har en egen evne til å få folk til å slappe av og dele sine bekymringer, slik at problemer kan kartlegges og løses på en god måte, i samarbeid med lokale myndigheter, flyktninger og UNHCR-personell på begge sider av grensen.

Anmeldte
- Jeg anmeldte naboen min, men jeg orker ikke vente på oppfølgingen i Tanzania. Jeg var redd hun ville gå løs på meg igjen. Jeg ville hjem til Burundi, avslutter kvinnen med det skamferte ansiktet stille før hun rusler bort til helsesenteret for å få sjekket øyet ordentlig.

Sjalusi og misunnelighet får noen ganger voldsomme følger: det er mange ting å være redd for når man er kvinne og alene i situasjoner hvor ressursene er knappe overalt.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere