RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
VALGKAMPEN I USA er i full gang. Her ser vi Marco Rubio (til venstre), Donald Trump (i midten) og Ted Cruz (til høyre) under den Fox Business-sendte debatten i Charleston i Sør-Carolina 14. januar.
VALGKAMPEN I USA er i full gang. Her ser vi Marco Rubio (til venstre), Donald Trump (i midten) og Ted Cruz (til høyre) under den Fox Business-sendte debatten i Charleston i Sør-Carolina 14. januar. Foto: Scott Olson (Afp / NTB scanpix)

USA-valg for «dummies»

Vi forsøker å gi en enkel forklaring på en komplisert prosess. Slik foregår presidentvalget i USA.

NEW YORK (Nettavisen): Den 8. november, 2016 skal USA velge hvem som skal overta for Barack Obama som president i landet. Valgkampen startet allerede sommeren 2015.

Kravene for å bli president er tilsynelatende nokså enkle: Man må være født i USA og ha bodd i USA i minst 14 år, i tillegg til at man må være minst 35 år gammel innen innsettelsesdagen.

Nå har Republikanerne en kandidat som er født i Canada, av amerikansk mor, i Ted Cruz, noe Donald Trump har klart å gjøre til et stort samtaleemne. Så dette kravet er kanskje mer komplisert enn man skulle tro.

Diskusjonen handler om hvorvidt «natural born citizen» kun gjelder dem som er født i USA eller også gjelder dem som er født på amerikanske militærbaser og så videre i andre land. Historisk sett har det vært den videste betegnelsen man har forholdt seg til.

Her har du en total oversikt over de amerikanske presidentkandidatene.

Startskuddet
Det hele starter med at en kandidat kunngjør sitt kandidatur til presidentvalget. Det gjøres gjerne ett til halvannet år før selve presidentvalget. Deretter må kandidaten bygge opp et organisasjonsapparat og samle inn penger til å finansiere selve valgkampen.

Det er også vanlig at en kandidat sonderer terrenget før han eller hun kunngjør sitt kandidatur. Dette gjøres gjerne med meningsmålinger, i tillegg til at kandidaten må forsikre seg om å få på plass en viss finansiell støtte.

Valgkampen under både nominasjonsvalgene og presidentvalget, blir også indirekte finansiert gjennom såkalte Super Pac-er, som er organisasjoner som mottar pengebeløp fra foreninger, organisasjoner og privatpersoner. Pengene kan deretter brukes til å styrke eller svekke kandidater med blant annet TV-reklamer.

Det kan virke drastisk å starte valgkampen halvannet år før valget, men i USA må kandidatene først kjempe om nominasjonen i sitt parti.

I januar går startskuddet for det som omtales som valgåret, «election year», som består av både nominasjonsvalgene og selve presidentvalget.

Først ut er nominasjonsvalgene, kalt «primaries» på engelsk, hvor Det republikanske partiet og Det demokratiske partiet stemmer fram hver sin presidentkandidat. Deretter er det presidentvalg.

Allerede i nominasjonsvalgene blir det komplisert. Nominasjonsvalgene er, i likhet med selve presidentvalget, ikke et direkte valg.

Velgerne i hver delstat stemmer ikke direkte på en nominasjonskandidat, men stemmer på partidelegater som hovedsakelig har forpliktet seg til å støtte en viss kandidat. På partikongressen til sommeren vil hver delegat formelt stemme på sin nominasjonskandidat. Den kandidaten som har fått støtte fra flest delegater, blir i praksis partiets presidentkandidat.

Primærvalg og caucuser
Nominasjonsvalgene kan avholdes på to måter: Enten gjennom primærvalg eller gjennom det som kalles en «caucus», som er et slags allmøte/folkemøte hvor man enten stemmer eller diskuterer seg fram til et resultat.

Et klart flertall av delstatene benytter seg av primærvalg, men det løses på forskjellige måter. Noen primærvalg er lukket, noen er halvlukket, noen er åpne og noen er halvåpne.

I de lukkede primærvalgene kan man kun stemme i det partiet man er registrert hos, altså enten Republikanerne eller Demokratene, mens i åpne kan man stemme også hos det andre partiet.

Fakta: Valgdebatter på TV

Klikk for å åpne faktaboksen
 

Republikanernes debatter:
28. januar: Fox News
06. februar: ABC News
13. februar: CBS News
26. februar: Ubestemt
10. mars: CNN


Demokratenes debatter:
17. januar: NBC News
11. februar: PBS
09. mars: Univision

Valget starter 1. februar
Den første delstaten som gjennomfører sitt nominasjonsvalg, er Iowa. Deretter kommer New Hampshire. Disse to småstatene har dermed ekstra stor betydning for nominasjonsvalgene, ettersom resultatene her tilsynelatende påvirker hvordan folk stemmer i andre delstater senere.

I hvert valg siden 1980 - minus 1992 - har for eksempel den republikanske presidentkandidaten vunnet nominasjonsvalget i enten Iowa eller New Hampshire eller begge.

Valget i Iowa gjennomføres 1. februar 2016, mens New Hampshire kjører sitt 9. februar. Deretter følger Nevada 20. februar og Sør-Carolina 27. februar. Så kommer «Super-tirsdag», tirsdag 1. mars, hvor det er forvalg i hele 12 delstater: Alabama, Amerikansk Samoa, Arkansas, Colorado, Georgia, Massachusetts, Minnesota, Oklahoma, Tennessee, Texas, Vermont og Virginia.

Super-tirsdag er ekstremt viktig, ettersom stemmefordelingen i over en femtedel av delstatene kommer den dagen. Ytterligere 17 delstater gjennomfører sine nominasjonsvalg i løpet av mars.

Nominasjonsvalgene avsluttes i praksis 7. juni, med primærvalg i fire delstater og caucus i én, selv om Demokratene skal ha sitt primærvalg i District of Columbia 14. juni.

Mange av kandidatene i nominasjonsvalgene faller også av underveis fordi de ikke har økonomi til å fortsette en kostbar valgkamp, eller fordi de gjør det dårlig i nominasjonsvalgene eller en kombinasjon av begge. Det kan også dukke opp en skandale som potensielt tvinger kandidaten til å trekke seg.

Fakta: Nominasjonsvalgene i USA

Klikk for å åpne faktaboksen
 

* De to store partiene i USA, Demokratene og Republikanerne, avholder nominasjonsvalg og nominasjonsmøter for å utpeke sine presidentkandidater
* Ved nominasjonsvalg (primærvalg) kan alle som er registrert som partitilhengere, delta i valg arrangert av det offentlige for å utpeke partiets kandidat
* Nominasjonsmøter avholdes i stedet i noen stater og arrangeres av partiene selv. Der deltar bare de ivrigste partitilhengerne
* De to første er nominasjonsmøtene i Iowa 1. februar og nominasjonsvalgene i New Hampshire 9. februar
* Dernest følger nominasjonsmøter og nominasjonsvalg i South Carolina og Nevada 20., 23. og 27. februar
* Supertirsdagen er 1. mars, da det avholdes nominasjonsvalg i en rekke stater, blant dem Texas, Georgia, North Carolina og Virginia
* Deretter følger det på med nye nominasjonsvalg nesten hver uke fram til juni, vanligvis på tirsdager
* De siste finner sted i første halvpart av juni, blant annet i California. Men da er trolig kampen avgjort lenge før
* Kandidatene utpekes endelig på partienes landsmøter. Demokratene møtes 25.-28 juli i Philadelphia, mens Republikanerne møtes 18.-21. juli i Cleveland

* USA velger ny president 8. november 2016.

* President Barack Obama har sittet som president i to perioder, og grunnloven hindrer ham i å stille for en tredje periode.

(Kilder: Wikipedia, uspresidentialelectionnews.com) (©NTB)

Selve nominasjonen gjøres formelt under partikongressene, også kalt landsmøter, som for Republikanerne er i Cleveland fra 18. til 21. juli neste sommer, og for Demokratene er i Philadelphia fra 25. til 28. juli.

Der vil hver delstat annonsere sine beslutninger, og en nasjonal opptelling av delegatene vil bli foretatt. Partiene er imidlertid ikke formelt bundet til å velge den kandidaten som har fått flest delegater.

I dette valget er for eksempel Donald Trump en meget omstridt kandidat og det spekuleres i at partiledelsen til Republikanerne kan komme til å velge en annen kandidat selv om Trump får flest stemmer.

Selv om selve nominasjonen skjer på partikongressen, er utfallet som regel kjent god tid i forveien. Rundt disse tider blir også visepresidentkandidatene kunngjort.

Valgmenn velger president
Straks partikongressene er overstått, starter selve presidentvalgkampen mellom kandidatene fra Demokratene og Republikanerne. I ny og ne dukker det også opp en profilert, uavhengig kandidat som kan stjele velgere fra hovedkandidatene.

Deretter følger en hektisk valgkamp bestående av massiv reisevirksomhet til utallige delstater, en rekke debatter, pengeinnsamlinger og TV-opptredener for både presidentkandidatene og visepresidentkandidatene.

I likhet med nominasjonsvalget, er heller ikke presidentvalget et direkte valg. Velgerne stemmer på valgmenn som formelt sett stemmer på en presidentkandidat. Valgmennene er forpliktet til å stemme på én viss kandidat.

Det såkalte valgkollegiet, «Electoral College», består av 538 valgmenn fordelt på 50 delstater, pluss Washington D.C. Kandidaten som får mer enn halvparten av valgmennene, altså 270 eller mer, har sikret seg presidentembetet.

Det er altså valgmennene, og ikke velgerne, som formelt velger presidenten.

Hver delstat har et gitt antall valgmenn. Hvor mange valgmenn hver delstat har, sammenfaller med antall medlemmer i Representantenes hus, som på sin side avgjøres av folketellinger. Washington får samme antall representanter som den minste folkerike staten, for øyeblikket tre.

USAs største delstat, California, har 55 valgmenn, mens andre store delstater som New York og Florida har 29 valgmenn hver.

De minst folkerike delstatene som Montana, Vermont og Alaska, har bare tre valgmenn hver.

(Artikkelen fortsetter under avstemningen).

Vippestater kan avgjøre valget
I nesten alle delstatene, med to unntak, er det sånn at kandidaten med flest stemmer får samtlige valgmenn i delstaten. Disse to unntakene er Nebraska og Maine, som har en litt mer komplisert fordeling av valgmennene.

Den kandidaten som sitter igjen med flest valgmenn etter opptellingen, blir USAs neste president.

Derfor vier presidentkandidatene liten tid til delstater der de selv eller motkandidaten er sikret et flertall av stemmene. Texas er en typisk republikansk delstat, og derfor vil verken demokratene eller republikanerne bruke mye tid på å sanke stemmer der.

Derimot er de såkalte vippestatene - delstatene hvor det er et usikkert utfall - langt viktigere for kandidatene. Vippestatene kan ofte avgjøre et presidentvalg. Derfor bruker kandidatene masse penger og tid på vippestatene. Samme prinsippet gjelder egentlig for nominasjonsvalget. Dersom en kandidat er senator i en delstat, vil neppe de andre nominasjonskandidatene bruke mye tid og penger på denne delstaten, om det ikke er strengt tatt nødvendig.

«Popular vote»
Selv om en kandidat får flest direkte stemmer av velgerne, kalt «popular vote», kan han eller hun likevel tape presidentvalget om motkandidaten har klart å karre til seg flest valgmenn.

I 2000 fikk Al Gore 48,4 prosent av alle stemmene, mens George W. Bush fikk 47,9 prosent. Likevel var det Bush som kapret seieren, ettersom han karret til seg 271 valgmenn, som utgjør mer enn halvparten av alle valgmennene.

Selve valgdagen faller alltid på tirsdagen etter den første mandagen i november. I år faller dagen på 8. november.

Kandidaten blir imidlertid formelt valgt til president av valgkollegiet på et senere tidspunkt.

Den nyvalgte presidenten trer inn i stillingen først 20. januar. Presidenten må stille til gjenvalg etter én termin på fire år. Presidenten kan bare sitte i to terminer.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

Våre bloggere