RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Vålerenga over alt og over alle, også i Barteland

MITT VÅLERENGA – VIF21: - For å få det på det rene, først som sist: Jeg er ikke fjerdegenerasjons Osloborger. Langt derifra. Jeg har bodd hele livet mitt i en liten by i Nord-Trøndelag. Foreldrene mine kommer fra litt lengre nord i fylket, og deres foreldre kommer fra enda lenger nord, skriver en 18 år gammel jente i sitt bidrag.

mitt vaalerenga vpn03 medium
mitt vaalerenga vpn03 medium

Likevel var det aldri noen tvil om hvilket lag jeg skulle være supporter av. Det tok ganske mange år å først bli interessert, for så å finne en klubb. Gjennom oppveksten har alle regnet med at jeg skulle heie på Rosenborg. Fotballklubben jeg spilte for reiste til Trondheim for å se fotballkamp med tilhørende omvisning på stadion, på skolen måtte vi synge Rosenborg-sanger og jeg har til og med vært inne i det aller helligste: Brakka på Lerkendal. Men Rosenborg klarte aldri å fenge meg. De var flinke til å spille fotball, og de hadde mye penger, men de hadde slettes ingen sjel eller sjarm.

Da jeg var 11-12 år fikk jeg øynene opp for en klubb jeg kunne like. Vålerenga gjorde sitt inntog i livet mitt. Året etterpå utviklet den forsiktige beundringen seg til å bli noe langt mer. 2003-sesongen var resultatmessig helt jævlig, jeg husker jeg holdt på å miste motet da Vålerenga var i både sportslig og økonomisk katastrofe, men da Vålerenga klarte seg var jeg i himmelen. Først i januar 2004 fikk jeg meldt meg inn i Klanen. Det tok ganske lang tid før jeg fikk opplevd min første kamp også. Men begivenheten kom: Rosenborg – Vålerenga på Lerkendal den 11. september 2004. Foreldrene mine var skeptiske. Jeg var skråsikker. Vålerenga skulle vinne.

Historien kjenner vi vel alle. Vålerenga fikk plassert ballen i buret til Rosenborg hele fire ganger, Klanen var i ekstase og jeg hadde aldri før vært i en slik følelsesmessig oppløsning. Nervøsitet, glede, frustrasjon, forventning og spenning boblet i kroppen. Men med resultatet 1-4 kunne jeg stolt reise hjem til nordfylket. Jeg mistet faktisk noen venner på grunn av resultatet. Men Vålerenga vant både tre poeng og hele hjertet mitt, så den kunne jeg klare.

Siden har det alltid vært Vålerenga for min del. Det har blitt mange kamper både på Ullevål og andre arenaer, mange overværte treninger og mange opphold på hotellet like ved Valle Hovin. Jeg har kommet på hils med Siem og Aalbu, jeg har deprimert stått i heisen sammen med den noe ukjente testspilleren Sabino Plaku og hans manager etter tap. Jeg har opplevd å måtte ta første mulige T-bane fra kamp, løpe gjennom Østbanehallen og så vidt rekke siste fly hjem til Trøndelag, natt til mandag med heldagsprøve på skolen. Jeg har sittet på fly sammen med hele Rosenborglaget (gud forby!) og fått slengkommentarer fra lille Per Ciljan Skjelbred om at jeg har på meg feil drakt. Jeg har fått rabatt i butikker på grunnlag av den vakre blå, og jeg har kommet i kontakt med mange tilfeldige mennesker for å snakke om Vålerenga. Jeg har blitt kjent med en hel bergenserfamilie i Spania for å se mine helter møte deres helter, og jeg har virkelig brukt alt for mye penger på å se Vålerenga og på å ikle meg Vålerengas farger. Men det har faen meg vært verdt det.

Vålerenga er nemlig alltid med meg. Enten det er noe så enkelt som et skjerf eller en liten nøkkelholder, eller full uniform med drakt, genser eller jakke, så har jeg som regel alltid med eller på meg en liten detalj som forteller verden at jeg er Vålerengasupporter. Jeg reiser aldri til sydligere strøk med 30 varmegrader uten å ta med meg skjerfet. Det er minst like viktig som å ha med passet og flybillettene¿

Litt mer ekstraordinære hendelser har det også blitt for meg og mine kjære Vålerengadrakter. På skolebildene fra tiende klasse er det en person som har på fotballdrakt. Det er meg, og drakta er selvsagt kongeblå. Da jeg skrev seksereksamenen min i engelsk skriftlig i fjor var drakta naturligvis en del av antrekket mitt, og da jeg tok teoritesten for moped var det den vakre blå som omfavnet kroppen min. Jeg har spilt fotballkamper og blitt kåret til lagets goalgetter med den fine Engadrakta under min ikke fullt så fine klubbdrakt. Jeg finner rett og slett støtte i drakta – og håper at det er noen magiske krefter som gjør at denne støtten også virker den andre veien. Avsnittet under er et eksempel på det.

Da jeg skulle bli konfirmert i 2005 krasjet det selvfølgelig med kampdag. Jeg var naturligvis programforpliktet til å ha på meg bunad, og må innrømme at det var vanskelig å både skulle delta i mitt eget selskap i stedet for å se kamp og å ikke ha på drakta på kampdag. Vålerenga skulle spille en tradisjonelt sett kjip kamp mot Bodø-Glimt oppe i Bodø. Over halvveis ute i andreomgang sto det fortsatt 0-0. Da fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe drastisk. Jeg insisterte på å få ta på meg min langermete drakt under den, i mine øyne, flotte Kystdrakten min(!), og det fikk jeg til slutt gjøre. Få minutter etterpå satte Steffen Iversen inn seiersmålet og sikret Vålerenga 1-0. Det er det jeg husker best fra konfirmasjonen min. Hva presten sa og hvor mye penger jeg fikk er underordnet, det jeg husker er at Vålerenga vant kampen. At Steffen Iversen senere gjorde hore av seg, for stå for hans regning.

For noen måneder siden satt jeg på en pub i Hellas for å se Vålerenga møte Fredrikstad. Da jeg kom inn på puben, selvfølgelig ikledd Vålerengadrakt, var det en mann som stoppet meg og sa at ”øy, bare stikk, her er det bare Fredrikstadfolk!”. Jeg følte meg veldig alene frem mot kampstart. Men så scoret Vålerenga, og jubelen sto i taket. Plutselig var jeg ikke alene lenger, jeg var en del av det store, fantastiske fellesskapet som kalles Vålerenga. Og du finner oss på alle verdens kontinent.

For Vålerenga er så mye mer enn bare en fotballklubb. Det er en livsstil. Alle som kjenner Vålerenga elsker Vålerenga. De som ikke kjenner Vålerenga, de hater oss. Og vi hater dem. Og sånn kan det fint være, så lenge vi både slår dem på og utenfor banen. Med fair play og god synging, selvfølgelig.

Neste høst skal jeg endelig flytte til Oslo. Når det står en ny stadion klar, skal jeg være der. Med sesongkort. Syngende, på hver eneste kamp. Jeg gleder meg stort. Og jeg håper at Klanen og Vålerenga fortsetter å representere de verdier vi representerer i dag. Vi er mot rasisme, vi er for fellesskap og vennskap, vi er for synging og god fotball.

Og jeg elsker det. Jeg elsker Vålerenga.

Jente, 18 år

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere