RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Anders Helgerud (Bergensavisen)

- Svakere sjeler kunne nok dødd av det jeg har opplevd

Sist oppdatert:
- Det var ikke det at jeg var ensom, men jeg var lost. Ja, og så ble det litt party–party da. Det var en virkelighetsflukt fordi jeg hadde behov for å ha venner.

Henning Warloe har sluttet å røyke. Det i seg selv er kanskje ikke så enormt imponerende for folk flest, men for ham har det en mye større betydning enn at han har stumpet sin siste sigarett. For i fjor vinter drev han også og sluttet.

Det skriver Bergensavisen.

Han hadde fått medisin på resept av legen på Stortinget. I takt med den, trappet han ned. Og ned. Og ned.

Noen færre hver eneste dag gjennom to måneder, i stedet for å sjokkavslutte nikotinkarrieren.

Han var kommet til den aller siste dagen i februar. Bergenspolitikeren var på Voss og holdt et foredrag, før han dro videre til Vestlandets hovedstad for å ha helg i hjembyen. Han hadde spart én sigarett til dagen etter. Det var den aller siste Warloe hadde. Den siste han skulle røyke. I sitt liv.

- Så ringte politiet, sier Warloe og sukker.

De sto utenfor stortingsleiligheten hans i Hegdehaugsveien i Oslo, etter å ha etterforsket en større narkosak på Romerike med bånd langt utover landegrensene. De ville inn. Foruten å være siktet for bruk og kjøp, var Warloe også siktet for oppbevaring av narkotika, sistnevnte en siktelse som ble henlagt først seks måneder senere. Sentralt sto en venn som hadde fått oppholde seg og ha tingene sine i Warloes leilighet.

-Da spratt jeg fra én til 30 sigaretter for dagen på et døgn.

Symbolsk
Å røyke eller ikke å røyke er blitt et viktig symbol for 52–åringen selv. For det at han nå har vært to uker uten å ta et eneste drag, viser at han har klart det han mange ganger det siste året har vært redd for ikke å mestre.

For han er kommet lenger nå enn han var 1. mars 2012. Og det har kostet mer enn å stumpe røyken.

Bergenspolitikeren forlot hjembyen den fredagen for å møte politiet i Oslo. Men historien starter før det, slik historier som ender med politipågripelse gjerne gjør.

Warloe innrømmet narkotikabruk i fjor vår. Han fikk beskjed av Høyre–leder Erna Solberg om at han ikke kunne bli renominert til Stortinget. Han trakk seg fra alle verv. Og han ble pågrepet og sykemeldt.

- Ikke hatt et narkoproblem
Månedene gikk. 2012 ble 2013. I februar kom saken opp i Oslo tingrett. Bergenspolitikeren ble dømt til 18 dagers betinget fengsel og fikk 10 000 kroner i bot.

- Jeg ble dømt for kjøp og bruk av narkotika, men det som handlet om oppbevaring ble henlagt. Bruk og kjøp har politiet heller aldri kunnet bevise, men jeg har tilstått bruk i avhør. Jeg mener selv jeg er uriktig dømt for kjøp av narkotika, og skulle derfor ikke hatt betinget fengsel, sier Warloe, og tenker seg om:

- Året siden i fjor? Ja, det kan ikke beskrives. Det er verre enn det verste mareritt, slår han fast.

Nå er den vonde våren i fjor over. Sommeren, høsten og en lang vinter har passert. Den nye våren i år er også historie, og Warloe sitter på Pingvinen og drikker en øl. Det er sommer.

- Nei, jeg har ikke og har ikke hatt et narkotikaproblem, sier 52–åringen, men skjønner at han må si mer enn det. Og gjør det.

«Next to God»
Han har allerede snakket mye om hvordan det var å komme til Oslo.

Om at han før han dro i 2009 hadde fått en sminket versjon av hvordan livet på Stortinget er. Om sjokket han fikk da han oppdaget hvor dårlige arbeidsforhold det var og hvor lite verdt en stortingspolitiker er. At man for det meste var overlatt til seg selv.

- Jeg måtte slite meg i håret for å orke å gå på jobb. Jeg fikk ingen oppfølging. Det var ingen som motiverte meg. Og det var alle mot alle.

- Hvis man var dum nok til å snakke høyt om en eller annen idé man måtte ha, snappet noen den opp og presenterte den som sin egen.

- I gamle dager var jo det å være stortingspolitiker «next to God». I dag passer det bare for de som er veldig unge og sultne.

- Jeg var helt lost
Han fikk ingen venner på Stortinget. Ingen ny politisk omgangskrets som kunne måle seg med miljøet han hadde hatt i Bergen.

- Det er ikke til å legge skjul på at mistrivselen i Oslo hadde bygget seg opp. Eh ? ja ?

- Ja?

- Ja... Og så da kom jeg vel delvis inn i et miljø som var mer...eh... liberalt i forhold til rusmidler enn det jeg var vant til. Det ble det miljøet jeg fikk noen venner i. Og det hadde jeg behov for å ha.

- Homsemiljøet i Oslo er større enn det er i Bergen. Det har mer storbypreg. Og jeg var ikke helt forberedt på storbyens farer og fristelser, som det heter. Jeg var nok litt mer sårbar enn jeg ville vært i Bergen, sier Warloe, og fortsetter:

- Det var ikke det at jeg var ensom, men jeg var lost. Nå skal jeg overhodet ikke fremstille dette som en offerrolle, for jeg er jo voksen, men det tok på å pendle til Bergen. Det gjorde det. All reisingen ble mer og mer en påkjenning.

- Så da ble du heller i Oslo?

- Ja.

- Og?

- Ja, og så ble det litt party–party da. Det var en virkelighetsflukt fordi jeg hadde behov for venner.

Warloe har alltid sett på seg selv som sterk. Som en som kunne takle det meste av stress og problemer. Som en som aldri mistet kontrollen.

Men i fjor, 6. mars klokken 2100, da TV 2 offentliggjorde den påtroppende narkosaken, gjorde han det.

- Svakere sjeler kunne nok dødd av det jeg har opplevd, og jeg var redd for at jeg skulle bryte sammen da det sto på som verst, for jeg har aldri vært med på noe så ekstremt før. Jeg var hele tiden redd for å undervurdere situasjonen og var veldig på vakt for symptomer.

Han klarte å sove, men ikke så lenge sammenhengende. Det utpregede b-mennesket Warloe opplevde å våkne i femtiden om morgenen. Og være våken.

- Det var flere faser, men det jeg kvernet mest på var måten jeg ble behandlet på. Følelsen av å bli urettferdig behandlet var vanskelig, og følelsen av å bli urettferdig dømt var aller verst. Det vet jeg ikke helt om jeg kommer til å komme over, sier han til Bergensavisen.

- Jeg har ligget våken og tenkt: «Burde jeg kjempet?» Jeg har mistet troen på politiet, og det er det vondt for meg å si. For meg er det som å miste barnetroen min. De eneste jeg tror på er politiet i Bergen.

- Men enda verre: Jeg har mistet troen på rettsvesenet.

- De forsøkte å bløffe meg
For Warloe syntes han samarbeidet. Han syntes hele tiden han spilte med åpne kort overfor politiet og rettsvesenet.

- Men jeg tror de hadde bestemt seg for at jeg var en drittsekk, at de så på meg som en arrogant storkriminell. Listen over feil som er gjort i denne saken er lang. Blant annet fikk jeg en politiadvokat habilitetsvurdert og fjernet fra saken. Og de forsøkte dessuten å bløffe meg til å ta en strengere straff.

- Kan du da fortsette å være en del av lov- og orden-partiet Høyre hvis du har mistet troen på politiet og rettsvesenet?

- Ja, det kan jeg jo. Det jeg har sett og de erfaringene jeg nå har, kan jeg ta med meg videre. Jeg har sett alt fra en annen side, og det er lærerikt når jeg i fremtiden skal vurdere systemet.

- Mangler et rettsvern
Warloe mener å ha erfart at man som offentlig person mangler et rettsvern.

- For jeg kunne godt forsvart meg, men det var uaktuelt å gjøre det med 20 journalister i salen. Jeg vil heller ha et halvt år i fengsel enn helsider i VG og Dagbladet. Det synes jeg dommeren burde forstått og tatt høyde for. Jeg tilsto det jeg hadde gjort og var villig til å ta straffen min, men mye av dette handlet ikke om kriminelle ting, men hadde med mitt privatliv å gjøre.

Og det ville ikke Warloe brette ut.

- Hvor mye skal man brette ut for å bevare sin uskyld, spør han retorisk, og legger til:

- Selv om jeg hadde vært synsk og visst at det ville gå bra til slutt om jeg sto på barrikadene, så tror jeg likevel ikke jeg ville gjort det. Og det er jo et tankekors, mener han.

Overlevelsesteknikken
Warloe fant en måte å takle hverdagen – og nettene – på.

- Jeg begynte å tenke på hjerneaktivitet som annet arbeid. «Nå, Henning, får du ikke gjort mer med dette i dag,» sa jeg til meg selv. Og så klarte jeg faktisk å legge det vekk, sier han.

Dermed fikk han sove. I alle fall litt. Selv om det var enda en ting som red ham:

- Jeg har vært like bekymret for familien som for meg selv og for hva alle andre måtte mene. Tanken på hva jeg har påført mine foreldre, har vært en stor påkjenning, sier Warloe og stopper opp den endeløse ordflommen han er viden kjent for, og tenker litt.

Så konkluderer han:

- Er det noe jeg er lei meg for, så er det alt jeg har påført dem.

Les flere saker hos Bergensavisen her

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere