Vi fortsetter vår rundtur i USA inn i fantastiske områder.

MOAB - DEATH VALLEY:

Siste avsnitt av reisebrevet fra USA endte rett utenfor byen Moab i Utah, der vi hadde forventet å få kanskje den flotteste dagen på hele turen.

Byen Moab, som i sin tid var en svært viktig kilde for uranutvinning, som ligger like ved nasjonalparken Arches - som er kjent for sine steinbueformasjoner. Den ligger også i nærheten av det enorme Canyonlands.

I dag er byen et skikkelig turistmekka for dem som for det første ønsker å oppleve disse fantastiske stedene, og baserer seg i stor grad på utleie av terrengbiler, ATV-er og lignende som du kan reise inn i landskapet med, gjennom forskjellige stier og veier av forskjellig vanskelighetsgrad.

Vi hadde bestilt oss to kraftige ATV-er, som vi gledet oss til å bruke en hel dag på.

Men det var selvsagt før undertegnede ble matforgiftet av en hamburger fra Burger King - og mitt reisefølge var ikke spesielt mye bedre. Resultatet ble derfor at det vi hadde sett fram til som høydepunktet på turen, ble byttet ut med en dag i horisontal stilling.

Men jeg er fortsatt overbevist om at en hel dag i Moab der du leier terrengbil eller lignende er noe du ikke kommer til å angre på.

Det vi gikk glipp av
Det er et par ting i dette området som jeg likevel ønsker å trekke fram, selv om vi gikk glipp av det, så bør du seriøst vurdere å stikke innom nasjonalparkene Arches og Needles, der sistnevnte er en del av Canyonlands National Park.

Needles er en snodig, men gigantisk, nasjonalpark med noen av de merkeligste steinformasjonene jeg har vært borti før. Navnet Needles bør selvsagt gi et hint om at det er snakk om mange tynne og merkelige nålformede steiner.

Jeg har tidligere gått meg halvveis vill i den nasjonalparken, og det er en av de varmeste og hyggeligste forvirringene jeg har vært med på noen gang.

Bare vært beredt på at du må ut og gå en del for å oppleve det parken har å by på, og ikke minst at du må gå virkelig langt for å se det mest spektakulære i hele Canyonlands.

Arches
Mens Needles ligger et stykke unna Moab, faktisk så langt at du bør satse på å overnatte et helt annet sted, så ligger Arches rett utenfor byen, og det er en park som du ikke trenger å bruke all verden av tid på. Du kan oppleve noen av de mest kjente landemerkene i parken ved å bare sette av en time eller to.

Samtidig er det absolutt å anbefale å bruke litt tid for å rusle rundt i prakten for å se de fleste av de flotte buene. En del av formasjonene er så skjøre at det er vanskelig å forstå hvordan i alle dager de har blitt til - og ikke minst hvordan de enda står oppreist!

The Loneliest Highway in America
Etter at vi kom oss ut av Moab, så er valget egentlig ganske enkelt: Reise opp til Salt Lake City, eller stikke inn i et av de mest øde områdene i USA.

Utover å ha et verdensberømt kor, og ikke minst være flerkoneriets drømmested, er ikke Salt Lake City all verden å skryte av, og for å kutte litt tid så la vi oss ut på to dager med intens ørkenkjøring på Highway 50 som strengt tatt strekker seg fra østkysten til vestkysten, men som definitivt har sitt mest berømte stykke mellom Reno og Fillmore i Utah - et veistykke som strekker seg gjennom et ørkenlandskap som kanskje best kan beskrives som å ikke gå gjennom noe bemerkelsesverdig overhode.

Vel, hvis en ikke synes det merkverdige ørkenlandskapet i Nevada er bemerkelsesverdig da.

Her finner du noen av de lengste rette strekkene du har opplev noen gang, og du kjører gjennom dalføre på dalføre med rett og slett ingenting.

Og for å være helt ærlig, det er skremmende fascinerende. I alle fall de første timene.

Den første delen av turen var riktignok ikke fullt så ille, de drøyt 60 milene vi la bak oss fra Moab til den helt ubetydelige gamblingbyen Ely. På denne turen kjørte vi nemlig først og fremst gjennom store deler av Utah, og det er ikke fullt så øde som mesteparten av Highway 50 i Nevada er. Her kjører man faktisk gjennom en og annen by som har befolkning over fire.

En merkverdig by
Ely er derimot en by som er verdt å stoppe i. Ikke fordi det er en veldig koselig by, for det er det virkelig ikke - i alle fall så lenge du holder deg ute på gata.

Ely fremstår nemlig som en by som ikke har beveget seg fremover siden en gang på 60-tallet, og det gjelder strengt tatt også vedlikehold svært mange steder. Byen har et lite «sentrum», altså midt på veien, som ikke er så ille med en fin kirkegård på den ene siden av veien og en stor skole på den andre siden, men ellers virker det stort sett som en by som hadde vært et glimrende bakteppe for en skrekkfilm.

Vi sjekket inn på et Best Western-motel som fremstod som det eneste av tre overnattingssteder som jeg hadde turt å sette beina mine innenfor i byen, der det viste seg å være en overraskende hyggelig dame i resepsjonen som snakket og snakket og snakket.

Vi rakk dessverre aldri å komme oss innom de fantastiske grottene som har fått navnet Lehman Caves, som ligger et lite stykke utenfor Ely, videre langs Highway 50.

Dette er noen grotter som jeg kan anbefale på det sterkeste. De har to typer turer inn i grottene, en lang og en kort - og den lengste tar rundt 90 minutter. Absolutt verdt et stopp langs veien!

Behagelig gjestfrihet
Og gjestfriheten ble ikke noe dårligere da vi kom inn på The Historic Hotel Nevada and Gambling Hall, som var veldig stolte for at de hadde vært med i en bilfilm en gang i tiden, og definitivt det casinoet jeg har vært i noen gang med mest autentisk atmosfære. Dette til tross for at halvparten av folkene vi møtte så ut som øksemordere.

Byens andre Casino er også verdt et besøk, der de har funnet ut at det er like greit å plassere et badebasseng midt på casinogulvet. Det gir en ganske spesiell luftfuktighet for å si det sånn...

Droppet Reno - nesen mot dødens dal
Vi hadde tidlig i turens planlegging planer om å fortsette turen videre til Reno, som er Nevadas nest største gamblingby. Men så fant vi ut at det var langt mer spennende ting å finne på, så i stedet for å følge Highway 50 vestover, fortsatte vi dagen etter nedover mot Death Valley - som en gang i tiden hadde verdens høyeste målte temperatur med 56,7 grader - men som nå har måttet se seg slått med 1,1 grad av ørkenen i Libya.

Og store deler av denne dagen skulle selvsagt vise seg å være minst like øde som dagen før. Det betyr svært lange ørkenstrekker, og blant annet en rett strekke på godt over tre mil, og noen tettsteder som du virkelig ikke skulle tro eksisterte.

Ikke stol på kredittkort!
Litt actionfylt ble likevel dagen, da vi oppdaget et stygt hull i verdens finansielle system. Da vi nemlig sto ved et lite tettsted rett ved inngangen til Death Valley, var vi nærmest tom for kontanter, og vi ønsket å ta ut litt.

Problemet var at undertegnedes VISA-kort hadde blitt noe slitt, og kunne ikke leses - mens MasterCard-kortene til oss begge ble avvist fra samtlige minibanker vi forsøkte oss. Påstanden var at det var tomt for penger, til tross for at vi visste vi var langt fra kredittgrensen. Mitt reisefølges VISA-kort var derimot virkelig tomt for penger, og der sto vi midt i ørkenen uten kontanter og uten kort som fungerte.

Og det var en uke igjen av turen.

Reddet av et saftig gebyr
Det hele endte med at jeg gjorde et kontantuttak på casinoet i byen med VISA-kortet, der det ble ilagt et gebyr på nærmere 40 dollar!

Forklaringen fra DnB NOR da jeg kom hjem var noe i gata av at "enkelte minibanksystemer fungerer ikke med alle former for MasterCard-kort". Greit å tenke på neste gang banken din skryter av hvor mange brukssteder de har i verden :)

Neste del av denne artikkelserien blir opplevelsen av verdens nest varmeste sted, der vi beveget oss over 80 meter under havets overflate - og overnattet, og ikke minst turen opp til neste overnattingssted der vi fikk mild høydesyke!

Les de andre delene av turen:

• Roadtrip inn i steinens land
• En drømmevei – og drømmeshopping
• Velkommen til Hollywood
• Vi fortsetter vår roadtrip i USA
• Las Vegas-stopp på roadtrip
• Vi fortsetter vår roadtrip i USA