RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Det fiskerike Barentshavet bortenfor strendene i Grense Jakobselv har i flere hundre år vært en velsignelse for befolkningen her.
Det fiskerike Barentshavet bortenfor strendene i Grense Jakobselv har i flere hundre år vært en velsignelse for befolkningen her. Foto: Bjørn Moholdt (Reiser & ferie)

Ikke gjør det...

Sist oppdatert:
Det er én ting som kan få deg i trøbbel i dette området.

Det er noe stoisk over folk fra Kirkenes, en behersket ro som preger alt fra språk til ganglag. Jeg husker det helt tilbake til ungdomsårene, da vi dro på erobringstokt dit som fotballspillere.

Det var sjelden vi kom oss helskinnet hjem. Jernteppet lå bare noen kilometer fra forballbanen, men det var ikke tanken på «trusselen fra Øst» som gjorde oss mo i knærne. Snarere var det kirkenesguttas sta utholdenhet helt til fløyta gikk.

Muligens har denne innbitte, målrettede disiplinen å gjøre med at Øst-Finnmark, og Sør-Varanger i særdeleshet, i flere hundre år har ligget i en usedvanlig krevende kulturell kryssild mellom øst og vest, nord og sør.

Artikkelen fortsetter under bildet

Kongekrabben kan bli mye større enn denne, men det er stort sett bare beina som egner seg til mat.

I grenseland

Tankene rundt fortiden melder seg når vi denne noe grå julidagen er på vei opp mot den russiske grensen i en smal elvebåt.

På forhånd er vi blitt fortalt at lite har forandret seg her siden den kalde krigens dager. Fortsatt følger Ivan våre minste bevegelser ved grensestolpene.

Muligens prøver båtfører og guide Hans Hatle å skru opp forventingene et par ekstra hakk for spenningens skyld. Det er nemlig lite som vitner om alle dramaene som har utspilt seg i disse idylliske grenseområdene gjennom århundrene.

Båten bryter elegant gjennom den fossende elven. Langs elvebredden er det bjerkeskog og rullende fjell så langt øyet kan se. I det klare vannet under båten farer den steinete bunnen forbi, men selv om det enkelte steder virker faretruende grunt skraper vi aldri nedi.

– Har tatt denne turen noen ganger ja, sier Hans mens han peker oppover elven mot en betongkonstruksjon som sprenger seg gjennom bjørkeskogen i det fjerne.

Etter vel en liten halvtime motstrøms ser vi kraftverket i Boris Gleb i det fjerne. Det ligger som en betonggrå påminnelse om den russiske tilstedeværelsen her. Men enda viktigere og symboltung er den knapt synlige kirken, som ligger noe underlig alene like ved.

På 1500-tallet dukket den hellige Trifon av Petsamo opp i dette ville og ofte ugjestmilde området. Dette var skoltesamenes land, og den russiske munken og senere helgenen kom fra Novgorod i sør for å kristne det «hedenske» folket i området. I prosessen reiste han flere kirker, også på norsk side.

Alt dette skjedde lenge før Sovjetunionen og kommunismen, men Trifons bedrifter og helgenstatus har fått stor symbolverdi helt inn i vår tid. Under fastsettelsen av grensene mellom Norge og Russland i 1826 insisterte for eksempel tsaren på at kirken som ble reist over Trifons gravsted skulle være på russisk område. Som motytelse fikk Norge et annet område øst for Boris Gleb, langs den lille grenseelva Jakobselv – langt større enn den landtungen russerne insisterte på.

Hans slakker på farten, og legger til ved elvebredden. Her, inntil en av grensestolpene, er det satt opp et lite besøkssenter. Fra plattingen kan man i ro og mak skue inn over Russland, til kraftstasjonen, kirken og enda lengre innover.

– Et skritt for langt inn, og du er i trøbbel, forklarer Hans meg når jeg passerer den gule pålen med det karakteristiske, norske våpenskjoldet.

Fem–seks meter bortenfor står den russiske. Midt imellom går grensen.

– De følger med deg, både russerne og de norske grensevaktene, selv om du ikke ser dem, forklarer Hans med den underfundige, tvetydige minen typisk for området.

Artikkelen fortsetter under bildet

Alle gateskilt i Kirkenes er skrevet både på norsk og kryllisk.

Velsignet forbannelse

Inne i Kirkenes er Russland for lengst inne i varmen. Samhandelen fra tsartiden, som brått tok slutt i 1917, er gjenopptatt med fornyet styrke. Gateskiltene er tospråklige, og havna domineres av russiske trålere i opplag. I gatene snakkes det like mye russisk som norsk, og på torget selges det både samovarer, samiske kofter og klassiske, norske mariusgensere.

I tillegg til russere, nordmenn og samer har også det finske innslaget i denne delen av Norge vært betydelig. I flere omganger kom finnene sørfra når jordbruket slo feil, og sulten tvang dem på flukt og på jakt etter bedre kår ute ved kysten.

– Fisken i havet var sikringskosten, forklarer Karl Magne Wille meg senere på kvelden.

Han har tatt meg med ut på et nattlig kongekrabbefiske i Bøkfjorden vest for Kirkenes.

Skyene henger lavt, men på denne tiden av året sørger midtnattsola for at det aldri blir mørkt. Det blåser friskt, med lett yr i kastene, men MS Svenner II er en solid aluminiumsbåt. Vi slipper å sette særlig sjøbein, og kan konsentrere oss om fangstingen.

Kongekrabbe – også kalt kamchatkakrabbe – var et utkjent fenomen i Øst-Finnmark, inntil sovjetiske forskere fant ut at stillehavskrabben kunne øke verdigrunnlaget for befolkningen på Kolahalvøya. Digre krabbebeist fra området rundt Kamchatka på Russlands stillehavsside ble satt ut i Murmanskfjorden på begynnelsen av 1960-tallet.

Det viste seg imidlertid umulig å begrense utbredelsen. Monsterkrabbene spredte seg derfor både øst- og vestover, og i 1977 ble de første fanget i Varangerfjorden.

I dag er de blitt en viktig bifangst for lokale fiskere, selv om det fortsatt diskuteres heftig hvorvidt de er en velsignelse eller en forbannelse. Den hurtigvoksende krabben spiser omtrent alt på sin vei, med usikre økologiske konsekvenser som resultat. Håpet er å finne en balanse mellom fangsten på kongekrabben og det tradisjonelle kystfisket som alle parter kan leve med.

– Godt smaker den da uansett. Bedre skalldyr finnes ikke, sier Karl Magne når klokka har passert midnatt og han serverer bugnende fat med digre krabbeklør.

Det er utsøkt kost, rett fra havet, og kun trukket i lettsaltet vann. Det hele skylles ned med en lett søtlig hvitvin.

– Det startet med ti hunkrabber og fem hanner. I dag fanges det til sammen nærmere en halv million krabber på begge sider av grensen, forklarer Karl Magne, som så mange andre henter mye av sitt utkomme fra de omstridte dyrene.

Artikkelen fortsetter under bildet

Det er fine strender i Sør-Varanger.

Norges endepunkt

Dagen etter tar jeg veien fatt. Riksvei 886 østover fra Kirkenes følger den russiske grensen et lite stykke, inntil riksveien og grensen skiller lag, og veien fører meg videre nordøstover langs Jarfjorden, én av Norges vakreste.

Landskapet her er frodig og grønt, helt annerledes enn bare noen kilometer lengre nord. Det er som å reise inn i en annen klimasone – fra kystens nakne og renskurte fjellknoller, til fjorder og dalfører som bugner av ulike trær og vekster.

Etter en time når jeg Jakobselv, som markerer grensen mot Russland. Både under tsarveldet og kommunismen bodde det mennesker i den lille grenda Grense Jakobselv og dalføret den ligger i, men mot midten av 1980-tallet var det over. Alle hadde da flyttet. I dag er det kun forsvaret som holder til her, med personell fra grensekompaniet i Garnisonen i Sør-Varanger.

Naturen er idyllisk og storslått hele det siste lille veistykket ut til kysten, der det mektige Barenshavet slår inn mot en øde sandstrand og svulmende, nesten organiske svaberg.

På godværsdager minner det om kystidyllen du finner på Jylland eller enda lengre sør i Europa, men i Sør-Varanger vet man at været fort snur. At naturkreftene som plutselig samler seg ute i storhavet og feier inn over land kan rive deg i filler, og snøvær avløse solskinn midt på sommeren.

Langt der ute i havet ved Norges endepunkt går himmelen i skifergrått, inntil solen plutselig bryter igjennom og driver det lette regnet over grensen. Det frodige, limegrønne sivet på stranda rasler i vinden, og bølgene bryter mot det våte svaberget med høye drønn, som et ekko av kanoner.

Med ett er det som om vinden bærer med seg minnene om alle dramaene som en gang utspant seg her i Norges østlige ytterkant.

Fakta om Sør-Varanger

Fylke Finnmark
Folketall Ca. 10 000

Turistinformasjon

Å komme seg til Sør-Varanger

Widerøe, Norwegian og SAS flyr på Kirkenes (Høybuktmoen). Her kan du leie bil av Avis, Europcar og Hertz.

Bo godt i Kirkenes

Thon Hotell Kirkenes, som ble åpnet i mai 2010, ligger flott til med panoramaoversikt over fjorden.

Rica Arctic Hotel ligger midt i Kirkenes sentrum.

6 anbefalinger til Sør-Varanger

1. Neiden

Bygda Neiden vest for Kirkenes, bare ti kilometer fra den finske grensa, er kjent for sin gode lakseelv og som senter for østsamisk kultur.

De mange finskættede innbyggerne har også bidratt til bygdas egenart. Høydedragene rundt Neiden var en gang havbunn, og fremstår med karakteristiske, snorrette linjer i terrenget.

Av andre severdigheter er det verdt å nevne det tradisjonsrike käpälä-fisket (kastenotfiske) etter laks om sommeren, og St. Georgs kapell, en russisk-ortodoks kirke angivelig bygget så tidlig som i 1565 av den legendariske munken og helgenen Trifon (se også hovedsak).

2. Andersgrotta

I Europa var det bare Valletta på Malta som opplevde flere bombeangrep enn Kirkenes under Andre verdenskrig, mer enn 300 i tallet. Tilfluktsrommet Andersgrotta (oppkalt etter ingeniør Anders Elvebakk) midt i byen, var det eneste offentlige bomberommet for befolkningen.

Arbeidet med å bygge stedet startet høsten 1941 og pågikk hele krigen. Grotta hadde verken strøm, lufttilførsel eller vann, noe som ble tilført under Den kalde krigen.

Åpningstiden i sommerhalvåret er 10 til 13. Inngang koster 100 kr. Grupper kan forhåndsbestille.

3. Fang en kongekrabbe

Bli med Karl Magne Wille ut på havet i MS Svenner og fang kongekrabber. Han garanterer for fangst. Etterpå dekker han til et herremåltid i den flotte båten, som også sveiper innom noen av severdighetene i kystområdene rundt Kirkenes.

I Jarfjorden kan du også være med Arctic Adventure ut på havet (eller på snøscooter om vinteren) for å fange kongekrabbe. Barentssafari arrangerer også blant annet kongekrabbesafari.

4. Elvebåt til grensen

Boris Gleb er et ikon i norsk-russisk grensehistorie, og på en elvebåttur inn til grensen får du et spennende innblikk i kultur og historie knyttet til dette grenseområdet mot Russland.

Vår guide Hans Hatle, fra Barentssafari, var både en morsom og interessant vert på turen, der vi også fikk servert grillet laks på anlegget ved grenselinjen.

5. Besøk Russland

Ta en tur over grensen til nabobyene Nikel og Zapoljarnyj. Mange vil merke seg kontrastene mellom den tilsynelatende uberørte naturen langs grenseelva Pasvik og naturødeleggelsen rundt gruvebyene. Området har for øvrig en rik og interessant historie, som du får en grundig innføring i av godt trente guider.

6. Kong Oscar IIs kapell

Den lille kirken ble reist som grensevern mot Russland, etter at russerne ikke hadde respektert den norske grensen etter grenseoppgangen i 1826. Det er ei langkirke i stein med 72 plasser.

Parallellen til det russisk-ortodokse kapellet i Boris Gleb er tydelig, etter som nettopp det hadde vært av avgjørende betydning ved grenseoppgangen. Da beholdt Russland et landområde her, mot at Norge ble kompensert med hele området mellom nedre del av Pasvikelva og Grense Jakobselv.
> kirkenesinfo.no

ABONNER PÅ REISER & FERIE digitalt eller på papir

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere