Philidor: Dette mangler

Selv om Bauers bok uten sammenlikning er den grundigste oversikten over Philidor’s åpning som noen gang er skrevet, dekker den likevel ikke alt.

• 
• 
• 
• 
• 
• Normal tekst Større tekst Størst tekst

Av Sverre Johnsen

I hovedsak virker det som utelatelsene er gjort bevisst, men antakelig er det også noen rene glipper. Her er en oversikt for potensielle kjøpere:

Klassisk:

Etter den klassiske trekkrekkefølgen 1.e4 e5 2.Sf3 d6 (diagram), analyserer Bauer først og fremst 3.d4.

Det eneste alternativet som behandles med noen grundighet er 3.Lc4. Dette trekket er ikke mye dårligere og populært på klubbnivå - kanskje fordi hvit med en viss rett håper å få inn den eldgamle Blackburne-fellen 3...Lg4?! 4.Sc3 g6? 5.Sxe5! Lxd1?? 6.Lxf7+ Ke7 7.Sd5 matt.

Bauer anbefaler 3...Le7, og angir en rekke andre muligheter, men uten noen repertoar-råd for en sortspiller som for eksempel hadde siktet mot Larsen-varianten (3.d4 exd4 4.Sxd4 g6).

Mot hovedvarianten 3.d4 anbefaler Bauer 3...exd4, men tar også en grundig titt på de eldre hovedvariantene 3...Sd7 og 3...Sf6. Også Philidors opprinnelige 3...f5?! får full dekning med 4.Sc3; 4.dxe5; 4.exf5 og 4.Lc4. Derimot er det lite å hente for fans av Blackburnes gamle gambit 3...Lg4. Riktignok angir Bauer et av hvits aller beste svar med 4.dxe5 Sd7 5.exd6 Lxd6 6.Sc3 Sgf6 7.Le2 De7 8.Sd4, men stopper omtrent der Buecker - gambitens moderne talsmann - starter sine analyser.

Knapt om overganger:

Så langt kan man knapt kritisere Bauers dekning. Men i Larsens variant (4.Sxd4) 4...g6, er han litt vel knapp når det gjelder 5.c4. I praksis er det ikke noe populært valg, men det skyldes nok mest at spillere som åpner 1.e4 foretrekker rask utvikling fremfor terrengfordel. Faktisk må sort etter 5.c4 velge mellom to systemer som ikke er særlig populære:

A: Etter det naturlige 5...Sf6 6.Sc3 Lg7 7.Le2 har sort neppe bedre enn 7...0-0 som etter 8.0-0 er en stilling fra Kongeindisk (1.d4 Sf6 2.c4 g6 3.Sc3 Lg7) som vanligvis ville oppstått etter 4.e4 d6 5.Sf3 0–0 6.Le2 e5 7.0–0 exd4 8.Sxd4. Dette er spillbart for sort, men vesentlig mindre populært enn alternativene 7...Sc6, 7...Sa6 og 7...Sbd7.

B: Hvis sort ikke fristes av overgang til Kongeindisk, kan han som Bauer foreslår spille 5...Lg7 6.Sc3 Sc6 7.Le3 Sge7. Det han ikke nevner er at denne stillingen er velkjent fra åpningen Moderne (1.e4 g6 2.d4 Lg7), og oftere oppstår etter trekkene 3.c4 d6 4.Sc3 Sc6 5.Le3 e5 6.Sge2 exd4 7.Sxd4 Sge7.

Bauers konklusjon er litt overraskende:

”...for those who find 5.c4 annoying, there is no disadvantage in starting with 4...Sf6 5.Sc3 and only then 5...g6!”. Dette burde vært fulgt opp med noen varianter eller forklaringer ettersom 6.Lg5 virker som en viktig ekstra mulighet for hvit. Og selv om 6.Lg5 er ufarlig har sort med Sf6 sperret diagonalen for løperen på g7. Dermed er det mindre umiddelbart press mot d4, noe som i flere varianter ser ut til å gi hvit et større utvalg av fornuftige trekk.

Pussig utelatelse:

Etter 1.e4 e5 2.Sf3 d6 3.d4 exd4 4.Sxd4 tar Bauer for seg nesten alle sorts spillbare fortsettelser, også noen som virker temmelig poengløse, blant annet 4...Ld7. Etter hovedfortsettelsen 4...Sf6 5.Sc3, derimot behandler han bare Antoshins 5...Le7. Riktignok er dette sorts suverent mest populære trekk, men det finnes alternativer som gjerne kunne vært nevnt (om ikke annet for å vise hvorfor sort bør unngå dem):

a) Dette hadde vært det naturlige stedet å se nærmere på 5...g6, og kanskje særlig på 6.Lg5.

b) 5...Sbd7 er spilt av blant andre sterke stormestere som A.Sokolov, Vorotnikov og Nicolaidis.

c) 5...Sc6 kan oppstå fra flere trekkrekkefølger og er spilt av blant andre Piket, Wahls og Istratescu.

d) 5...a6 er svært fleksibelt og er blitt brukt av blant andre fremadstormende spillere som Nepomniashchy, Sedlak og McShane.

Moderne trekkrekkefølge:

Etter å ha gitt en utmerket behandling av Antoshin-varianten, går Bauer over til den moderne trekkrekkefølgen 1.e4 d6 2.d4 Sf6.

Her virker dekningen forholdsvis komplett. Faktisk ville neppe noen ha reagert om han hadde utelatt hvits alternativer til 3.Sc3.

I stedet gir Bauer den grundigste dekningen jeg hittil har sett av 3.f3, der han behandler både 3...e5, 3...d5 og 3...Sbd7. Dermed virker det litt inkonsekvent at han etter 3.Bd3 bare behandler 3...e5 (på en forbilledlig måte), og nærmest i forbifarten nevner at 3...c5 og 3...g6 ser ut til å være de mest interessante alternativene.

Her ser 3...c6 og 3...Sbd7 ut som alternative veier til en Philidor-stilling. Hvis de ikke er det, kunne gjerne Bauer forklart leseren hvorfor de ikke fører frem.

Amatørenes favoritt:

I bokens siste del tar Bauer for seg den klassiske Hanham-varianten som i våre dager helst oppstår etter 1.e4 d6 2.d4 Sf6 3.Sc3 Sbd7 4.Sf3 e5 5.Lc4 Le7 6.0–0. Her gir Bauer en imponerende dekning av 6...0-0. Derimot er det lite å hente for de mange amatører som håpet å finne mer om variantene med ...h6 og utsatt rokade som er blitt et populært våpen i Internet-lyn etter Jansens og Rekoms bok ”The Lion” (https://www.niggemann.com/Buecher/7504.html).

Riktignok gir Bauer et parti med 6...h6, og antyder hvor sort og hvit kan søke forbedringer. Men han nevner overhode ikke den mindre forpliktende trekkrekkefølgen 6...c6 7.a4 Dc7 som gir sort anledning til å se an hvits oppstilling før han eventuelt velger å gå direkte i angrep med ...h6, ...Sf8, ...g5, ...Sg6 og ...Sf4.