• 
• 
• Størst tekst Større tekst Normal tekst
• 

For å få et ratingtall i sjakk, må man spille en ratet turnering. For at en turnering skal kunne rates, må visse minstekrav være oppfylt.

Elo er et annet ord for rating. Dette er etternavnet til mannen som utarbeidet systemet, Árpád Él¿ (1903–1992), en ungarskfødt amerikansk professor i fysikk.

Det kreves at tenketiden minst er 25 minutter per spiller. I tillegg må turneringen innrapporteres til Norges Sjakkforbund for rating. Det er ikke så mange hurtigsjakkturneringer som innrapporteres, men alle turneringer med minst 1 time på 40 trekk og 30 minutter på resten blir sendt inn.

Mange helgeturneringer i Grand Prix (se sjakkforbundets terminliste) spilles med slik tenketid, og de fleste sjakklubber har turnering med ”lang” tenketid hver vår og høst.

For å få et ratingtall, må man altså delta i en slik turnering.

Her sjekker du norske ratingtall

Hvilket ratingtall man får første gang, avhenger av resultatet og motstanden. Hvis man scorer 50 prosent (for eksempel 3 av 6) mot spillere med gjennomsnittlig rating på 957, får man selv 957 i rating. Logisk nok, for med 50 prosent score har man vist at man er jevngod med motstanderne.

Et eksempel på dette er 1911s Odd Martin Guttulsrud, som nylig tok 5 av 10 i Politiken Cup mot et ratingsnitt på 2060. Dette blir dermed hans rating på FIDEs neste ratingliste, som kommer 1. oktober.

Hvor mye går du opp og ned? Se hele ratingtabellen

Dersom man scorer mer enn 50 prosent, blir ratingen høyere enn motstandernes ratingsnitt. Hvor mye høyere, avhenger av scoren – det er forskjell på 3,5 av 6 og 6 av 6.

Tilsvarende får man lavere rating enn motstandernes snitt, dersom man scorer mindre enn 50 prosent. Akkurat hvordan dette regnes ut er temmelig komplisert, og jeg skal ikke gå nærmere inn i detaljene.

NB! Merk at man må ha spilt 10 ratede partier før forbundet offentliggjør tallet.

Beregning for de med ratingtall
Jeg tar utgangspunkt i internasjonal rating. Norsk rating beregnes etter akkurat samme prinsipper, men er litt mer komplisert å beregne.

Den ene grunnen til dette er at det i Norge ved beregningen brukes flytende ratingtall. Det er enklest å forklare dette ved et eksempel. NSF kommer med en ratingliste 1. juli. Der står min motstander (vi kaller ham Bob) med 1932. Etter dette spiller Bob NM, der han går opp 100 ratingpoeng. Uken etter NM, møter jeg ham i en turnering.

Min forventede score vil beregnes ut fra hans flytende tall på 2032, og ikke ut fra det han står med på listen.

I FIDE er det omvendt. Her brukes ratingtallene på siste liste, og det har derfor ikke noe å si at Bob etter gjorde det godt i NM. Man kan si at NSFs system er mer rettferdig, men FIDEs system er mer oversiktlig.

Den andre grunnen er at det i Norge er flere K-verdier, hvilket betyr at partiene tillegges forskjellig betydning avhenging av tenketid. I FIDE er det bare to K-verdier, én for spillere under 2400 og én for spillere over 2400.

Det man trenger for å beregne FIDE-rating for etablerte spillere, er i grunnen bare denne tabellen. Tabell b er den enkleste å bruke (og kan også brukes for å beregne norsk rating). Ved å bruke denne, får man vite hva man er forventet i et parti. Hvis man møter en spiller som er ratet fra 154 til 162 poeng under en selv, er man forventet 0.71 poeng i partiet.

Hvis du har 1750 og møter en på 1840, er forskjellen 90 poeng og den forventede scoren din i partiet 0.38 poeng.

Her er hele ratingtabellen

En viktig tilleggsregel er at ingen regnes som mer enn 350 ratingpoeng over eller under ved beregning av rating. Hvis du har 1800 og møter en på 1200, regnes denne som 1450 ved ratingberegning. På samme måte regnes en 2300-motstander som 2150.

Dette betyr at man aldri er forventet mer enn 0.89 poeng i et parti, men heller aldri mindre enn 0.11. Det siste kan jo være litt brutalt om en begynner møter en stormester, men slik er altså systemet.

"Dette betyr at man aldri er forventet mer enn 0.89 poeng i et parti, men heller aldri mindre enn 0.11"

Det eneste man trenger å vite i tillegg til dette, er koeffisienten (også kalt K-verdien eller K-en), som bestemmer hvor mye betydning et parti har for ratingen.

I FIDE er K-en 15 for "vanlige spillere" (for de over 2400 er den 10, for nye spillere er det egne regler). K på 15 betyr at forskjellen på seier og tap i et parti er 15 ratingpoeng.

Som et eksempel på hvordan dette blir i praksis, kan jeg ta min innsats i runde 4 til 6 av Telioserien 2006-2007. Min rating var 2333.

4: Elsness, rating 2432 - forventet score 0,36 - resultat 0 - ratingforandring 0,36x15=-5,4

5: Fyllingen, rating 2405 - forventet score 0,4. - resultat 0 - ratingforandring 0,4x15=-6

6: Egeli, rating 2284 - forventet score 0,57 - resultat 1 - ratingforandring 0,43x15=6,45

Jeg tapte altså mot Elsness i runde 4 (ratingtap 5,4) og mot Fyllingen i runde 5 (tapet kostet 6 ratingpoeng), mens det ble seier i sjette runde mot Egeli (pluss 6,45 ratingpoeng).

Sammenlagt tapte jeg 4,95 ratingpoeng denne helgen.

De fleste er kanskje mer interessert i norsk rating. Det blir i all hovedsak det samme. Men man få først finne ut hva K-verdien er (les mer om dette her). Og så må man huske at man ikke vet nøyaktig hva motstanderens rating er, og at dette vil føre til små avvik. Det vil bli ganske bra om man bruker riktig K-verdi og siste publiserte ratingtall, men altså ikke helt korrekt.

De 100 beste i verden - se listen

Oppsummering

For å få et ratingtall, må man delta i en turnering med lang tenketid. Turneringen må innrapporteres til NSF for ratingberegning. Typiske turneringer er helgeturneringer i Grand Prix, og klubbturnering en kveld i uka i en sjakklubb.

For de som allerede har et ratingtall, er formelen altså faktisk score (1, 1/2 eller 0) minus forventet score (som man må finne i tabellen) ganger K-verdien. Hvis den faktiske scoren er høyere enn den forventede, går man opp i rating. Hvis den faktiske scoren er mindre enn den forventede, blir det ratingtap - det blir et minustall som ganges med K-verdien.