RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Lise Åserud / Scanpix

- Det var helt sykt

Sist oppdatert:
Arild Sundgot om karrieren, Solbakken-sjokket, garderobehumoren og da Hege Riise ble hentet inn for å lære LSK-spillerne dødballer.

En merkelig stemning henger over Åråsen når klokken nærmer seg 20.00 søndag kveld.

Arild Sundgot har akkurat takket supporterne for siste gang. Etter 315 kamper i Tippeligaen og 109 mål er det slutt.

Han har valgt å sette sluttstrek - han plasserer skoene på den berømte hyllen og legger opp.

Etter kampen mot Haugesund, som han har sett fra tribunen, kommer det en liten gutt bort og prikker ham på skulderen.

Den lille pjokken er bare 8-9 år, titter ned i bakken og er litt småflau der han står. Gutten har skrevet ut et bilde før han dro til Åråsen den dagen, et bilde av Arild Sundgot.

Med barneskrift står det: «Du har scoret masse mål og vært en fantastisk spiller for LSK. Hilsen Jonas, stor fan av LSK».

- Det var ganske spesielt. Lille gutten, liksom. Jeg tror jeg skal ramme det inn, sier Arild Sundgot til Nettavisen.

Vi møter Lillestrøms mestscorende spiller gjennom tidene til en prat i lokalene på Åråsen. I losjen som bare går under navnet «Presidenten», sitter Sundgot med en varm kopp kaffe og snakker om hvor fint det var å si farvel. Det er trist at det er slutt, synes han.

- Det var veldig vemodig å gi seg, og det ble en følelsesladet dag. Jeg visste jeg skulle ut på banen og takke fansen, og satte veldig pris på det. Men jeg hadde egentlig tenkt til å takke dem mer. Det ble veldig følelsesladet og vanskelig å få frem ordene. Jeg var litt irritert på meg selv etterpå, for jeg skulle gjerne ha sagt mer. Det var en spesiell dag, sier han.

- Hadde ikke en sjanse
For Sundgot har alltid vært en populær mann blant Lillestrøm-fansen. De vet å sette pris på lojalitet. Sundgot-sangen har runget ut fra Kanarifansen hver kamp han har spilt.

- De har støtta meg i 15 år, og jeg kjenner jo mange av dem nå. De fortjener en veldig stor takk, sier han.

Han er 34 år, men har ikke spilt en tippeligakamp siden sommeren 2011. En vond hofte har satt ham ut av spill, og han har lenge skjønt at karrieren er over.

- Jeg har ikke spilt én kamp i år, ikke deltatt på én trening. Jeg opererte 19. september i fjor, og jeg har fortsatt ikke mulighet til å trene ordentlig. Jeg har ikke sjanse, det er bare å glemme, jeg har ikke mulighet til å spille mer. Jeg har innsett for lenge siden at det er slutt, sier han.

Pellerud-tiden
Det er 15 år siden Even Pellerud hentet ham fra Hødd til Lillestrøm.

- LSK-supportere sier at det eneste Pellerud gjorde rett var å signere deg?

Sundgot ler.

- Ja, kanskje det, sier han, og forteller historien om hvordan den da 18 år gamle Sundgot til slutt ble LSK-spiller. Avtalen holdt nemlig på å gå i vasken.

- Det var masse styr, Hødd nekta å selge meg, men jeg var fast bestemt, jeg skulle skifte klubb. Hødd aksepterte ikke budet fra Lillestrøm, men da flytta jeg bare nedover, leide leilighet og begynte på skole. Da hadde ikke Hødd noe valg, de måtte bare selge meg, sier han.

For 900.000 kroner ble Arild Sundgot LSK-spiller, og har vært kanarifuglenes eiendom siden. Det er utvilsomt en av de beste overgangene klubben har gjort siden den ble stiftet i 1917.

- Å få en telefon om at Lillestrøm ville kjøpe meg, det var helt uvirkelig. Det var en stor klubb, med spillere som Solbakken, Frigård, Strandli, Dennis Schiller, Bjarmann. Store navn som jeg kun så på TV, og jeg hadde ikke tenkt tanken på at jeg skulle dit. Jeg levde i min egen lille verden i Hødd, sier han.

Men det var ikke Sundgot selv som fikk beskjeden om at han var ønsket på Åråsen.

- Pellerud ringte min far. På den tiden hadde vi jo ikke mobiltelefoner eller noe sånn, så jeg fikk vite det da jeg kom hjem fra noen kompiser på kvelden. Det husker jeg veldig godt. Jeg skjønte ingenting, pappa fortalte bare at Lillestrøm hadde ringt. Jeg trodde ikke på ham til å begynne med, det var helt uvirkelig, som en bombe. Jeg hadde ikke tenkt tanken engang.

Den første kontrakten
Men forhandle kontrakten med Lillestrøm, det turte han ikke.

- Jeg fikk bare et tilbud, 250.000 i året, og det var mye penger for en uprøvd ungvalp på den alderen der. Jeg bare nikka og skrev under, enkelt og greit. Ingen agent, ingenting, sier Sundgot og flirer.

Vi må tilbake til Even Pellerud. Mannen med etternavnet som er blitt et skjellsord i Lillestrøm-kretser.

- Stemmer det at han hentet inn Hege Riise for å lære dere dødballer?

- Han gjorde ikke det, men han sa i avisa at hun skulle komme inn og lære oss å slå dødballer. Det ble snakka mye om det i spillergruppa, og det er klart det ikke var populært. Det var ikke en «sjakktrekkuttalelse» av en trener, for å si det på den måten. Vi hadde Bukken (Tom Gulbrandsen, red.anm), som kanskje hadde den beste foten i Norge. Ikke noe «disrespect» til Hege Riise, hun hadde en fin karriere, men akkurat det forslaget falt ikke i god jord, forteller han. Og smiler bredt.

Solbakken-sjokket
Likevel ble det et lærerikt år for Arild Sundgot. Han var vant til rolige treninger med Hødd, men på Åråsen ble det noe helt annet. Der ventet nemlig kaptein og landslagsspiller Ståle Solbakken.

- Jeg ble veldig imponert over Solbakken da jeg kom til Lillestrøm. Han hadde et vanvittig vinnerinstinkt på trening, det var helt sykt. Det var ikke så lett å være omgitt ham, han var ganske tøff og kravstor til de rundt seg. Når det var trening, hadde det ingenting å si om man var unggutt eller gammel, man fikk huden full uansett. Det var ganske tøft for en 18-åring å oppleve. Han var fantastisk hyggelig utenfor banen, men banen var han tøff. Han var en vinnertype, noe som gjenspeiles i hele karrieren hans. Det er nok en grunn til at han har kommet så langt, mener Sundgot.

I løpet av 15 år har han spilt sammen med enormt mange profiler i norsk fotball. Noen har selvsagt etterlatt seg et større inntrykk enn andre.

- Runar Normann, han var en fin type, altså. Sundgot ler høyt.

- Runar har gjort mye rart, men er en fantastisk gutt. Han, jeg og Frode Kippe ble veldig gode kompiser, for vi var nye i klubben alle sammen og flyttet inn i hver vår leilighet i Lillestrøm. Det var en fin tid. Runar klarer ikke å sitte i ro, han er den eneste jeg vet om som har en bokseball midt i stua. Han hadde ikke ro i kroppen, forteller Sundgot.

- Han er også den eneste spilleren som har blitt med supporterbussen til bortekamp, mot Sogndal.

- Han var med, drakk og koste seg?

- Han var med. Det var populært blant fansen, men det er jo veldig spesielt. Runar er en fantastisk gutt, gjentar Sundgot.

Sjokoladekakene
Vi blir nødt til å ta en pause i intervjuet og bytte rom. «Presidenten» skal brukes til reklameinnspilling med noen av de andre spillerne. Vi flytter oss noen rom nedover og går forbi en haug med LSK-drakter som ligger klare til å signeres.

- De skal vel brukes til julegaver, spekulerer Sundgot, før han går og fyller opp kaffekoppen. Signering av drakter er dagligdags når man er profesjonell fotballspiller.

Vi setter oss ned og samtalen dreier seg over på trenerne Sundgot har hatt gjennom tiden i Lillestrøm. Det mangler ikke på profiler der heller.

- Arne Erlandsen er i hvert fall den mest sosiale treneren jeg har hatt. Han satt alltid i garderoben med oss og koste seg med kaffe og prat. Etter trening hadde vi kjeks, sjokoladekake og boller. Etter hver trening. Materialforvalteren vår dro på Rema og kjøpte fyrstekakaker, sjokoladekaker, og rosinboller. Når vi kom i garderoben var kakene «linet» opp. Så satt vi der i en time og spiste og koste oss. Du kan tenke deg noe slikt nå. Det var utrolig sosialt, men jeg vet ikke hvor bra det var for kostholdet. Hadde den fysiske treneren vår hørt det, hadde han fått hjerteinfarkt, spøker Sundgot.

- Hvem avskaffet sjokoladekakene?

- Det var vel godeste Uwe Rösler. Der var det tysk disiplin og slutt på boller og brus, sier han og ler.

- Uwe var en veldig flink trener, stilte store krav og var tøff mot spillerne sine. Han sa ifra, men var flink til å komme og be om unnskylding hvis han gikk for langt. Det var en fin egenskap han hadde.

Men tøffheten, den beklaget han aldri.

- Jeg husker han ofte vekket oss på La Manga, før frokost. Da var det ut på joggetur. Det er litt tysk, det der, man skal trene tre ganger om dagen. De andre lagene fikk jo sjokk da de fikk høre det. Men jeg tror Uwe gjorde det for å teste oss mentalt, sier han.

Rösler-humoren
Han skryter av Rösler og forholdet han hadde til den tyske treneren. De skilte som kjent lag da Rösler fikk sparken i 2006, men møttes igjen noen år senere.

Da fikk han også se den humoristiske siden av tyskeren, som på det tidspunktet hadde fått seg jobb i Viking.

Det er nemlig slik med spisser at de trives mot spesielle lag. Viking er et slikt lag for Arild Sundgot. Da han scoret mot Viking i august 2006, hadde han scoret i sin tiende kamp på rad mot Stavanger-laget. Det visste Uwe Rösler selvsagt alt om før et møte mellom Viking og Lillestrøm.

- Jeg ble intervjuet av Stavanger Aftenblad før kampen, som lurte på hvorfor jeg alltid scoret mot Viking. Min far var seriemester for Viking, og jeg sa at det var motiverende å gå forbi bildet av faren min som hang på veggen inn mot garderoben. Da jeg kom til stadion, hadde Røsler tatt ned bildet av faren min. Han hadde i stedet hengt opp en lapp hvor det sto «Not today». Da scora jeg heller ikke. Røsler, altså, sier Sundgot og ler.

Det er en avslappet stemning på Åråsen når Nettavisen er på besøk. Sesongen er over og spillerne ser frem til botfest. Spillerne og trenerne har akkurat lurt Fredrik Gulbrandsen til å tro at han ikke får være med, siden han har vært skadet mesteparten av sesongen.

Sundgot ler når han forteller om den godt gjennomførte spøken. Men stemningen blir mer alvorlig når samtalen dreier seg over på karrierens nedturer.

Cupminnene
Sundgot har på sine 15 år spilt to cupfinaler med Lillestrøm. Det ble tap mot Molde i 2005, og NM-gull da Haugesund ble beseiret i 2007. Tapet i 2005 er fortsatt et ømt punkt hos Sundgot. Han scoret 2-2-målet på overtid med en straffe som var limt i krysset, men i ekstraomgangene scoret Molde to nye mål og vant 4-2.

- Herregud, så dårlige vi var, det er fortsatt bittert. Det var en tung kveld, altså, en fryktelig tung kveld. Vi hadde så store forventninger, var storfavoritter og skulle bare reise inn til Oslo og vinne kampen. Det var kanskje der vi tapte, og vi møtte et Molde-lag som var veldig giret.

Laber stemning i Lillestrøm-garderoben etter cupfinaletapet på Ullevål

Men så gikk det to år, og Sundgot fikk hevn. I 2007 vant Lillestrøm klubbens første trofé siden 1989.

- Det var veldig stort, og det var utrolig gøy å komme tilbake til Lillestrøm og møte fansen i teltet de hadde satt opp i sentrum. Jeg bodde jo nesten i teltet, leiligheten min lå rett utenfor, forteller han.

- Så det ble nachspiel hos deg?

- Neida, det ble ikke det, men det var utrolig gøy for fansen å endelig kunne feire noe. Det er høydepunktet i karrieren min, sammen med 2001-sesongen, sier Sundgot.

Seriegullet som glapp
I det ordene forlater munnen hans, er det som en gnist blir tent i hodet på Arild Sundgot.

Han rister på hodet og slår knytteneven i bordet. 2001-sesongen er fortsatt friskt i minne.

- Farsken, Rosenborg altså. Brann skulle møte Rosenborg i Bergen, og så klarer de å tape 2-6.

For dere som ikke husker det: Hvis Brann hadde tatt poeng mot Rosenborg den kampen, og Lillestrøm slo Tromsø (noe de gjorde), hadde Lillestrøm vunnet klubbens første seriegull siden 1989.

Ikke nok med at Brann kollapset mot Rosenborg, Lillestrøms kamp ble utsatt med en halvtime fordi en fallskjermhopper hadde falt gjennom taket på Åråsen. Det førte til at Lillestrøm-spillerne måtte stå og høre målene tikke inn i Bergen i god tid før Lillestrøm-kampen hadde startet.

- Rosenborg ledet 2-0 før det var gått 20 minutter. Fy flate, det var kjipt altså. Det er kanskje det sureste jeg har opplevd. Så nær, altså, så nær, sier han.

Men karrieren er også full av høydepunkter. Han har totalt scoret 142 mål for Lillestrøm, 109 mål i Tippeligaen, siden overgangen fra Hødd i 1997. Naturligvis er det noen han husker bedre enn andre.

- Hvis jeg hadde hatt en liste med alle kampene jeg har scoret, hadde jeg husket alle målene. Det hadde jeg klart. Jeg husker best en volley mot Lyn fra 25 meter, det er vel et av de fineste. Tre mål i Bergen på 19 minutter husker jeg også veldig godt. Brann tok ledelsen, før jeg klarte å pirke inn tre mål før pause. Vi vant 5-1 til slutt, og det var veldig gøy, sier han.

Målet som berget LSK
Da vi gjorde research til dette intervjuet, ventet vi at Sundgot skulle nevne 3-2-målet mot Rosenborg i 2008. Nest siste serierunde - fullsatt Åråsen. Lillestrøm kjempet mot nedrykk den sesongen, men vant mot alle odds mot Rosenborg og berget plassen med tre poeng.

- Det er sant det, når du sier det. Det målet henger høyt. Jeg satt jo på benken til pause i den kampen, for jeg hadde hatt vondt i ryggen hele uka. Det var på håret at jeg ble klar. Hadde vi ikke vunnet den kampen, hadde vi vært ferdig, tror jeg. Vi hadde Aalesund borte i siste kamp og tapte 3-0. Hadde klubben rykket ned til førstedivisjon – det hadde blitt krise. Tenk så mange arbeidsplasser, nei, det hadde vært helt krise. Heldigvis gikk det bra. Det er ikke bare bare å komme opp igjen, heller. Økonomien var skral, og med et nedrykk i tillegg, hadde det blitt tøft, sier han.

Er det ett ord som ikke passer i beskrivelsen av Arild Sundgot, er det ordet kranglefant. I løpet av 15 år har han møtt opp på trening og kamp, fulgt ordre og gjort jobben.

- Er du en gullunge?

- Jeg er ikke noen bråkmaker, det er jeg ikke. Jeg hører på beskjeder og er veldig lojal. Jeg har vel aldri sagt noe negativt om klubben på 15 år. Jeg har hatt lyst noen ganger, men har bitt meg selv i tunga og latt være, sier han.

Tøff tid
Men én ting gnager på Arild Sundgot, og det har det gjort en lang periode. Slik det ser ut nå, er det usikkert om han får bli værende på Åråsen i form av en trenerjobb.

- Dette her er ganske tungt, det må jeg innrømme. Jeg tenker mye på det. Jeg hadde håpet at det skulle ordne seg med jobb til meg. Nå ser det imidlertid veldig usikkert ut. Jeg har veldig lyst til å fortsette å jobbe med fotball, så vi får se hva det blir til. Tiden begynner å renne ut også, det er fort nyttår og da er kontrakten ute, sier han.

Før Nettavisen dro for å treffe ham på Åråsen, sendte vi ut en tekstmelding til lagkamerat Stefan Logi Magnusson, og spurte om hva vi burde snakke med Arild om. Dette er svaret vi fikk:

«Spør om jeg er den beste spilleren han har spilt med. Be ham svare ja. Jeg tror også han kan bli en veldig god trener. Han er utrolig god til å lære bort ting på en enkel måte og får frem det beste fra dem han trener».

Sundgot setter pris på støtten fra lagkameraten.

- Det er veldig hyggelig å høre. Jeg tror jeg kan bli en god trener, og jeg har kanskje mer tro på meg selv som trener enn jeg hadde som spiller, sier Sundgot.

Handsen
Han retter seg opp i stolen, ser direkte på meg og spør følgende:

- Når skal vi snakke om hands? Jeg sitter og venter på det, jeg.

Det er nemlig slik at noen situasjoner alltid blir hengende ved deg. Arild Sundgots versjon av «straffesparket i Marseille» er noe så lite glamorøst som en hands.

Før intervjuet med Sundgot la Nettavisen ut et spørsmål på vår egen facebookgruppe. Der spurte vi leserne hva de ønsket at vi skulle snakke om. Hands er en gjenganger i kommentarene vi fikk.

- Veldig overraskende, sier Sundgot ironisk.

Han er selvsagt helt klar over det selv. Det hele startet med den berømte handsen mot Stabæk i cupsemifinalen på Åråsen i 2007. Sundgot handset og fulgte opp med å score målet som ga Lillestrøm en 2-0-seier og billett til cupfinalen.

- Uansett hvor jeg er i Norge, om det er Bergen, Stavanger, Bodø eller Tromsø, snakker folk om hands, sier Sundgot.

- Er du lei?

- Nei, det er greit. Jeg har gjort mine feil, for å si det sånn. Den Stabæk-handsen er fryktelig stygg, det innrømmer jeg. Jeg tenkte at det var en liten hands der og da, men på TV ser den fryktelig stygg ut. Jeg fikk sjokk da jeg så den etter kampen.

Det ble et voldsomt leven. Pressefolk møtte opp i hopetall på de kommende LSK-treningene, alle med ett mål for øye: Lage flere saker om Sundgots hands.

- Jeg fikk fryktelig mye kjeft, og jeg hadde det ikke så greit i den perioden der. Det ble en fryktelig mediestorm, og alle skulle ha tak i meg. Jeg gledet meg ikke til den første treningen dagen etter kampen, for jeg skjønte hvorfor journalistene sto der, minnes han.

- I tillegg var 2007 den perioden Tippeligaen hadde mest medietrykk, med masse folk på alle treninger. Nå er det ingenting i forhold. Den gangen ble det ekstremt mye oppmerksomhet, sportssjefer, Truls Dæhli, alle mente noe. Noen ville at jeg skulle stå over cupfinalen. Det ble i overkant, det var som om jeg hadde gjort noe mye verre enn å handse. Jeg gjorde en feil og har beklaget det, men hver gang en ball traff hånden min etter det ble det styr, sier Sundgot.

Hands nummer to
Og det skjedde utrolig nok flere ganger. I serieåpningen mot Stabæk (!) i 2009 stanset han et baklengsmål med hånda. Mot Lyn i oktober scoret han sitt 100. mål for Lillestrøm, med hånda. Hans siste scoring for Lillestrøm, mot Odd Grenland i fjor, ble også satt inn med hånda.

- Da skjøt Frode Johnsen meg knallhardt i hånda, fra en halv meter, og ballen gikk i mål. Da er det det som blir overskriften dagen etter, «Sundgot scoret med hånda igjen».

Arild Sundgot og kona Kari Vaage Sundgot

- Er det kjedelig at mange husker deg for handsen, ikke alt det positive du har gjort?

- Det er ikke det kjekkeste å bli husket for, man vil jo bli husket som en «fairspillende» spiller, og det føler jeg at jeg har vært. Jeg har aldri skadet noen, aldri hatt en stygg albue og alltid oppført meg eksemplarisk. Folk spør om handsene har vært planlagt, men det er bare noe som skjer der og da, sier han.

Intervjuet nærmer seg slutten, og vi har bare fotograferingen igjen. Mens vi går rundt på Åråsen for å finne utgangen til tribunen, møter han LSK-gutta Fredrik Gulbrandsen, Stian Ringstad og Bjørn Helge Riise. De slår av noen spøker før trioen forlater lokalene.

Støtten fra kona
Mens vi er i ferd med å runde av, er det noe som er viktig for Sundgot å få frem. Noe som har fått altfor lite oppmerksomhet tidligere, synes han.

- Jeg vil takke kona mi, Kari, for tålmodigheten gjennom 15 år i Lillestrøm. Hun har måttet ofre mye. Hun har vært alene i bryllup og på fester, hun har ikke kunnet reise på vennetur fordi jeg måtte trene på lørdag og spille kamp på søndag. Nei, hun har vært fantastisk, sier Sundgot.

Han lukker døra til tribunen og takker for praten. Det siste bildet er tatt og båndopptageren er slått av.

Han er kanskje ferdig i Lillestrøm når kontrakten hans går ut i januar. Hva fremtiden bringer er fortsatt uvisst.

En ting er i det minste sikkert:

Arild Sundgot vil for alltid stå i historiebøkene på Åråsen.

Blant LSK-folk går han tross alt under kallenavnet «Legenden».

Tidligere utgaver av «Det store intervjuet»:

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere