RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Inge Wallumrød (Mediehuset Nettavisen)

- Dette intervjuet trenger 18-årsgrense

Sist oppdatert:
- Mix er en underlig skrue, sier lagkameratene. Les hvorfor i «Det Store Intervjuet».

BÆRUM (Nettavisen):Redaksjonsmøtet er over. Vi er blitt enige om hvem vi ønsker å portrettere i den nye lørdagsserien i Nettavisen. Jeg er på telefon med en av de mest lovende spillerne i Tippeligaen. Spør om han vil stille opp i vår nye serie, «Det Store Intervjuet».

- Dere må kun kalle meg «Mix», svarer han.

- Kun «Mix»?

- Ja.

- Hvorfor det?

- Det er det folk kjenner meg best som, uansett, forklarer han.

Vel, det er jo ingen som lenger kaller Mini Jakobsen i TV 2 Sporten for Jahn Ivar, så hvis Mini får være Mini, bør Mix få være Mix.

- Ok, svarer jeg, men kan du stille opp på «Det store intervjuet» da?

- Ja, det kan jeg godt stille opp på, men jeg vil gjerne ta det på mail, svarer han.

- På mail?

- Jeg liker å kunne tenke meg godt om, slik at jeg kan komme med gode og reflekterte svar, responderer han.

Greit nok. Det er en uvanlig reaksjon på en intervjuforespørsel, men gutten forklarer jo motivasjonen på en enkel og god måte. Det vekker nysgjerrigheten, må jeg innrømme.

Så vi tar det på mail.

Det blir et av de merkeligste intervjuene jeg har gjort. Jeg sender ham en e-post med mine spørsmål og får svar noen dager senere. Det var ikke tull; Han liker virkelig å tenke seg godt om.

- Hvem er Mix, åpner jeg intervjuet med. På mail.

- En gutt på 20 år, med utsatt militærtjeneste på grunn av idrettssatsing. En tverrkulturell og eventyrlysten optimist.

- Mini gjorde kallenavnet sitt til et egennavn. Er du inspirert av ham?

- Ja, både på grunn av det han har oppnådd som lav spiller, og på grunn av hans positive holdninger til alt, men ikke på grunn av navnet hans.

- Dere har mye motgang utenfor banen med tanke på økonomi og utflytting fra Telenor Arena. Har dette vært en merkelig sesong?

- Merkelig? Ja. Tøff? Ja. Mye samhold? Ja, men dessverre ikke i stor nok del av kommunen.

- Hva mener du?

- Jeg ser ikke det positive poenget i å utdype dette.

Skriver Mix.

For de uinnvidde: Han sikter til den manglende kommunale støtten til Stabæks kamp for å bli værende på Telenor Arena. Neste år kan Stabæk bli nødt til å spille på Nadderud Stadion.

- Kan du si litt om bakgrunnen din?

- Jeg tror jeg ble planlagt i Arizona, men er født i Oslo. Gikk barneskolen i Oslo og tilbragte kun feriene i USA, fordi det visstnok ble truet med at jeg ville miste rett til samme skole i Oslo dersom jeg vekslet frem og tilbake med skolegangen, noe foreldrene mine ønsket at jeg skulle gjøre. I dag bor resten av både min norske og amerikanske familie i Arizona, skriver Mix.

Mailene går frem og tilbake, og jeg merker at det er vanskelig å være en god journalist når det personlige intervjuet foregår mellom to datamaskiner. Derfor tar jeg turen på en Stabæk-trening for å grave litt om hvem Mix egentlig er.

Mix er ikke på plass på treningen denne fredagen, men det er heller ikke han jeg er ute etter. Lagkameratene hans i Stabæk tilbringer store deler av året sammen med Mix, og nå skal de få lov til å sladre litt til Nettavisen.

Vegar Eggen Hedenstad er først ut.

- Han lever i sin egen boble – «Mix-bobla» – der det er hans tider som gjelder. Det er egentlig vanskelig å forholde seg til, men hvis man blir kjent med ham, er det fantastisk morsomt, forteller Hedenstad.

- Han er spesiell på en bra måte, det er viktig å få med, sier Hedenstad.

Jeg beveger meg bort til Tor-Marius Gromstad, som forsterker inntrykket:

- Han er jo en type, da. Veldig snill, tenker på alle, alltid positiv og veldig energisk. Men han er en skrue, altså, på en positiv måte. Det er noe med Mix, sier Gromstad.

- Jeg har reist på noen turer med ham når vi har hatt ferie, og han er gøy å henge med. Han er jo så rastløs, og må hele tiden gjøre noe, legger han til.

- Nå kom jeg på en historie , sier Hedenstad og kommer bort til oss.

- Mix var i Kristiansund og skulle møte svigerforeldrene. Svigerfaren hadde vært ute og fanget kreps, hummer, krabber – virkelig disket opp til tidenes middag. Da valgte Mix å spise loff med syltetøy. Det var første gang han møtte svigerforeldrene, ler Hedenstad.

- Det er Mix i et nøtteskall, sier Torstein Andersen Aase når han senere får høre historien.

- Han tenker ikke på at det kanskje er litt rart.

Aase ler. Det er tydelig at Mix er en person som fascinerer dem han omgir seg med.

- Jeg kan beskrive Mix med ett ord; enebarn. Det er på godt og vondt. Han er utrolig morsom å være sammen med, og utrolig oppfinnsom. Han har noen særtrekk, som bare han har. Han skifter for eksempel TV- og radiokanaler hele tiden. Hvis det er noe han ikke synes er spennende med én gang, skifter han. Og han spiser alltid dessert før maten.

- Alltid dessert før maten? Og det lar trenerne ham gjøre, spør jeg.

- Han leverer jo, sier Aase, og har helt rett i det.

Faktisk har Mix vært så god denne sesongen at det allerede har dukket opp landslagsspekulasjoner, selv om han ser ut til å ha valgt å spille for det amerikanske landslaget. Det skal jeg spørre han mer om senere.

Jeg vender tilbake til datamaskinen og fyrer av en ny mail til Mix.

- Nå har jeg snakket med noen av lagkameratene dine. De forteller meg at du alltid spiser dessert før maten?

- Da må det ha vært vært Gromstad og Hedenstad du snakket med, for de er konstant «på sjekker'n». Prøvde de seg med det glimtet på deg også, spør Mix.

Det lar jeg stå ubesvart, og lar heller Mix fortelle om de noe uvanlige matvanene.

- Nå håper jeg du setter en 18-års aldersgrense på dette intervjuet, og en sånn «pop-up», for det er vel ikke noe alle barn skal vite. Men i oppveksten levde faren min og jeg i bakvendtland, så det der er blitt helt naturlig for meg. Og det er faktisk mye bedre å spise kake når man er sulten enn når man er nesten mett, skriver Mix.

- Men få med at jeg sjelden spiser mer enn én porsjon. Jeg er jo balansert, påpeker Mix.

- Du blir beskrevet som «en skrue», som lever «i sin egen boble». Kjenner du deg igjen?

- Hadde jeg vært en skrue i en boble, så hadde vel boblen sprukket for lenge siden, svarer Mix med et smiletegn.

- Men hvis de andre gutta synes jeg er «annerledes» som jeg er nå, har de noe verre i vente, for jeg har ikke et mål om å bli mer «gjennomsnitt» av dem – snarere tvert imot.

Så er tiden kommet for å plage ham litt med landslagsspørsmål, et tema han har for vane å unngå å prate om.

- Du har valgt å spille for USA, men kan fortsatt spille for det norske landslaget siden du kun har spilt privatlandskamper for USA. Er det helt uaktuelt med spill for det norske landslaget?

- Det får du vel spørre de om som tar ut laget.

- Hvis du ikke blir tatt ut i USA-troppen fremover, og Drillo ringer, da sier du?

- «Hei, det er Mix. Wow, Drillo? Du er en legende som satt en spiss på hele ungdommen min. Tusen takk.»

Et fantastisk svar, tenker jeg for meg selv, og begynner så smått å forstå lagkameratenes beskrivelse av Mix som en morsom og særegen type. Likevel vil jeg ikke gi meg helt med landslagstråden.

- Er det sånn å forstå at du ikke er tapt for det norske landslaget, hvis Drillo vil ha deg?

- Et landslag består faktisk ikke av de beste spillerne, men av de spillerne som takker ja, har papirer og blodverdier i orden, og som treneren hver gang mener utfyller hverandre på en slik måte at flest mulig kamper kan vinnes. Hvis den norske landslagstreneren hadde ment at jeg kunne hatt en viktig rolle i en slik spillergruppe, da ville han ganske sikkert som en del av jobben sin invitere meg til landslagssamling.

- Inntil det skjer er spørsmålet ditt for hypotetisk til å bli besvart. I mellomtiden har vi nok den situasjonen at dagens landslagstrener finner meg for amerikansk og for dårlig sett opp mot hvordan han ønsker at spillet skal spilles. Han sa jo noe om sitt synspunkt på meg til avisene for ikke lenge siden.

Det er tydelig at Mix ønsker å forklare seg én gang for alle, og han ber meg om å få mulighet til å gjøre det med sine egne ord. Det lar jeg ham selvsagt gjøre:

- Jeg har i mange år drømt om å prestere bra for et av «landene mine» i en OL-turnering. Jeg ønsket det kunne være det største i min fotballkarriere. For fotballspillere er jo ikke OL som for andre utøvere, men en «one time only». Da blir det enda mer spesielt.

- Jeg innser at disse fotballforbundene ikke legger like mye i dette som meg. Og jeg trodde faktisk at USA la mer til rette for de spillerne som ville spille for de olympiske idealene enn USSOCCER faktisk gjør. Hadde vi drevet en annen idrett, hadde vi kommet mye lenger i OL-forberedelsene per nå. USA har ennå ikke valgt seg en coach for OL-laget, og aktuelle lagspillere har ennå ikke begynt å trene relasjoner, selv om det er bare ti måneder til OL, og enda kortere til kvalikkampene.

- Hadde jeg drevet med roing, hadde nok mange av de OL-aktuelle allerede lenge vært i samme båt. Det samme når det gjelder alt fra isdans og synkronsvømming til håndball og dressurridning. Men når det gjelder fotball, hvor relasjoner og formasjoner er vel så komplisert og vel så viktig - så ser det ut som dette prioriteres bort i de to landene som jeg kunne deltatt for. Jeg føler noen ganger jeg burde drevet med en individuell idrett når OL er en del av målet, og jeg ikke har foreldre fra Brasil, Korea, Argentina og Jugoslavia - land som virkelig og seriøst har satset på OL-laget sitt.

- Forstår du at noen synes det er rart om du ikke vil spille for Norge?

- Jeg tror det er mange som har misforstått dette. Jeg skulle ønske jeg kunne spilt for begge land, men det kan jeg ikke. Jeg er 50 prosent amerikaner og 50 prosent nordmann. Jeg klarte ikke å velge selv, og ba derfor om at prinsippet om «first come - first served» skulle gjelde.

Da er altså det ute av verden. USA var først ute med å gi ham en sjanse på A-landslaget, og USA får nyte godt av ham i fremtiden.

Mix er bare 21 år, men er allerede en erfaren tippeligaspiller, og står med over 70 kamper i Tippeligaen. Da må vel ambisjonene være høye?

- Mine ambisjoner er å gjøre fotballen vår mer leken og mer gøy. Både for de på og de utenfor banen, sier han diplomatisk.

- Denne sesongen meldte flere engelske medier at Manchester United følger deg nøye. Hva tenker du om det?

- Ingen kommentar, skriver Mix.

- Har du ambisjoner om å spille for en klubb av det kaliberet?

- Hvem har ikke det? skriver han i en ny mail.

Jeg merker at han ikke er så glad i å prate om akkurat dette. Vi beveger oss over på nye spørsmål. Har han latt seg imponere av noen motspillere denne sesongen?

- Michael Barrantes, Mats Solheim, Bojan Zajic og hele laget til Holmlia SK, skriver Mix.

- Et uventet svar, og jeg ber ham utdype:

- Holmlia fordi de viste hvor kort avstand det kan være mellom eliteserielag og 3. divisjon, hvis motivasjon og offervilje er på topp. Zajic – seriens heftigste skuddfinter, Solheim – en dedikert, herlig og ikke minst ærlig spiller. Barrantes – er bare rå, melder Mix.

- Hva hadde du blitt om du ikke hadde vært god i fotball?

- En dårligere fotballspiller, men jeg hadde spilt fotball likevel. Studier hadde nok dratt meg til amerikansk college, men ferden videre vet jeg ikke helt.

- Har du noen forbilder?

- Malcolm X, Ryan Giggs før utroskapet, Jesus og Frank Zappa.

Mix skal få slippe å utdype alle sammen, men jeg prøver meg på et oppfølgingsspørsmål om Giggs, og lurer på hvordan Mix opplevde den saken.

- Jeg slapp å oppleve det. Det er ikke min opplevelse. Det hele er en privatsak i familien Giggs, og jeg ønsker ikke å stikke nesen min dypere. Jeg vil uansett ikke kommentere mer enn dette i avisen om mine synspunkter eller forståelse av saken.

- Er det noe om Mix som ikke er kjent, som du kan fortelle leserne?

- Mix liker å uttrykke seg på og rundt fotballbanen. Han andre, som er av samme kjøtt og blod, ønsker å få lov til å være kjedelig, beholde gamle venner og være privat.

Det går mot slutten av dette forunderlige e-postintervjuet. Jeg forteller Mix at vi trenger bilder til artikkelen, at det ikke holder med bildene vi har av ham i kampsituasjoner, og spør om vi kan treffes for å få tatt noen bilder av ham i sivile klær.

Null problem, svarer han.

Noen dager senere treffes vi i lokalene på Telenor Arena.

Mix, jeg og fotograf Inge Wallumrød. Det blir et trivelig møte. Gutten er både jordnær og imøtekommende.

«Har du noen ønsker om hvordan du skal se ut på bildene», spør fotografen.

- Jeg liker bare å se blid ut, svarer Mix.

For det er absolutt ingen stjernenykker å spore hos Stabæk-esset. Hvis han er «en skrue», er han en hyggelig en. Likevel klarer jeg ikke å slippe det Tor-Marius Gromstad sa:

- Det er noe med Mix.

Det får bli siste ord for denne gang.

PS: Her kan du lese de andre utgavene av «Det store intervjuet»:
1:Kjetil Rekdal
2:Aksel Lund Svindal
3:Alexander Dale Oen

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere