RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Paul Weaver/Mediehuset Nettavisen

- Hadde ikke samvittighet til å la alt være trist

Sist oppdatert:
Tre dager etter terrorangrepene mot Oslo, skrev Alexander Dale Oen norsk historie.

FORNEBU (Nettavisen): Klokka er litt over ti på en onsdags morgen. For undertegnede er det fortsatt tidlig, men for Alexander Dale Oen har dagen allerede vært innholdsrik.

Det koster blod, svette og tårer å drive idrett på ypperste toppnivå og det vet svømmeren fra Øygarden alt om. Første treningsøkt er allerede unnagjort når han dukker opp på Fornebu.

Nettavisen har vært så heldige å få slå av en prat med den norske verdensmesteren. Jeg spurte om å få en time av hans tid og han gir meg 50 minutter. Et helt greit kompromiss.

Vel inne på cafeen, ved det gamle kontrolltårnet på den tidligere flyplassen, får vi oss noe varmt i koppen. Det er høst, det er småkaldt, og bladene på trærne ute er i ferd med å bli gule.

Introduksjoner blir unnagjort, kaffe og kakao blir servert, og penn, diktafon og notatblokk kommer på bordet. Stemningen er avslappet og spørsmålene er mange. Jeg skyter fra hoften.

- Er ikke perfeksjonist
Dale Oen har blitt beskrevet, av folk rundt ham, som en person som er målrettet, sulten på utvikling, nøyaktig, dyktig og en som aldri ville vært fornøyd med å bare være best i Norge.

Basert på dette ventet jeg derfor å møte en perfeksjonist denne høstdagen. En snau time senere, gikk jeg ut døren fra Café Odonata med et helt annet inntrykk av den blide 26-åringen.

- Jeg er nok ikke perfeksjonist, men jeg streber alltid etter å gjøre ting bedre enn det jeg har gjort før. Når det gjelder ting jeg bryr meg om, vil jeg alltid prøve å være så god som mulig. Ingenting blir perfekt, men det kan bli så optimalt som mulig. Perfekt er et veldig absolutt begrep, men ved å optimalisere hele tiden er det alltid mulig å finne nye ting å fokusere på, sier han.

- Jeg tror at i en idrett som svømming, der det kreves så mye av en utøver for å bli nummer en, så må du være opptatt av både detaljer og mengde. Mengdetrening kombinert med veldig spesifikke detaljer både i treningen og rundt treningen. Du skal være veldig orientert for å bli god, fortsetter mannen som i juli i år ble Norges første verdensmester i svømming. Noensinne.

Og smak på det ordet, verdensmester. Best i hele den vide verden. Og det i en idrett der nordmenn på ingen måte har hatt tradisjon for å hevde seg blant de beste. En historisk prestasjon.

Han legger heller ikke skjul på at det har kostet å komme seg til topps. 26-åringen har aldri fått noe gratis og mener disiplin, pågangsmot og riktige holdninger har vært nøkkelen til suksess.

- Jeg merker at det å være svømmer krever utrolig mye av deg som person. I Norge i dag er det veldig sjelden at du finner folk som er villig til å gjøre den jobben. De fleste ser etter lettvinte løsninger. Det er ikke bare et problem i idrett, men også i samfunnet. Folk vil ha ting opp i nevene, uten å gjøre en dritt for å få det. Det er et problem for samfunnet i dag, dessverre, sier han.

- Jeg tar veldig stolthet i min identitet. Jeg er fra landet, fra øyene vest i havet. Det var ikke mange som bodde der jeg vokste opp. Det var lite folk, det var værhardt og alt det. Om du blir tøffere av slik, vet jeg ikke, men jeg tar stolthet i at jeg ikke alltid har kommet lett til det. Det tar jeg stor stolthet i selv, i hvert fall, fortsetter Dale Oen, som tok sine første svømmetak i ung alder.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Fullstendig avgjørende
Da Alexander var ung, sto valget i bunn og grunn mellom fotball og svømming i Øygarden.

Han prøvde begge deler, men det var svømming som fanget interessen mest og da ble det sånn. Men at han skulle ende opp som best i verden, det må også familien ta sin del av æren for.

- Faren og moren min har vært helt fullstendig avgjørende for at jeg har fått denne muligheten. De gjorde alt det de kunne, og mer enn det, for at jeg skulle ha muligheten til å drive med idrett. Ikke fordi de hadde tanker om at jeg skulle bli verdensmester, men fordi de var interessert i at jeg skulle ha det gøy i idretten. Det samme gjaldt for broren min, sier Øygarden-gutten.

Da svømmeklubben på øya Rong i Øygarden ble nedlagt i 1995, byttet Dale Oen til den nyoppstartede klubben Vestkantsvømmerne. Dette førte til svært lang reisevei for den unge Alex.

- Moren min kjørte først 60 kilometer, 30 kilometer hver vei, til og fra jobb. Så kom hun hjem og hentet meg og kjørte totalt 120 kilometer til og fra trening. Vi har en del utbrukte biler hjemme. Foreldrene mine har virkelig lagt ned sjelen sin for at jeg skal kunne kose meg og det er noe jeg håper å kunne gjøre for min egne barn en dag også, forteller Dale Oen om de tidlige årene.

Dale Oens eldre bror, Robin, endte også opp som en habil svømmer. Alexander legger ikke skjul på at mye av svømmeinteressen bunner i at han diltet etter storebror i barneårene.

- Helt klart. Han hadde en stor påvirkningskraft på meg. Han er en person jeg alltid har sett opp til og er nok i stor grad en viktig grunn til at jeg begynte med svømming, ja, innrømmer han.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Alltid satt meg høye mål
I en alder av 16 år diltet Dale Oen fortsatt etter storebror, da han flyttet til Laksevåg for å kombinere videregående skole og svømming. Det samme hadde broren gjort noen år tidligere.

Og til tross for en smule skepsis hjemmefra, for hvordan tenåringen skulle klare seg på egen hånd, skulle dette vise seg å bli en svært positiv erfaring for den talentfulle svømmeren.

- Ja, vi gikk begge på Laksevåg videregående og det var en kanonskole, egentlig. De var veldig flinke til å tilrettelegge for idrett og de var veldig glad i idrettsfolk og kultur. Det var en hel haug med lokalkjente musikere og idrettsfolk fra Bergen der. Det var kanon. Siden det gikk bra med broren min der, som flyttet dit i samme alder, måtte det jo gå bra med meg også, sier han.

- Når gikk det opp for deg at du kunne bli best i verden?

- Det er et veldig bra spørsmål. Jeg har alltid, siden jeg var ung, satt meg høye mål. Første gang jeg sa jeg skulle til OL, var jeg ti eller elleve år. Og da mente jeg det også. I 2004 var jeg med i mitt første OL, da var jeg 18–19 år og fortsatt bare en unggutt, men allerede da visste jeg at jeg kunne bli god, men hvor god? Jeg har tenkt mye på dette selv, men det er vanskelig.

- Jeg tenkte mye på dette da jeg var yngre, men hvor mye som lå bak det, vet jeg ikke. Men tankene om hvor god jeg kunne bli, har vel vært der hele tiden, egentlig, forteller 26-åringen.

- Var det tider der du var i tvil om du ville fortsette?

- Helt klart. Det er som i alle andre jobber. Det er bølgedaler og det går opp og ned. Men til syvende og sist tenkte jeg at dette var en utrolig morsom ting, og så gikk det seg til. Du må ha noen bølgedaler for å få noen topper. Slik som denne uken, for eksempel, har det vært veldig tungt fysisk i treningen, men jeg vet det blir lettere. Man må ta det dårlige med det gode, sier han.

- Hvor lenge ser du for deg å drive med toppidrett?

- Jeg har sagt at jeg skal drive på med dette så lenge jeg synes det er gøy. Det er ikke alle dager som er like gøy, men i det store og det hele er det en utrolig kjekk jobb. Jeg har en mulighet til å trene og være i så god form som få andre har og det er en jobb der du kun begrenses av deg selv. Jeg er utrolig privilegert og det er derfor jeg holder på med dette ennå, svarer Dale Oen.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Det var utrolig spesielt
Det store gjennombruddet kom i 2005, da han plasket inn til en sjuendeplass på 100 meter bryst under langbane-VM. Under kortbane-EM samme år ble det ny norsk rekord på distansen.

Tiden lød på 59,05 sekunder og han ble med dette den første nordmann som noen gang hadde svømt under ett minutt på 100 meter bryst. Tiden holdt til en fjerdeplass i den konkurransen.

Siden har det gått slag i slag. Totalt har det blitt ti mesterskapsmedaljer på Øygarden-gutten. Under EM i 2008 ble det gull, under OL samme år ble det sølv og i år ble VM-tronen kapret.

Den 25. juli 2011, tre dager etter en av de mørkeste dagene i norsk historie, slo Dale Oen først i bassengkanten i Shanghai i Kina og kunne kalle seg verdensmester på 100 meter bryst.

Minuttene etter ble av naturlige grunner svært emosjonelle for nordmannen. Litt fordi han hadde skrevet norsk idrettshistorie, men mest på grunn av de grusomme terrorangrepene i Oslo.

- Det var utrolig spesielt på mange måter. Det var veldig ambivalent og du visste ikke helt hva du skulle føle, på mange måter. Det var kanskje det vanskeligste. Jeg var veldig glad for mine egne prestasjoner, men også veldig trist for det som hadde skjedd i Norge. Det var viktig å fokusere der og da. Det eneste jeg tenkte på var å bruke det til en positiv drift, sier han.

- Men med tanke på det som hadde skjedd hjemme, hadde det vært veldig lett å havne i en boble og bli værende i den boblen, uten å komme ut av den. Det var utrolig viktig å vise respekt for dem som mistet livet der hjemme og være i sorg sammen med dem. Men det var også viktig å se videre framover og gjøre de tingene som var nødvendig, forteller verdensmesteren.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Hadde ikke samvittighet
Da Dale Oen svømte inn til beste tid på forsøksheatet dagen før, klarte han ikke å holde tårene tilbake da han fikk spørsmål om det som hadde skjedd på Utøya og i regjeringskvartalet.

26-åringen forteller at han var svært trist på grunn av det som hadde skjedd der og da, men at han ikke kunne la alt være trist. Det hadde han rett og slett ikke samvittighet til.

- Hadde jeg kommet til VM og alt bare hadde vært sorgen, da ville det vært trist der og alt ville bare vært trist i ettertid. Det ville også vært sløsing av et helt år for min egen del. Jeg hadde ikke samvittighet for min egne sportslige karriere til å gjøre det. Jeg måtte bruke følelsene til noe. Men det var veldig emosjonelt og spesielt, for å si det mildt, husker Alexander Dale Oen.

Nå, nesten tre måneder senere, er VM-gullet allerede et tilbakelagt kapittel for svømmeren. Han mener også det er viktig å skille det som skjedde i VM fra det som skjedde hjemme i Norge.

- Jeg har ikke tenkt så mye på det, eller jo, jeg har tenkt mye over det, men etter VM, så la jeg VM bak meg. Det var én sak og det som skjedde på Utøya og i regjeringskvartalet, var en annen sak. Jeg har fulgt mye med på det som har skjedd i den saken, men ikke tenkt noe mer på VM. Jeg har lagt medaljen i skuffen og den er tilbakelagt nå, sier 26-åringen, før han legger til:

- Eller, jeg tenker jo litt på den i ettertid også, men ligger ikke og vurderer det. Det er det jeg mener med å tenke framover hele tiden. Det er viktig å reflektere over ting, men ikke dvele. Det å dvele for lenge ved ting som har skjedd, er for meg ikke sunt. Det gjelder å glede seg over det som kommer og ikke bare tenke på det som har skjedd, fastslår den norske verdensmesteren.

Når Dale Oen snakker om å tenke framover, er det først og fremst OL i London han sikter til. Lekene i den engelske hovedstaden sommeren 2012, er det neste store målet for 26-åringen.

- Akkurat nå om dagen er OL målet. På en måte, i hvert fall. Det er helt klart at OL er et stort mål og et mål for framtiden, men det er like viktig å gjøre hver eneste dag framover god nå og at hvert eneste stevne er godt. Ja, OL er hovedfokus, men det er så langt fram i tid. Det er vel rundt ti måneder til OL, så skal jeg tenke så langt fram i tid allerede nå, blir det mye distanse.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Må spise mye av alt
Selv om OL altså er et stort mål, er det først og fremst treningen Dale Oen er opptatt av nå, og trening er det også mye av om dagen. Nok til å gjøre undertegnede en smule svimmel, faktisk.

- Dagene mine er litt forskjellig, men det kan være morgentrening fra halv seks til halv ni-ni. Så en ny økt fra ett til tre og en økt fra halv fire til halv sju. Jeg ligger på rundt sju og en halv times trening hver dag. Det er ganske mye trening. Det er ganske tidlig i sesongen nå, siden vi hadde fri etter VM, så jeg merker at det er ganske tungt. Dette er en slitsom del av sesongen.

- Ellers handler det vel om å hvile og få i seg riktig næring? Eller kan du unne deg en cola i ny og ne også?

- Ikke riktig næring. Det handler mer om å få i seg nok næring. Det her med riktig næring har gått meg hus forbi. Jeg har fått beskjed om én ting, og det er å få i meg så mye som mulig av alt. Jeg sliter med at jeg går ned i vekt, ikke opp, så jeg må bare gi full gass. Jeg tviler på at jeg holder meg i så god form når jeg slutter å svømme. Ting har en tendens til å utvide seg litt.

Igjen gikk teorien om at jeg hadde med en perfeksjonist å gjøre i vasken. Her satt jeg i stedet sammen med «matvraket» Dale Oen. Heldigvis skulle ikke mine egne matvaner under lupen.

Men i tillegg til å stappe i seg, være en hyggelig kar, og en stor idrettsmann, er Alexander Dale Oen også en fyr som klarer å skape debatt. Noen ganger uten å egentlig prøve på det.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Hørt at det ble mye styr
Tidligere i høst raste høydehusdebatten her hjemme i Norge og den norske svømmeren ble fort et midtpunkt i den dialogen. Mye takket være en melding ha la ut på mikrobloggen Twitter.

- Det er vel andre som har sagt mest i den saken. Jeg la ut en twittermelding som tok litt av. Jeg var borte og fikk ikke med meg så mye av debatten, men hørte at det ble mye styr, sier han.

Det gjorde imidlertid store deler av Presse-Norge og saken ble omtalt i alle de store papiravisene og nettavisene. Selv om Dale Oen ikke har satt seg inn i saken, er han likevel klar i sin tale.

- Grunnlaget for den meldingen, er at Norge har en særnorsk regel om at høydehus er forbudt. Det er en regel som gjelder bare i Norge, mens det er lov i alle andre land i hele verden. Det har ingenting med etiske linjer å gjøre for meg. Det handler kun om noe jeg ser. Poenget er at vi er få nordmenn, og få toppidrettsutøvere, så vi må bruke de midlene vi kan for å bli best mulig.

- Som toppidrettsutøver vil du ikke sitte på kanten og oppleve at noen får lov til noe du ikke får, på grunn av en særnorsk regel. Det er en urettferdighet og en mental stilling jeg ikke ønsker at nordmenn skal ha. Når det gjelder høydehus, så vet jeg ikke hva effekten er. Jeg kan ikke så mye om det der og derfor har jeg ikke deltatt i debatten. Jeg vet bare at det ikke er lov.

Noen år før han noe ufrivillig havnet midt oppe i høydehusdebatten, var Alexander svært opptatt av en helt annen sak, nemlig den mye omtalte superdrakten. Der fikk han til slutt viljen sin.

- Det var to punkt i den saken. Det første var at drakten var latterlig dyr. Den kostet et sted mellom fire og fem tusen kroner og varte i fem-seks løp, så var den utbrukt. På en måte, da, gjør det at du skiller svømming mellom de som har penger til å drive med det, og de som ikke har det. Jeg mente at økonomien ikke skulle begrense om du kunne gå ut i bassenget å drive med det.

- Poeng nummer to, var at vi så at disse draktene ga en utrolig fordel om du var veldig tung. Vi så at de som aldri hadde vært innen topp 20, under vanlige premisser, plutselig var nummer en, to og tre. De var ikke optimalt trent for løpet, men trent for å bruke drakten. Svømming for meg handler om å være best mulig trent for grenen, men plutselig handlet det om penger, sier han.

Sommeren 2009 ble superdrakten avskaffet. En seier for Dale Oen, som igjen kunne returnere til verdenstoppen. I 2010 ble det EM-gull og det som skjedde i 2011, har vi allerede nevnt.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Redd for å bli avvist
50 minutter går fort når du snakker med en interessant person og mine 50 minutter med Dale Oen er i ferd med å renne ut. Kaffe og kakao er tømt, og bladene ute er blitt litt gulere.

Vi fikk likevel snakket om mye på relativt kort tid. Alexander fortalte blant annet han at synes DDEs «Vinsjan på kaia» er en flott sang og hvordan gamle idrettshelter gir han ny motivasjon.

- Jeg har hatt mange forbilder, jeg. Veldig mange, egentlig. Alle som gjør noe stort, som få andre har klart før dem, motiverer meg. For eksempel Knut Holmann. Hans prestasjoner i Atlanta og Sydney er for meg helt utrolig rå. Olaf Tufte også. Det handler om å finne den råskapen inni seg og gjøre ting. Men det gjelder ikke bare innen idretten. Roald Amundsen, Børge Ousland, folk som har gjort ting uten å sette begrensninger for hva man kan oppnå. Det er for meg en veldig viktig motivasjon, sier 26-åringen.

- Her om dagen satt jeg og så på sir Steven Redgrave på YouTube, som er Englands mestvinnende olympier, og hvordan han klarte å ta sitt første OL-gull i 1984 og sitt siste i 2000. Det er fem OL-gull, det. Det å gjøre noe slik, i det aldersspennet, fra så ung til eldre, er en utrolig fin motivasjon. Selv den dag i dag, selv om jeg er verdensmester, er det fint å finne nye positive krefter.

I det vi skal til å forlate cafeen, spretter en guttunge fram. Han har stått og ventet en stund og er på jakt etter en autograf fra verdensmesteren. Alexander griper pennen fatt.

Unggutten får navnetrekket på papirlappen han hadde med og er tydelig fornøyd. Dale Oen har selv vært i samme sko og skriver derfor gledelig ut autografer til alle som vil ha.

- Ja, det er viktig det. Jeg husker selv, da jeg var ung, så var det veldig spennende å spørre om autografer. Ofte var jeg redd for avvisning og sånne ting. Det er kjekt at andre ser meg som et forbilde. Det er positivt både for meg og dem. Det er bare en fin ting, som det er viktig å ta med seg. Jeg tenker ikke så mye på rollen som forbilde, men håper jeg er et positivt et.

Så tar vi farvel. Alexander strekker ut hånden og rister min. «Ha en fortsatt fin dag. Vi snakkes», sier den sympatiske Øygarden-gutten og sykler hjem. Jeg ringer etter en taxi.

DE TO FØRSTE UTGAVENE AV DET STORE INTERVJUET:

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere