RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Hva gjør du nå, Johan Sætre?

5 x 20 i stil. Det er Johan Sætre, det. TV 2 Nettavisen har tatt en prat med den gamle stilhopperen.
Sist oppdatert:

Det var 1982. Og etter det ekstremt suksessrike VM i Oslo. Da kom karrierens høydepunkt for Johan Sætre. 30-åringen fløy gjennom lufta i bakken på Rena. Under NM. Skiene lå perfekt. Han var som forsteinet. Ikke en arm rørte seg. Dommerne hadde ikke noe valg.

20, 20, 20, 20 og 20 holdt de opp.

- Og det var ganske unormalt den gangen med 20 i stil. Det var vel en av de første gangene. Dessverre kom jeg litt for sent i form det året, sier 54-åringen (bursdag i dag, 5. januar) til TV 2 Nettavisen.

Og tenker på VM i Oslo. Han fikk med seg gull i laghoppingen, men lyktes ikke individuelt.

I e-bransjen
Men hva gjør han nå?

- Jeg jobber innen e-bransjen. Som prosjektingeniør i Eidsiva Energi. Jeg har jobbet innen bransjen helt siden jeg ga meg som hopper, sier han.

Det gjorde han i 1982. Han deltok riktignok i Holmenkollen året etter, men det endelige punktum kom etter 82-sesongen. Da stod han igjen med VM-gull, én verdenscupseier, ni pallplasseringer i verdenscupen og ti NM-gull. Ti NM-gull er fortsatt rekord innen hopp i Norge. I 1981 ble han også tildelt Holmenkoll-medaljen - skisportens høyeste utmerkelse.

I Oslo-VM hoppet han selv dårlig, men sammen med Per Bergerud, Ole Bremseth og Olav Hansson ble det gull. Den norske kvartetten endte 0,9 poeng foran Østerrike. Verdenscupseieren kom i 1981 i Gstaad. Da henviste han Armin Kogler og Roger Ruud til 2. og 3. plass.

- Fulgte ikke med
Men det tok litt tid før han virkelig slo gjennom. Norge hang etter i utstyrsrevolusjonen, og i løpet av sine første seks år som internasjonal topphopper, ble det kun en pallplassering. Skiforbundets manglende evne til å bli med på revolusjonen kostet Norge mange topplasseringer. Det er Sætre sikker på.

- I ettertid er det vel akkurat det som er den største nedturen i karrieren. Først i 1978-79 forstod forbundet at utstyret hadde en stor betydning. Vi lå milevis bak i mange år. Det var janteloven, sier han.

Norge var selvsagt heller ikke med fra starten da østtyskerne begynte å legge armene på ryggen i tilløpet, og det gjorde ikke saken noe bedre at Sætre og de andre hopperne kom inn på et tidspunkt da Bjørn Wirkola og Ingolf Mork hadde herjet i lang tid.

Leste ikke aviser
Det norske folk forventet seirer. Det meste annet var en nedtur.

- Forventningene var skrudd altfor høyt. Én gang, etter en skuffelse i hoppuka, turte vi nesten ikke å reise hjem igjen etterpå. Det var riktignok en kombinasjon med at det var lite snø i Norge, men vi dro da til en avsidesliggende bakke i Østerrike for å trene, sier Sætre.

- En tøff tid?

- Det var ganske tøffe pressemeldinger, for å si det sånn. Pressen kunne være tøff, men jeg hadde som prinsipp at jeg aldri leste aviser når det hadde gått dårlig, forklarer han.

Han bor nå sammen med sin kone på Trysil, og har tre barn. Alle jenter. Ingen av dem har derfor tatt tak i hoppkarrieren. Det er også lenge siden Sætre selv var i bakken.

Tidligere artikler i serien:

Alf Kåre Tveit

Tor Røste Fossen

Rolf Falk-Larsen

Per Bergerud

Eirik Kvalfoss

Erik Håker

Pål Lydersen

Berit og Ove Aunli

Per Edmund Mordt

Odd Johnsen

Dan Eggen

Egil " Snapper´n" Johansen
Trond Egil Soltvedt

Kjell Storelid

- Jeg fortsatte å hoppe et par år etter at jeg ga meg, men hoppet vel mitt siste hopp rundt 1985. Etterpå har jeg heller brukt langrennsski, forklarer han.

Nå med skjegg
Det betyr at han likner på seg selv.

- Jeg blir fortsatt gjenkjent hvis jeg reiser rundt. Den eneste forskjellen er vel at jeg har skjegg nå, humrer han.

- Stolt over å være husket som den store stilhopperen?

- Jeg vet ikke om man skal si stolt, men jeg ser med glede tilbake på tiden som skihopper. Det var en fin tid, sier han.

- Tjente du noe særlig på hoppingen?

- Nei. Det var nok underskudd. Vi fikk dekket utgifter ved reise og sånt, men det var ingen pengepremier. Da jeg vant i Gstaad, fikk jeg en pokal. Jeg var skihopper på heltid, men måtte leve av inntekten til kona som jobbet.

Selv hoppet han 150 meter på det meste. I skiflygning. Men akkurat det var noe av det verste med skihoppingen.

- Jeg var aldri redd, men jeg hadde respekt for skiflygningen. Det var en stor psykisk belastning, og man gikk gjerne i helspenn i 3-4 dager i forbindelse med et sånt renn.

- Gjør det vondt å se at de hopper i V-stil?

- Jeg har akseptert den. Utviklingen går videre. Det er selvfølgelig ikke det samme som før i tiden, men man venner seg fort. Det hadde vært artig hvis jeg hadde vært 20 år i dag og skulle prøvd meg på det, sier Sætre.

Vel vitende om at få, kanskje ingen, noensinne har hoppet penere enn ham.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vi vil helst at du er med på diskusjonen under fullt navn, men aksepterer at det kan finnes gode grunner for å være anonym. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere