RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: INGE GJELLESVIK (SCANPIX)

- Hva gjør du nå, Jon Rønningen?

Han sjarmerte hele Norge med kraftfulle kast på brytematta. Nå er Jon Rønningen tilbake i «ringen».

Han var mannen som fikk et samlet norsk folk til å benke seg foran tv-apparatene for å følge to brytende muskelbunter i trikot i 1992.

Han var mannen som fikk en hel generasjon av smågutter og jenter til å lekeslåss på «tjukkassen» i gymtimene - i håp på en gullfarget bryterkarriere.

Om litt kan Jon Rønningens tvillingsønner være dem som tar over stafettpinnen.

OL-kongen
Jon Rønningen tok to strake OL-gull, en prestasjon det står stor respekt av i norsk idrettshistorie. Først og fremst fordi bryting var - og er - en såpass unorsk disiplin. Men også fordi han gjorde det to ganger - i en av verdens største og mest utbredte idretter.

- Bryting er stort ute i verden, men ikke i Norge. Derfor var det spesielt for meg - som nordmann - å hevde seg i verdenstoppen. Det ble lagt merke til, for å si det sånn, understreker Rønningen overfor Nettavisen.

Begynte på hjemmebane
De aller fleste tenker naturlig nok på de to OL-gullene i 1988 og 1992 når de hører navnet Jon Rønningen.

Men brytereventyret til kolbotnkaren startet på hjemmebane allerede i 1985. I Sofiemyrhallen - med venner og familie på tribunen - slo Rønningen til med norsk VM-gull. For første gang i historien.

- Det var den seieren som gjorde at jeg fikk skikkelig medgang og flyt på karrieren min. Det var noe jeg fløt på helt frem til jeg la opp.

- I tillegg ga VM-gullet meg respekt, jeg skaffet meg et navn ute i bryteverdenen. Ikke minst blant dommerne, som gjerne bortdømte brytere fra «lille» Norge tidligere, forteller Rønningen.

- Visste det ville gå langt
Etter VM-triumfen fulgte EM-bronse og VM-sølv i 1986 og EM-sølv i 88, før OL i Seoul sto for tur. En turnering som virkelig satte Rønningen på idrettskartet i Norge.

- Jeg følte jeg hadde en god mulighet til å vinne i forkant av OL. Jeg hadde ikke så stort press på meg, siden jeg «bare» tok sølv i EM det samme året. Det gav meg ro nok til å prestere, understreker han.

- Jeg merket det allerede i første kampen at det ville gå langt. Jeg var nok ganske suveren, sier Rønningen.

Og hadde helt rett. Han vant alle sine kamper på overlevent vis. Knuste motstanderne med rå muskelkraft, utømmelig kondis og heftige gripetak.

I finalen var det til slutt japaneren Atsu Ji Miyahara som fikk unngjelde - etter at Rønningen sikret seg et solid poengovertak med et rundkast tidlig i kampen.

Den tettbygde kraftpluggen slukket en utørket gulltørst med det første norske OL-gull for herrer siden 1976.

Likevel anser han sin andre OL-bragd som en større prestasjon.

- Barcelona var større
- Jeg rangerer nok gullet fra 1992 høyere, ja, sier bryterlegenden og utdyper:

- Da var jeg tittelforsvarer til gullet, og hadde et mye større press på meg. Jeg merket det veldig godt på kroppen, spesielt fra norske medier.

- Men det gikk heldigvis bra det også, smiler han.

Rønningen sendte armeneren Alfred Ter-Mkrtsjkjan på en luftig «rundtur» bare seks sekunder før full tid i finalen, og tok sitt andre strake OL-gull. En strålende glad Jon Rønningen hadde vunnet det norske folket - igjen.

- Det var vanvittig stort. Uvirkelig, rett og slett. Det tok lang tid før det gikk opp for meg, forteller han.

Nedtur i USA
OL i Atlanta fire år senere ble derimot en kraftig nedtur for Rønningen. Etter å ha trent hardere enn noensinne, røk han ut av OL-turneringen allerede i andre kamp. Det var en stor skuffelse.

Alt det Jon hadde foretatt seg av trening og forberedelser de siste fire årene, var rettet mot suksess i USA. Rønningen vet hvorfor det gikk som det gikk.

- Jeg var rett og slett overtrent. Oppkjøringen til OL var hardere enn jeg hadde hatt noensinne, men det fungerte rett og slett ikke for meg.

- Da jeg kom til Atlanta var jeg «ihjeltrent», og hadde ingen krefter igjen. I tillegg var jeg alene på landslaget og hadde ikke det gode miljøet å støtte meg til. Det var derfor ingen vanskelig avgjørelse da jeg bestemte meg for å legge opp rett etterpå.

Rønningen holdt seg likevel ikke helt utenfor brytermatta. En trenerjobb i Kolbotn ble etterfulgt av rollen som landslagstrener mellom 2000-2002.

- Har det kjempebra
Etter at trenerkarrieren på landslaget var over, gikk Rønningen på en personlig smell. Tilværelsen var tung, og han hadde det vanskelig i en liten periode. Nå, derimot, ser livet atskillig lysere ut for kraftpluggen.

- Jeg har det kjempebra nå. Har nok ikke hatt det så bra på lenge. Jeg har fire flotte barn, og driver med jeg synes er morsomt, fastslår han.

Og det Rønningen driver med er nemlig bryting - igjen. Han pendler et par ganger i måneden fra Langhus til Kristiansund for å trene unge brytertalenter i klubben Braatt.

I tillegg følger han opp og trener sine to eldste tvillingsønner - Anders (20) og Thomas (20) - som er i ferd med å skaffe seg solide bryterkarrierer på egen hånd.

Talentfulle sønner
Begge har NM-gull i premieskapet, og Thomas er proffbryter i tysk Bundesliga

- Thomas har gjort en kjempesesong i Tyskland. Han slo blant annet Oleg Kutsjenko, en gammel russer som både broren min Lars og jeg møtte i kamp. Jeg slo han, mens Lars tapte. Vi mobbet han litt for det i etterkant, ler Rønningen.

Bundesligaen for bryting fungerer på samme måte som fotballen. Det er profflag, serierunder, poeng og tabell. Og det er den største proffserien for bryting i verden. Skal vi tro pappa Jon, kan snart Thomas Rønningen få proffbesøk av tvillingbroren sin.

- Det er snakk om et profftilbud til Anders, samme klubb som Thomas. Jeg håper det går i orden. Han er i hvert fall god nok og vil gjøre det bra der nede, forteller pappaen stolt.

På spørsmål om hvem av tvillingene som har størst potensiale, svarer pappa Jon diplomatisk:

- De er like gode begge to. Det mener jeg faktisk. På mange måter minner de om broren min (Lars) og jeg. Vi vant omtrent annenhver kamp vi gikk mot hverandre. Det samme gjør de to, forteller han.

- Husker miljøet
- Hva er ditt beste minne fra karrieren?

- Det gode miljøet vi hadde på landslaget - uten tvil. Det var på grunn av det gode samholdet at jeg gjorde det så bra, og holdt på i så mange år.

- Jeg savner den gamle gjengen, medgir Rønningen, men understreker at han har kontakt med en del av «gamlegutta» fortsatt.

- Hender det at du blir gjenkjent på gata nå?

- Ja, det hender ofte. Stort sett vil folk snakke om OL-gullet fra 92, at jeg vant det i siste sekund.

- Hvordan er formen din nå da? Har du fortsatt krutt i nevene?

- He he. Jeg trener en del fortsatt. Først og fremst for å holde vekta nede, for å si det sånn. Men jeg tok faktisk 165 kilo i benkpress i fjor vår, så jeg har nok fortsatt litt krutt i nevene, ja, gliser Rønningen.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere