RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Musklene mine var som spagetti

Sist oppdatert:
Anne Margrethe Hausken opplevde alle idrettsutøveres store skrekk. Les hennes historie her.

(SIDE2): - Hadde du vært hest hadde du blitt skutt for lengst, sa den siste fysioterapeuten som prøvde å hjelpe orienteringsløperen Anne Margrethe Hausken.

Lang vei
Da var den unge jenta bare 22 år og hadde trent orientering, skiorientering, friidrett og langrenn siden hun var ni år. Hun var rett og slett feiltrent og beina hennes orket ikke mer. Nå er hun 31 år og er igjen på landslaget i orientering, men veien har vært lang, og mye lenger enn det hun trodde den skulle være.

Vi er på Toppidrettssentret, Olympiatoppen på Sogn i Oslo og Anne Margrethe er nettopp ferdig med dagens første økt. Hun sitter og spiser eggerøre og røykelaks når jeg kommer.

I kantina på Olympiatoppen skimter jeg det gamle håndballesset Trine Haltvik og både Aksel Lund Svindal og Bjørn Einar Romøren svinset forbi meg i gangen. Her er toppfolka, tenker jeg og minner meg selv på at jeg må trene etter jobben.

For mye og for hardt
- Her er vi alle samlet på et brett, sier Anne Margrethe. Det virker som dette er hennes andre hjem, men det var noen år hvor dette var det siste stedet hun ville være.

Anne Margrethe har nok alltid vært en person som vil være best. Det hun gjorde feil var at hun ville nå målet litt for kjapt, kanskje hadde hun en for sterk viljestyrke og endte opp med å trene for mye og for hardt - altfor tidlig.

Et eksempel på at Anne Margrethe ville klare det meste var da det var junior NM i orientering i Trondheim og landskamp i friidrett i Finland en og samme helg. Siden hun var på landslaget i begge idrettene ville hun være med på begge deler.

- Jeg var med i NM i orientering fredag og lørdag og fløy så til Finland lørdag kveld for å være med på landskampen i Finland søndag morgen. Det var jo helt galskap. Jeg var fremme klokka ett natt til søndag og løp tidlig dagen etter.

Etter hvert skjønte hun at det ble vel mye trening og satset kun på orienteringen. Hun ble tatt ut på elitelaget der og ble klassifisert som et stort talent som trenerne hadde stor tro på.

Sesongen 1998 løp hun verdenscupløp som senior, de hun trente med var stort sett eldre og hun begynte å merke påkjenningen av for mye trening og konkurranser over lang tid. Løpene var lenger i seniorklassen og løpene gikk også tettere. Hun fikk ikke den restitusjonen hun trengte og all treningen frem til nå begynte å slå tilbake. Bare 22 år gammel sa kroppen hennes stopp.

- Jeg møtte veggen og måtte slutte med all trening. Det kom som et sjokk da jeg bare ikke hadde noe trøkk i beina lenger. Jeg var bedre teknisk enn før, men havnet langt bak de beste. Utpå høsten merket jeg at jeg bare ikke orket å være med på landslagssamling. Det hadde aldri skjedd før.

- Jeg hadde kramper om natta og hadde så sinnssykt vondt i muskulaturen, sier hun.

Hun fikk treningsforbud i to uker, måtte gjennom mentale tester og tok utallige blodprøver. Etter de to ukene fulgte måneder med fysioterapi, legebesøk og ingen trening uten at muskulaturen ble noe særlig bedre.

«Ikke fungerende utøvere»
Da ble hun satt i Olympiatoppens prosjekt «Ikke fungerende utøvere».

- Det var ikke så stas. Veldig fort ble jeg avskrevet av de fleste trenerne. Fra å være et fremadstormende talent ble jeg nå avskrevet med å være en god junior som ikke klarte seg som senior.

- Jeg trodde aldri jeg skulle løpe igjen og jeg isolerte meg fra orienteringsmiljøet og satset helt og fullt på farmasistudiene mine.

Hun visste ikke engang om hun kom til å gå en lang tur i skogen igjen.

- Først ble jeg helt apatisk og visste ikke hva jeg skulle fylle tiden med. Jeg måtte rett og slett skaffe meg et liv og jeg ville lengst mulig bort fra orienteringsmiljøet, sier hun.

Redningen ble studiene hvor hun engasjerte seg i sosiale begivenheter, ble hyttesjef på Farmasihytta og fikk andre impulser. Innimellom prøvde hun å trene litt, men fortsatt var beina som sammenkokt spagetti.

- Det føltes som om beina mine var sammenklistret som spagetti, sier hun. Jeg hadde trent for hardt, ikke hvilt nok og nå var kroppen helt nedbrutt.

Nå fikk Anne Margrethe tid til andre ting og hun følte at livet ble mer balansert.

- Jeg fikk øynene opp for at livet hadde mer å by på. Jeg fikk selvtillit på andre områder og livet mitt ble mer balansert. Men innerst inne tenkte jeg at jeg ville tilbake på toppen.

Hun sa det bare ikke til noen andre.

Fortsatt en enorm motivasjon
- Til de rundt meg sa jeg bare at jeg håpet at jeg kunne gå en lang tur i fjellet med tid og stunder. Til meg selv sa jeg at jeg ville tilbake på toppen. Jeg hadde fortsatt en enorm motivasjon.

- Det var tøft å møte andre fra miljøet. Jeg var jo den de satset mest på som nå ikke engang kunne løpe opp en bakke. Jeg slet med tanken på at andre tenkte at jeg var pinglete. Det taklet jeg dårlig. Det aller verste var da Nordisk mesterskap ble arrangert i Trondheim og da det var VM i Skottland. Jeg kunne jo vært med her!

- Noen ganger hadde jeg lyst til å sette meg ned å grine. Vendepunktet kom da jeg reiste for å se «Tio Mila» i Sverige. Jeg grudde meg skikkelig, men jeg hadde forberedt et svar på hva jeg skulle si når folk spurte meg hvordan det gikk. Det hele gikk veldig fint, og jeg tenkte at det ikke var så ille å ikke være med. Men jeg hadde fortsatt håp om å satse for fullt igjen.

I 2000 gikk Ann Margrethe etter råd fra søsteren sin til en ny fysioterapeut på Olympiatoppen.

- Jeg bodde sammen med søsteren min da og hun er fysioterapeut og hadde hørt om fysioterapeuten Johnny Høgseth. Han hadde en del erfaring med skøyteløpere som var overtrent. Jeg hadde jo prøvd det meste, så jeg tenkte at det ikke ville skade uansett.

- Hadde du vært hest...
- Det første han sa til meg var: «Hadde du vært hest hadde du vært skutt for lenge siden.» Men han tok meg på alvor og ga meg nytt håp. Det viste seg at alt jeg hadde gjort var feil. Jeg hadde ikke trent det siste året og det var feil. Før det hadde jeg trent styrke fordi jeg trodde lårene var for svake og derfor raskt ble stive - det var feil. Jeg hadde tøyd mye på den stive muskulaturen - det var feil.

Sakte, men sikkert kom Anne Margrethe seg ut i løypa igjen. Nå trener hun 700 timer i året og konkurrerer igjen i verdenstoppen. Hun er mer moden og mener hun hadde godt av den pausen.

- Det er ikke bra å trene så mye når men er for ung. Det gjelder å skynde seg langsomt så ikke kroppen kollapser på veien. Det er ikke så lett å innse når man er 19 år, sier hun.

Det eneste rådet hun kan gi unge utøvere i dag er å ha en trener som man stoler på og som kan styre treningen.

- Man er for ung og umoden til å ha ansvaret for å trene selv på det nivået toppidrettsutøvere gjør. Jeg trodde jeg kunne styre alt selv, sier hun.

Skeptisk til idrettsgymnas
Hun er også skeptisk til idrettsgymnas hvor de trener beinhardt fra de er bare 16 år.

- Å ta ut alt så tidlig kan gjøre at man blir feiltrent eller overtrent. Å være god som ung trenger ikke nødvendigvis å tilsi at man blir bedre og bedre.

- Nå er det mer kontroll rundt det å trene mye som ung, men fortsatt er det både spiseforstyrrelser og for mye trening i mange idretter, sier Anne Margrethe.

Hennes neste store mål er nå VM i Tsjekkia i 2008 og hun kommer til å trene beinhardt sammen med samboeren, orienteringsløperen Anders Nordberg i Bekkelaget Sportsklubb.

For å ikke oppleve den samme knekken igjen tar Anne Margrethe nå sine forholdsregler.

- Jeg er eldre og mer moden. Jeg skjønner at jeg ikke er et overmenneske og jeg trener riktigere nå, selv om jeg trener mye, sier hun.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere