RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Anders Bakkerud Larsen (Mediehuset Nettavisen)

- Nordmenn er så jævla A4

Sist oppdatert:
Slik vil Patrick Thoresen revolusjonere barneidretten.

ST. PETERSBURG (Nettavisen): Peter den store bestemte seg i 1703 for å reise en hovedstad på sumpmarkene i Neva-deltaet. 40.000 tvangsarbeidere bygde en av verdens vakreste byer. Tusener av dem mistet livet i prosessen.

St. Petersburg overlevde både revolusjonen og verdenskrigene og er i dag en storslått by med rundt fem millioner innbyggere.

Nå er jeg her for å møte en av dem. En av de største stjernene i Kontinental Hockey League (KHL). Han er norsk og heter Patrick Thoresen.

Jeg står opp grytidlig for å reise ut i hallen hvor SKA St. Petersburg, klubben til Patrick, trener og spiller sine hjemmekamper. Idet jeg starter jakten på en taxi ut til hallen, kjenner jeg veldig godt at den russiske vodkaen jeg helte nedpå kvelden i forveien, var like «skummel» som jeg hadde blitt fortalt.

Når jeg endelig finner en taxi, merker jeg at hockey kanskje ikke er en så stor idrett i Russland som jeg kanskje trodde.

Drosjesjåføren vet i alle fall ikke hvor SKA spiller kampene sine, og han aner heller ikke hvor det er når han får se adressen. Det tar nesten en time før vi til slutt finner den rette adressen. Bilen stopper ved siden av en gigantisk arena som bærer navnet Ice Palace. Jeg tar meg i å undre om Peter den Store hadde likt det engelskspråklige navnet.

Klubben har bedt meg om å møte opp ved en spesifikk inngang til hallen, der pressesjefen skal plukke meg opp. I døra møter jeg en politimann som myndig ber meg om å stå pent og vente.

Etter kort tid dukker pressesjefen opp. Han hilser høflig og viser meg veien inn i hallen hvor Patrick og lagkompisene akkurat har startet dagens treningsøkt. På vei inn spør jeg pressesjefen om Patrick er en populær mann i Russland.

- Han er en av våre desidert største stjerner, sier han entusiastisk.

Det er lett å tro ham. Patrick er avbildet på flere store reklameplakater og billboards rundt om i den russiske byen.

Jeg setter meg pent på tribunen og bivåner at Patrick og lagkameratene blir drillet i forskjellige spillsekvenser i en times tid, før treningen avsluttes og noen av spillerne går i dusjen.

Patrick og noen av lagkompisene blir værende igjen ute på isen og leker seg.

- Jeg har veldig store krav til meg selv, spesielt når det gjelder hockeyen. Alt har vært selvvalgt for min del. Det er ingen andre som har bedt meg om å trene ekstra eller gjøre det lille ekstra for å nå dit jeg har gjort, forteller han når vi har satt oss til rette i restauranten i Ice Palace etter treningsøkten.

Det er nok sant det jeg har fått høre i alle år, at skal man bli best i noe, må man stå igjen på treningsfeltet og terpe, terpe og terpe.

Det er jo nettopp det Patrick fortsatt holder på med. Det er kanskje derfor han fortsatt blir sett på som en av de aller beste spillerne i verdens nest største hockeyliga?

Praten går fort over til hva slags planer han har etter endt hockeykarriere.

- Jeg har vært inne på tanken om å skape noe sammen med folk jeg kjenner godt på Hamar. Skape en talentskole gjennom å starte med barna i tidlig alder, forteller han entusiastisk til Nettavisen.

- Jeg vil skape et samarbeid med skoler, men jeg vet ikke om det en gang er mulig. Nordmenn er så jævla A4, smeller det fra hockeyproffen.

Den siste påstanden ser jeg meg nødt til å be ham utdype.

- Jeg synes det er helt latterlig at man skal gå i en gymklasse med ti jenter og et par stykker som kanskje bare driver dank, når det kanskje er du og et par andre i klassen som synes det er gøy å drive med idrett og som synes gym er morsomt. Så skal du drive med alt mulig annet med folk som egentlig bare sitter med lua i hånda og ikke vil være der.

- Da synes jeg det er mye bedre at de som synes det for eksempel er gøy med ishockey, kan være nede i hallen og trene der. Et sånt prosjekt hadde vært kult å få til, sier han.

Jeg er i likhet med Patrick også fra Hamar, så jeg forteller han at det er et lignende prosjekt for elever på videregående skole i mjøsbyen.

- Ja, men jeg synes de kunne ha startet litt tidligere, jeg. Jeg hadde gym med mange rare folk selv som ikke ga meg noe. Vi stakk bort i Ankerskogen og løp. Jeg tok jo det som trening, men da jeg hadde løpt tre runder, så hadde ikke de andre passert en halv runde, sier han før han smeller til:

- Han datanerden synes kanskje ikke det er like gøy å løpe. så da synes ikke jeg det er noe poeng i at han datanerden og han som kanskje vil bli god i ishockey, eller hva det måtte være, skal trille ball til hverandre. Det er ikke noe poeng i det. Så et slikt prosjekt synes jeg hadde vært litt gøy, men jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre det. Det er bare en tanke som har slått meg litt.

- Du har ikke vurdert å ta utdanning etter karrieren?

- Nei, jeg skal ikke ta noen utdanning eller gå på noen skole! Er det noen som vil ha meg, så får dem ta meg som jeg er, sier han bombastisk og humrer.

Patrick fikk kanskje ikke all verdens utbytte av gymtimene i barndommen, men han vokste opp med en av Norges beste hockeyspillere som far. Petter Thoresen, som i dag er trener for Stavanger Oilers, var en sentral figur på det norske landslaget på 80-tallet. Han debuterte i OL som 18-åring og deltok i lekene hele fem ganger, samtidig som han vant fire NM-titler med Vålerenga.

- Hvordan var det å vokse opp med Petter Thoresen som far, en toppidrettsutøver? Har det påvirket deg?

- Nei, altså, kanskje litt i en periode da jeg var yngre. Frem til man er rundt 10-12 år gammel, tenker man ikke så mye på det. Da er man bare stolt over at man har en far som lyktes i idrett og var en frontfigur for ishockeyen. Men så kom det en periode hvor det var mindre morsomt, ettersom folk alltid var misunnelig. Det var janteloven, ikke sant?

- Det var alltid noen som prøvde seg. Men jeg har vokst opp med bein i nesa. Aldri latt noen plukke på meg. Da har de fått tilbake med dobbelt så hard mynt. Har ikke giddet å bry meg om slike folk. De har jeg ikke så mye til overs for, sier han bestemt.

- Det har kanskje hjulpet deg inn i hockeykarrieren?

- Ja, absolutt. Det gjelder å ta for seg på en bra måte. Det er flere måter å være rappkjeftet på. Men det er også en smart måte. Hvis ikke får du plutselig tjue personer som ikke liker deg. Det er ikke ønskelig.

- Jeg har trivdes godt i alle klubbene jeg har vært i. Jeg føler også at jeg har vært godt likt der jeg har vært. Det har gjort alt mye lettere.

- Ble det stilt større krav til deg hjemme i oppveksten enn hos andre familier, tror du?

- Nei, hva slags krav andre hadde til meg, visste jeg ikke. Mange tror kanskje at fatteren tvang oss til å trene. Vi har fått mange spørsmål om at «fatteren må jo ha pushet dere», og så videre?, men det har han egentlig aldri gjort. Han har bare oppfordret oss til å gjøre det lille ekstra hvis vi ville bli gode. Han har aldri hatt den innstillingen og har heller oppmuntret oss. Han har sagt at hvis man skal bli bedre enn han kameraten ved siden av deg, må du trene mer. Sånn er det bare. Gjør du det, så er sjansen for at du blir bedre mye større.

- Hvor gammel var du når du bestemte deg for at det var hockeyspiller du skulle bli?

- Jeg sluttet vel på fotballen da jeg var 14 år. Jeg var nok ikke like god i fotball som jeg var i ishockey, kanskje. Jeg var ikke like dominerende. Men jeg tror jeg var rundt 14-15 år da jeg bestemte meg for å satse alt på hockey.

- Du debuterte på A-laget til Storhamar da du ar 15 år gammel?

- Ja, jeg skulle fylle 16 senere det året, men jeg var 15, ja. Jeg var relativt ung. Jeg var den yngste som hadde debutert for A-laget. Jeg var ganske smulttjukk da jeg var på den alderen. Jeg var ganske utviklet når det gjaldt tyngde, og jeg veide sikkert 75-80 kilo allerede som 15-åring. Det gikk kanskje ikke så fort, men jeg sto i alle fall i mot når det kom voksne menn mot meg. Jeg har alltid vært hockeysmart.

- Jeg har alltid visst når jeg skulle ta for meg, og det var kanskje det fatteren skjønte da han tok meg opp til A-laget og ga meg sjansen. Han tenkte kanskje at «han der ligger nok et par hakk foran de på samme alderstrinn».

- Var det noen som hadde fordommer fordi det nettopp var faren din som ga deg sjansen på seniornivå?

- Ja, det var masse snakk blant foreldrene. Der var det mye snakk. Jeg merket det på noen av gutta i yngres avdeling. De gutta som var eldre enn meg og som ikke fikk sjansen.

- Du ble altså hentet opp til A-laget før du var i junioralder?

- Ja, jeg var jo med på juniornivå også. Jeg spilte for tre eller fire lag den ene sesongen. Man hørte det var litt surring i gangene og sånn, men jeg kjørte mitt eget løp. Og er det en person gir faen, så er det fatteren. Han kunne ikke brydd seg mindre om hva folk synes og tenker, for han står på sitt. Selvfølgelig blir det surring. Spesielt i sånne små byer som Hamar. Der er det veldig mange «kokker» som har en sterk mening som tenker «hvorfor er ikke sønnen min der? Han burde fått sjansen, og ditt og datt».

- Han (fatteren) tok jo ikke så mye feil, da. Han visste hva han gjorde da han tok meg opp. Det ser vi jo nå.

- Tror du noen av barna dine vil følge i fotsporene dine? Sønnen din, for eksempel?

- Jeg tror ikke Mathilde vil spille hockey. Hun synes kunstløp og tennis er morsomt. Fabian har fått litt interesse for ishockey nå, så vi får se. Han fyller jo snart sju år, så han er ikke så gammel ennå. Men han har fått mer interesse for ishockey dette året, og han synes det er gøy, så vi får se.

- Så du pusher ham ikke?

- Nei, men vi kjører push-ups og sit-ups på kveldene, da. Han synes det er morsomt med sånne ting. Han er en sterk, liten kar. Så han synes det er gøy med litt sånt.

- Hvordan er mulighetene for Fabian til å spille hockey her borte?

- Det er litt komplisert. For her borte drives det annerledes enn hjemme. Her er det hockeyskole fra du er ung. Her blir man tatt ut fra skoletiden, som gruppe, siden alle på laget går på samme skole. Så det er hockeyskole fra du er ung. De trener midt på dagen, så for Fabian går det ikke. Da må vi ta han ut av den internasjonale skolen.

- Men nå er det noen av gutta på laget som har unger på samme alder som Fabian, så vi sjekker ut muligheten til å være med på et annet lag. Sånn at han kan være med i blant. Hvis ikke kjører vi på med privattimer for ungene på skolen. Så leier vi is, da.

- Hvordan synes barna dine det er å gå på skole her? Synes de det er tøft?

- De klarer seg veldig bra, de, altså. Det var tøft det første året etter at vi flyttet hit. Da slet de, for da gikk det i engelsk og russisk, og de skjønte jo ikke så mye av det. Så det tok noen måneder. De hadde mye å lære i starten, så da slet de fælt, begge to.

- Nå har de fått venner, og de har aktiviteter utenfor skolen, og så har de jo skolen. Nå snakker de flytende engelsk. Dattera mi er ti år, så hun leser og skriver kjempegodt. «Lillemann» leser bedre og bedre, og skrivinga kommer seg, den også.

Patrick Thoresen har opplevd mye som hockeyspiller. Han har opplevd alle unge hockeyspilleres drøm, å få spille i NHL.

Veien dit har vært tøff og lang.

- Føler du at du har ofret mye opp gjennom årene for å komme dit du er nå?

- Ja, altså, jeg har jo ofret mye. Jeg har jo vært ute og reist siden jeg var 17 år.

- Ja, du dro til Canada som 17-åring?

- Ja, også har jeg jo ofret en del når det kommer til vennskap hjemme. De bånda man har hjemme, dro man jo fra. På 13 år så sklir man jo fra hverandre. Spesielt når man kun møtes et par uker når jeg er hjemme om sommeren. Man ses veldig lite, da. Jeg føler at jeg har gått glipp av veldig mye sosialt hjemme, men jeg har jo fått mye tilbake med det jeg har fått gjennom hockeyen. Jeg har jo fått sett hele verden, forteller han.

- Har du noen gang angret?

- Nei, absolutt ikke. Jeg hadde ikke byttet bort dette for å holde bånda med noen hjemme.

- Du spilte et par sesonger for Salavat Julajev (UFA) hvor du bodde alene? Tenkte du noen gang «gidder jeg det her?»?.

- Det var mange sånne perioder. I hvert fall tanker om å gidde å være der. Jeg var der i to år alene, med familien hjemme i Norge. Jeg hentet ned en kompis, så han bodde med meg i to år. Det var bestekompisen min, og uten ham hadde jeg gått på veggen, tror jeg. Det var mest for å ha noen å henge med og ha det kult med.

- Men det var mange kvelder jeg satt der og tenkte «hva faen gjør jeg her? Jeg burde heller lært sønnen min å gå på skøyter på Hamar. I dag har sønnen og dattera gjort ditt og datt». Jeg gikk jo glipp av jævla mye på de to åra. Samtidig hadde jeg det bra der, men jeg hadde ikke gjort det igjen, tror jeg, forteller han åpenhjertig.

- Hva tenker du etter tiden i St. Petersburg? Kommer du til å avslutte karrieren her?

- Nei, det skal jeg nok ikke. Jeg skal hjemover etter hvert. Men hvor jeg havner i mellomtiden, eller om jeg fortsetter her, eller om jeg ser videre på andre muligheter, vet jeg ikke.

Patrick er inne i sitt siste kontraktsår i den russiske storklubben, og han forteller at han er på et stadium hvor han tar ett år av gangen. Dette er hans femte sesong i KHL.

På sine fire første sesonger i KHL plukket han til sammen 215 poeng på 207 kamper. Det er en meget god statistikk.

Til sammenligning noterte han seg for 16 poeng på 68 kamper i 2006/07-sesongen for Edomonton Oilers, mens han kun plukket åtte poeng på 38 kamper i NHL i 2007/08-sesongen. Ikke at dette helt kan sammenlignes, ettersom han nå spiller i førsterekka for SKA, mens han kun hadde istid i tredje- og fjerderekkene for Edmonton Oilers og Philadelphia Flyers i NHL-perioden.

- Utelukker du NHL igjen i framtiden?

- Nei, absolutt ikke. Jeg føler jo at jeg tar én ting av gangen. Jeg fokuserer bare på det jeg har her. Skal man tenke for langt fremover, tror jeg sesongen blir lang. Bestemmer jeg meg for å flytte på meg, så kommer jeg til å ha alle dører åpne.

- Hva skal til for å lokke deg vekk herfra?

- Først og fremst må jeg spille dritbra her. Er jeg ikke god her, så er det ingen vits å tenke på det engang. Da er det ingen som vil ha meg. Men spiller jeg bra her, så er det jo lettere å dra «over dammen» for å se på muligheten. Se hvordan interessen er der, og hvor den er.

- Hva slags tilbud må du få fra en NHL-klubb for å takke ja?

- Jeg må i hvert fall være lovet en plass blant topp ni i laget fra starten av, så man får spille med bra spillere og være blant de ni beste i laget. Så må man jo ta vare på den sjansen. At man hele tiden ligger på rundt 15 minutter istid. Det er viktig at jeg føler at jeg kan få det. Det er ikke så fristende å dra over for å spille i en fjerderekke.

- Da du var i NHL sist, hadde du en ganske defensiv rolle i laget?

- Jeg var stort sett i fjerderekka i alle matchene mine. Jeg spilte aldri i overtall på to år. Så det er klart det var gøy å komme tilbake til Europa for å kjenne på pucken igjen. Så jeg har liksom sagt at nå skal jeg bare spille, så får vi ta ting som det kommer. Jeg gidder ikke gå og tenke på det.

Etter flere sesonger med storspill i KHL, hvor han har vært en av ligaens aller største stjerner, har han med jevne mellomrom blitt koblet tilbake til Nord-Amerika og NHL. Muligheten har vært der, selv om han fortsatt spiller i KHL.

- Jeg vet det har vært interesse, men da har jeg vært låst fast i kontrakter her borte som jeg ikke har kommet meg ut av.

- Er det litt derfor du venter med å signere ny kontrakt med SKA?

- Nei, egentlig ikke. I fjor signerte jeg på en ny forlengelse i ett år i begynnelsen av februar. Da følte jeg at vi trivdes bra her, og at NHL ikke var i mine tanker.

I løpet av 13 år utenlands har han fått oppleve en del forskjellige plasser rundt i verden.

- Du har vært innom en del klubber. Hvor har du trivdes best?

- Når det kommer til opplevelser, så synes jeg opplevelsen jeg hadde med sluttspill i Philadelphia Flyers var ekstremt moro. Jeg var der bare i tre måneder, men fikk oppleve å nå langt i sluttspillet. Det var en spesiell følelse.

- Det var jo selvfølgelig gøy å vinne i UFA, også. det har skjedd en del der jeg har vært, som har gjort at det har blitt en fin opplevelse. I Lugano hadde jeg fine opplevelser, og det samme har jeg her. Jeg føler at jeg har vært ganske heldig, og at jeg har vært satt pris på av fansen og foreninger. Jeg har hatt gode opplevelser samme hvor jeg har vært, sier han.

- Hadde du noen tilbud fra NHL før du dro til Europa igjen?

- Jeg hadde muligheten til å snakke med Philadelphia. De ga meg et tilbud som jeg takket nei til. Jeg synes ikke det var bra nok, og jeg ville ikke risikere å havne i AHL igjen, eller å ha den toveiskontrakten hengende over meg igjen.

Livet som hockeyproff innebærer mye reising. KHL-lagene flyr standsmessig når de skal spille bortekamper.

Patrick forteller at han hver måned er rundt to uker borte og to uker. Selv når han er hjemme, blir det lite tid med familien. På kampdager er han stort sett i hallen for å forberede seg sammen med lagkompisene.

- Du er ikke litt lei reising, da?

- Det er ikke alltid like gøy. Det er litt sånn at når man har vært hjemme i 8-9 dager så er det jævla deilig å komme seg ut på tur, de første par dagene. For da er man veldig sliten av å være hjemme, følge barna til skolen, opp tidlig og så videre og hjelpe til litt. Når man kommer på «roaden», så er man helt utslitt. Da ligger man på hotellsenga og sover hele tiden de første par dagene. Men så blir man lei det, og vil heller være hjemme, sier en spøkefull Patrick.

29-åringen har hele tiden vært klar på at han vil avslutte karrieren i Getligaen og hos Storhamar. Han innrømmer at han har sterke følelser for gamleklubben, og at han fortsatt følger med på hvordan det går med moderklubben sin.

- Jeg kommer til å avslutte karrieren der, så lenge jeg er skadefri. Jeg må holde kroppen frisk først og fremst. Jeg har vært heldig så langt.

- Du har ikke vært mye skadet. Hva er hemmeligheten?

- Jeg har nok vært litt heldig. Alle har forskjellig kroppsbygning. Jeg drakk ganske mye melk da jeg var yngre, humrer han.

Vi avslutter intervjuet i hallen og går mot bilen hans.

Bilparken til SKA-spillerne er imponerende, og det er ingen tvil om at Mercedez har en høy stjerne hos lagkameratene til Patrick. SUV-ene står på rekke og rad.

På vei bort til bilen møter Patrick en mann som tydelig er en stor fan. Han håndhilser på Patrick. Så håndhilser han på meg også. Ikke vet jeg om han tok meg for å være SKA-spiller, men hyggelig var det.

Rett etter blir han stoppet av et kjærestepar på utsiden som vil ha autograf og bli avbildet ved siden av han. Patrick stiller gladelig opp.

Han er stjerne i St. Petersburg.

Vi setter oss i bilen og kjører innover mot byen igjen. Patrick setter på radioen. Russisk. Vår prat fortsetter likevel.

Det russiske politiet er kjent for å være noe annerledes skrudd sammen enn det norske. Jeg spør om han har hatt noen ubehagelige opplevelser med politiet i løpet av årene hans her i Russland.

- Jeg har blitt stoppet noen ganger i trafikken. Noen ganger har jeg måtte betale noen tusen rubler, mens andre ganger har jeg fått kjøre videre uten bot. Det er litt avhengig av hvilken type som stopper deg, forklarer han.

Det er ikke mange ukene igjen til Russland skal arrangere olympiske leker i Sotsji, så jeg passer på å sveipe innom også dette temaet før Patrick slipper meg av inne i byen.

- Jeg tror vi kan komme til å slite i de to første matchene mot Canada og Finland. Der er vi underdogs, ingen tvil om det, sier Thoresen til Nettavisen.

- Dere har jo slått lag som har vært favoritter tidligere?

- Det har vi, men vi har ikke vært i nærheten av å slå sånne lag, da. Nå snakker vi OL og ikke VM. I VM har de plukket fra andre hylle. Nå er det fra øverste hylle. Vi har vårt VM-lag hvert år, i OL og i VM. Eneste som kommer inn nå er jo Mats (Zuccarello Aasen).

- Han er jo en god forsterkning for dere, han også?

- Ja, det er klart. Men Canada får jo for eksempel inn Sidney Crosby og så videre, da. De får et rimelig bra mannskap. Det er klart vi er underdogs, men de har jo reist mye før OL, så det kan hende de er slitne.

- Det er kanskje godt dere møter dem såpass tidlig?

- Ja, alt kan jo skje hvis vi får et mål eller to tidlig. Da tror jeg ikke at det blir seier, men at det kan bli jevnspilt. Man vet jo aldri. Lars Haugen kan jo ha sitt livs match også.

Plutselig strømmer det kjente toner ut av radioen. Veldig kjente toner. Det er sannelig norsk, det også. Ylvis-låta «The Fox» har åpenbart blitt en hit også i Russland.

- Ja, den har det. Den er kul, da. Vi har den som vinnerlåt i garderoben. Det er jo en gladlåt. Videoen er jo suveren. Man må jo le litt.

- Er det noen av gutta på laget som har prøvd seg på dansen?

- Nei, men vi har prøvd å få han ene keeperen til å prøve seg, humrer han.

Humringen stanses av en sirene. Vi blir vinket inn til siden av politiet, og ingen av oss klarer å la være å le av at vi blir stoppet bare noen minutter etter at vi snakket om politiet.

Livet kan være så herlig tilfeldig.

Denne gang er det en hyggelig politimann. Patrick får beskjed om å skru på lysene, før vi blir vinket videre.

Lik Nettavisen Sport her og få flere ferske sportsnyheter i feeden din!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere