RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Cornelius Poppe (Scanpix)

- Tungt å være mobbeoffer

Roar Ljøkelsøy foretrekker prestasjonspress fremfor uthenging i OL.

SESTRIERE (TV 2 Nettavisen): Gjennom siste halvdel av 90-tallet og frem til OL i Salt Lake City i 2002 ble Roar Ljøkelsøy nærmest selve symbolet på norske skihoppere som evige tapere. Den ene nedturen avløste den andre, helt til alt kulminerte med den famøse norske hoppinnsatsen i Salt Lake City.

Da mente mange at Roar Ljøkelsøy hadde fått nok sjanser. Vrak «gamlegutta», sats på 14-åringer, var budskapet fra tunge krefter i hopp-Norge.

- Jeg følte meg nesten som et mobbeoffer. Det var til tider tungt, medgir Ljøkelsøy. For 29-åringen fra Orkdal var bronsen han tok sist helg, nesten gull verdt.

- Utrolig stort. OL arrangeres bare hvert fjerde år, og er det aller største for en idrettsutøver, poengterer han.

Mikas mirakelkur
Medaljen var også et svar på tiltale overfor dem som mente at nok burde ha vært nok for Ljøkelsøys del. De siste fire årene har det blitt en del stikk til den lavmælte trønderen.

Vendepunktet ble Mika Kojonkoskis mirakelkur før VM-sesongen 2003. Fire VM-gull i skiflyging, sølv og bronse fra Oberstdorf-VM i fjor og 14 verdenscupseirer, sier det meste.

- Mika skal ha en stor del av æren for oppturen min. Han endret det meste da han kom inn som trener, både den tekniske og den fysiske treningen, forklarer Ljøkelsøy.

- Har dere jobbet med akkurat de samme tingene helt siden Mika overtok?

- Prinsippene er akkurat de samme. Men vi har selvfølgelig dratt inn en del nye øvelser i løpet av disse årene.

Visste det var mulig
- Hva var motivasjonen for deg i de årene da du slet som verst og kritikken haglet?

- Da som nå var det gleden ved å hoppe på ski som var viktigst. Samtidig var jeg overbevist om at det var mulig å bli bedre – mulig å bli best. Heldigvis hadde jeg folk rundt meg som var flinke til å støtte meg.

Prestasjonspresset i OL-året tar Ljøkelsøy med et skuldertrekk.

- Jeg føler ikke at det har vært så mye press. Det tyngste presset er det jeg legger på meg sjøl, forklarer han.

- Gull er gull
Likevel innrømmer Ljøkelsøy at det var godt for laget med to medaljer allerede i den første øvelsen.

- Nå har vi levert varene. Det gjør at vi kan senke skuldrene i fortsettelsen. Mentalt må vi bare sette strek over det som har skjedd og bare fokusere på det som skal skje.

Og Roar Ljøkelsøy innrømmer at det er medaljer det handler om. Helst gull.

- Det er medaljer som betyr noe. Og gull er gull. Bronsen blir aldri helt det samme, fastslår Ljøkelsøy. Vel vitende om at storbakken venter.

Der er det gull å hente lørdag kveld.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere