RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Alexander Svanberg / Gjengangeren

– Jeg hadde gitt opp

Sist oppdatert:
Kjetil Kristoffersen har stått ved Karl Erik Bøhns side gjennom denne tøffe tiden.

I Gjengangeren lørdag fortalte Karl Erik Bøhn hva vennskapet med Kjetil Kristoffersen betød da han var kreftsyk. Nå viser det seg at han må gjennom nok en cellegiftkur.

For 12 dager siden ble håndballtreneren skrevet ut fra Rikshospitalet i håp om å være kreftfri. Tirsdag fikk han beskjed om at han må gjennom nye cellegiftkurer. Planen var at han skulle være noen uker hjemme for å restituere og gjøre seg klar for en beinmargstransplantasjon. Slik gikk det ikke.

Tirsdag ettermiddag var Bøhn til kontroll på Rikshospitalet. Der fikk han den kjedelige beskjeden om at han må gjennom nye cellegiftkurer.

– Jeg må legges inn på Tønsberg sykehus på mandag. Da starter jeg en seks dagers cellegiftkur. Deretter blir det to nye uker på sykehuset der. Dette var ikke den opprinnelige planen og jeg hadde håpet å kunne få være hjemme hos meg selv fram til i hvert fall august, sier Bøhn til NRK.no.

I intervjuet i lørdagsavisen siterte Karl Erik Bøhn sin far.

– Han sa at livet kommer og går. Han ville ikke bry folk med begravelse. Da han var ferdig, var det ferdig. Døden har jeg alltid vært rolig på. I alle fall på egne vegne. Jeg tar det jeg får.

Den svært suksessfulle håndballtreneren har på godt og vondt vært gjennom sitt livs halvår. Fra EM – bronse med Ungarns kvinnelandslag i håndball i desember til beskjeden om akutt blodkreft i februar. For få måneder siden var han døden nær. Nå er Karl Erik Bøhn nærmere livet enn noen gang. Underveis har han grått mye, men aldri av egen medlidenhet. Støtten fra vennen Kjetil Kristoffersen lar han seg imidlertid lett røre ved.

– Kjetil er en mann av gull, det må jeg si, skryter Bøhn.

Denne saken er levert av Gjengangeren.

Skulle jobbe mye sammen
De møtte hverandre høsten 1998, da begge jobbet som lærere ved Sandefjord videregående. Yrket smakte ikke for Kristoffersen, og han ga seg fort i kast med nye utfordringer. Båndet som ble knyttet dem imellom har de siste 15 årene vært solid som trompetstikk.

Som foredragsholder har Bøhn gjort oppdrag for Kjetil, både i håndballklubben Falk og fotballklubben Ørn. Kjetil har kvittert med motivasjon til håndballjentene i Larvik. Etter julen 2012 skulle Kristoffersen ansette Bøhn som fast foredragsholder i Publicom. Planene for framtida så gode ut. Bøhn gledet seg til å jobbe med kameraten.

– Jeg har hele tiden prøvd å fortelle Kjetil hvor god han er, det tror jeg han ikke har trodd på selv. Han gir folk energi og håp, sier Bøhn.

– Livet er ikke en selvfølge
I begynnelsen av februar forsto Kjetil at noe var galt med kameraten. Han virket så rar, på en måte. Så kom sjokkbeskjeden, som fra intet. Den ellers spreke Karl Erik var lagt inn på Rikshospitalet med livstruende akutt myelogen leukemi, en form for blodkreft der umodne blodceller vokser og deler seg uhemmet.

– Da merket jeg at livet ikke er en selvfølge, at man blir eldre og at ting kan skje, statistisk sett. Det var ingen ting annet jeg ville enn at det skulle gå bra med Karl Erik. Redselen for å miste ham var stor, sier Kjetil.

Av en som hadde opplevd sykdom i nær familie, fikk Bøhn et godt råd: Ta én dag om gangen.

– Jeg gjorde det. Så tok jeg en time om gangen og til slutt talte jeg sekunder, sier håndballprofilen.

– Han gir folk håp
Tøffe cellegiftkurer gjorde ingen ting med kreften som herjet i kroppen hans. Bøhn var til slutt så sliten at han bare ønsket å forsvinne. Selv å puste på egen hånd, en av kroppens mest naturlige mekanismer for videre eksistens, var i ferd med å svikte.

– Jeg var fornøyd med de 48 år jeg hadde fått, sier Bøhn.

Han har hele tiden vært klar på at han tross den alvorlige sykdommen ikke har hatt behov for profesjonell terapi. Støtten fra venner og familie har vært nok.

– De bygger meg hele tida. Det er helt sikkert mange som har lengre utdanning og mer kompetanse enn Kjetil, men han har en evne til å gi tro framtida, på alt, og det på en naturlig måte. Det er styrken til Kjetil, det er ikke drømmer og luftslott, men realisme. Han gir folk håp.

– Tror ikke på mirakler
For Kjetil og Karl Erik er det nettopp dette som legger grunnlaget for et godt kameratskap, selv når det butter imot.

– Det som er bra med oss sammen, er at vi begge vet hva som skal til. Hva som er rett og feil på en del ting. Jeg, for min del, er veldig klar over hva jeg kan og ikke kan. Vi gir hverandre trua uten at vi har noe spesielt på agendaen, mener Kjetil.

Troen på at dette skulle gå rette veien ble imidlertid satt hardt på prøve for Kristoffersen.

– Her må det et mirakel til, og jeg tror egentlig ikke på mirakler, sa en overlege om Bøhns framtidsutsikter.

Det gjorde inntrykk på mannen som gjennom Publicom har skapt seg et levebrød av å motivere andre. Nå sto han på Rikshospitalet, helt uten håp om at kameraten skulle klare seg.

Kjetil mistet trua
– Jeg var den som hadde minst trua da Karl Erik var på det sykeste. Jeg, motivatoren, hadde gitt opp, rett og slett. Den følelsen blir jeg ikke kvitt i ettertid, sier Kristoffersen.

Vondest av alt var da beskjeden kom, at Bøhn skulle legges i kunstig koma. Kristoffersen hastet inn til Oslo, han ville ta farvel med kameraten. Det rakk han ikke.

– Karl Erik ble lagt i koma fem minutter før jeg kom. Jeg ble der et par dager, satt i dressen hele natta og dro rett på foredrag dagen etter. Det ble som et vakuum, forteller han.

I de tre ukene Bøhn lå i koma satt Kristoffersen lange perioder ved sengen hans. Den etter hvert kjente «sekseren», kameratene som skulle bære kisten i begravelsen, byttet på oppgavene og snakket til Karl Erik som om kameraten hørte det som ble sagt. Kjetil ordnet i tillegg med flybilletter slik at håndballtrenerens datter kunne komme hjem fra utveksling i USA. Alt lå til rette for et verdig farvel.

– Når folk blir alvorlig syke, slik som Karl Erik var, stiller man jo litt opp for sin egen skyld, om det er lov å si noe så egoistisk. Skal man stille opp en gang i løpet av livet, er det da, sier Kjetil og smaker litt på ordene.

– Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for at jeg ikke kunne gjøre mer, sier han.

Dukket opp i drømmene
– Det var helt vilt hvordan jeg ble terrorisert i de tre ukene. Jeg husker det klokkerent, sier Bøhn.

Han snakker om perioden i koma, en mental berg – og – dalbane av bilder og inntrykk. Selv i drømmene dukket Kjetil opp. Karl Erik husker i detaljer hvordan kameraten gjorde bildekkavtaler med Tommy Sharif.

– Jeg og Tommy Sharif?, ler Kristoffersen da Bøhn forteller det.

Ikke alle bildene var like morsomme. Selv ble Bøhn fraktet til Danmark, til et illegalt sykehus.

– Jeg kunne ikke snakke, fikk ikke fram lyd. Da jeg våknet var jeg overbevist om at jeg var i København. Det varte i en uke. Jeg må ha vært på noen sterke medisiner, sier han.

– Ingen har vært nærmere å dø
I løpet av de tre ukene i koma opplevde Karl Erik i tillegg sin egen død og begravelse. I den virkelige verden var derimot kampen om liv og død på langt nær avsluttet, og selv da kreftene begynte å ebbe ut gjorde legene på Rikshospitalet et siste forsøk på å stoppe kreften. En siste blanding cellegift endret alt. Kroppen kjempet tilbake. For første gang på flere måneder så framtida lys ut. Kjetil forteller:

– Man har alltid et lite teoretisk håp, men her var det helt flatt batteri. Beskjeden kom rett før jeg skulle holde et foredrag. Kreften var borte. Det var helt utrolig. Jeg tror ingen har vært nærmere å dø enn Karl Erik.

Følelsen av at det ikke er slutt før det er slutt kjennes godt, sier han. Viktigst av alt var å få tilbake noen man tror man har mistet.

– Hva er det vi jager etter? Etter det som skjedde med Karl Erik er jeg blitt enda mindre bekymra over hverdagslige ting. Det er så mye å gå på nedover. Du kan slutte å trene i ti år og legge på deg hundre kilo, men likevel er det langt ned, sier Kristoffersen.

Ingen surmuling
For Karl Erik har livet i respiratoren på mange måter gjort ham til et bedre menneske. All grettenhet, bitterhet og surmuling er borte.

– Jeg bryr meg fortsatt, men kommer ikke til å være den vanskeligste å ha med å gjøre framover. Jeg skal fortsatt si det jeg mener, men jeg gidder ikke lenger lage noe nummer ut av ting som betyr veldig lite, sier han.

– Hvis jeg kommer ut i live, noe som det ser ut som jeg gjør, har det i alle fall for meg vært en god erfaring. Jeg unner likevel ingen å være alvorlig syk.

Med Bøhns historie og Kristoffersens forlag lukter det utgivelse av det som har skjedd det siste halvåret. Karl Erik er likevel klar på hva en eventuell bok ikke kommer til å inneholde.

– Det blir ikke noe bok om kreft, død og elendighet, heller en blanding av hva Kjetil og jeg tror på, hva som funker, sier han.

– Det viktigste av alt er at Karl Erik blir frisk. Men om vi lager en bok sammen, tror jeg den kan handle om å ikke la seg styre av frykt. Jeg tror det kan bli veldig bra, mener Kristoffersen.

Håper å sitte på tribunen
Nå bor Karl Erik i barndomshjemmet i Sandefjord. Hverdagskreftene begynner å komme tilbake, og han går trappene lettere enn noen gang siden sykdommen rammet ham. Denne uka venter en legeundersøkelse, den håper og tror Karl Erik går greit. En beinmargstransplantasjon venter på ham i løpet av sommeren.

– Jeg var inne på å utsette transplantasjonen til etter nyttår for å trene Ungarn til VM. Men legene sa at det løpet går som det går. Jeg stoler på deres kompetanse, sier han.

Han har skrevet mail til presidenten i det ungarske håndballforbundet. Håpet er at han skal være frisk nok til å sitte på tribunen under mesterskapet, som lagets største supporter.

I det hele tatt har Karl Erik tatt seg i å tenke langsiktig igjen.

– Tankene går mye på å trene Ungarn og holde foredrag for Kjetil igjen. Det får bli som det blir, jeg legger ikke store planer, sier han.

Bøhn har likevel et mål om å reise til Stockholm neste år, til Elitloppet på Solvalla.

– Jeg har bare vært der en gang, så det er ikke så mye for hestenes skyld. Jeg har gode kamerater som er interessert i trav, så det hadde vært en hyggelig tur, sier han.

– Det viktigste av alt
Å gå fra håndballoppturen, til ansettelse i Publicom og den alvorlige sykdommen rett etter har vært litt av en reise. Og selv om stien ennå ikke har ført ham ut av skogen, er Kjetil glad for at kameraten nå befinner seg på bedringens vei.

– På julaften tenkte vi på framtida. Det er bare et halvt år siden, og virker som hundre. Eldre mennesker sier alltid «så lenge helsa holder», men det er aldri noe jeg går og tenker på, sier Kristoffersen.

– Ikke jeg heller, det er jo bare en frase man sier, mener Bøhn.

Stillheten henger i lufta noen sekunder. Så sier Kjetil.

– Det er jo faktisk det aller viktigste.

Denne saken er levert av Gjengangeren.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere