RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Knut Falch (Scanpix)

Skal vi gråte for Marit?

Kan det faktisk være godt nytt at Marit Breivik takker for seg?
Sist oppdatert:

KOMMENTAR:
Anders Skjerdingstad
Sportssjef, Nettavisen

Man skulle tro det var et følelsesladet øyeblikk, men Marit Breivik virket faktisk oppriktig da hun under mandagens pressekonferanse på Ullevaal hevdet at det ikke er vemodig å slutte som sjef for håndballjentene.

At hun allerede før offentliggjøringen har gjort seg ferdig med den emosjonelle prosessen, tyder på at avgjørelsen er vel overveid. Dermed er det også ekstra god grunn til å være trygg på at beslutningen er fornuftig, rasjonell og riktig.

Marit Breivik føler hun er kommet til et veiskille. Det er til å forstå, etter 15 år med noen nedturer og ekstremt mange oppturer. Etter OL-gullet i Beijing, var det rett og slett ikke mer å vinne, og likevel krummet Breivik nakken og bygde et nytt gullag til EM bare tre måneder senere. Et mer naturlig og godt punktum kunne hun ikke ha drømt om.

Isolert sett kan det virke som en nedslående nyhet for norsk kvinnehåndball at Marit Breivik slutter. Men for norsk lagidrett på et mer generelt plan kan det bety et løft.

Alle kan lære av Breivik
For selv om Breivik mandag understreket at veien videre er relativt åpen, nevnte hun flere ganger at det er fristende med et utvidet engasjement i Olympiatoppen. Det betyr at trenere og ledere fra andre lagidretter kan få ta del i Breiviks ledelsesfilosofi, kompetanse og ikke minst erfaring.

Og den treneren som ikke har noe å lære om lagbygging av Marit Breivik, finnes rett og slett ikke.

Samtidig er det heller ikke sikkert at det norske kvinnelandslaget i håndball står igjen som noen taper. Kanskje til og med tvert imot.

Det hadde vært vanskelig for Marit Breivik å fortsette å gjøre en like god jobb, hvis hun innerst inne hadde visst med seg selv at det egentlig var noe annet hun heller ville gjøre.

Nå etterlater hun seg en grunnmur som knapt kunne vært mer solid. Den som overtar har mye å leve opp til, men også de beste forutsetninger for å lykkes. Ikke minst fordi Norge allerede er kvalifisert til de to neste mesterskapene og slipper kvalifiseringsjaget.

Undertegnede – og andre, mer kompetente forståsegpåere enn meg – har tidligere pekt på Thorir Hergeirsson som riktig arvtaker.

Les også:Hvorfor skal Marit fortsette?

Ingen grunn til tårer
Når også Marit Breivik peker på ham, fordi hun mener han er den best tenkelige erstatteren, har Håndballforbundet egentlig en ganske grei jobb. Selvfølgelig bør Thorir Hergeirsson få tilbudet om å overta.

Og han blir neppe vanskelig å overtale.

Samtidig er det naturligvis greit at forbundet bruker tida Marit Breivik har gitt dem, ut mai 2009, for å kvalitetssikre ansettelsen. De må være sikre på at Hergeirsson har full tillit i spillergruppa, selv om det ikke er noen som helst grunn til å tro noe annet. (Dessuten kan det være andre som, med rette, mener de bør vurderes som kandidater til jobben, og derfor bør får en fair sjanse til å argumentere for seg.)

Nye utfordringer kan gi ny motivasjon for både Marit Breivik og Thorir Hergeirsson. Det kan altså gavne både håndballen og andre lagidretter.

En vinn-vinn-situasjon, tror jeg det kalles.

Så da er det kanskje ingen grunn til å gråte for Marit Breiviks avgang. I hvert fall ikke av annet enn nostalgiske årsaker.

Derimot er det grunn til å takke. For uforglemmelige desemberkvelder foran TV-en.

I 15 år!

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vi vil helst at du er med på diskusjonen under fullt navn, men aksepterer at det kan finnes gode grunner for å være anonym. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere