Nettavisen.no

Kontakt oss 468 30 050
Foto: Paul Weaver (Mediehuset Nettavisen)

- Jeg er en av få i verden

Kjetil Rekdal snakker ut om savn, skilsmisse, gamle krangler og nye drømmer.

Rock & Roll er ikke synonymt med Kjetil Rekdal, men det burde kanskje være det. Det var i alle fall ingen tvil i Nettavisens redaksjon om at nettopp Kjetil Rekdal ville være et strålende objekt for første utgave av lørdagsserien «Det Store Intervjuet». Rekdal rocker nemlig. Han er frittalende. Ærlig. Litt glad i seg selv? Ja, men jeg kjenner ingen som ikke er er det.

Han står dessuten oppreist, med rak rygg, i motvind. En sjelden egenskap hos fotballfolk, etter min erfaring. Jeg husker fortsatt godt en episode fra tiden hans i Vålerenga. Kjetil Rekdal sto rett utenfor inngangsdøren til Vallhall. Resultatene var svake. Pressen luktet blod. Rekdals blod.

Like fullt sto han oppreist og besvarte tålmodig hvert eneste kritiske spørsmål som traff ham som klinkekulestore hagl fra himmelen. Han svarte på alle spørsmål helt til journalistene ikke hadde flere igjen. Bare et ekte mannfolk tåler den julingen han fikk der.

Noen dager senere trakk han seg fra jobben på grunn av svake resultater. Kjetil Rekdal gidder jo ikke, som vi er blitt fortalt, «å reise land og strand rundt for å bli pissa på».

Oppdratt slik
Nå sitter jeg i kantina på Color Line Stadion i Ålesund, med skriveblokk og diktafon klar til å fange opp alt Kjetil Rekdal har å fortelle om sitt liv og sin karriere i fotball. Jeg starter med episoden utenfor Vallhall.

- Jeg prøver å være tilgjengelig og åpen og klar for å svare på det som kreves, så får jeg heller forsvinne når det er gjort, forteller Rekdal mens han retter på kapsen som skjuler en for dagen ustelt hårmanke.

- Det virker som en sjelden egenskap, å tåle kritikk såpass godt?

- Det kan godt hende. Det er vel sånn jeg er oppdratt, da, at jeg skal være tilgjengelig for svar.

- Hvilket forhold har du egentlig til pressen?

- Det går stort sett greit. Etter hvert kjenner du media ganske godt, og vet hvem som er til å stole på og hvem som har en tendens til å lage ting litt på sin egen måte. Du har jo noen opplevelser som du ikke er helt fornøyd med, ting som blir vridd på og ser helt annerledes ut etterpå.

Rekdal griper tak i en tallerken og en vaffelplate, som han smører jordbærsyltetøy utover. Og snakker om hvordan medieverdenen har endret seg siden han slo igjennom som 16-åring i Molde i 1985.

- Før var det bare én journalist, som skrev ned det du sa og så sto det i avisa dagen etter og så var det ferdig. Nå har du VG Nett, Nettavisen, Dagbladet på nett, TV 2 Nyhetskanalen – alt går ut med én gang. Det er en helt annen verden. Du har på en måte vokst med det og utviklet deg med det. Men du får ytterkantene veldig fort. Du har akkurat gått hjem fra en kamp, som du sa du ikke var fornøyd med prestasjonene i, og så kommer du hjem og ser at det står «slakter». Da blir det litt sånn «hæ?», ikke sant? Det kan være litt frustrerende og slitsomt.

Frittalende
Det er ikke til å komme fra at Nettavisen er blant de norske mediene som har kombinert Rekdal og «slakter» i titlene. Til vårt forsvar er det så sjelden en norsk trener går ut mot egne spillere at det lokker fram kraftuttrykkene.

Men Rekdal gjør det. Etter en cupkamp mot Løv-Ham i fjor, som Aalesund tapte, uttalte Rekdal at «enkelte spillere skal på hodet ut, kontrakt eller ikke».

Han kritiserer ikke bare sine egne spillere – da Rosenborg forsvarte Simen Wangberg etter at RBK-stopperen slo inn 1-1-målet med hånden i det som endte med 3-1-seier mot Molde, fulgte Rekdal opp med å kritisere Rosenborgs moral.

Det ble selvsagt rabalder.

Kritikken for manglende fair play fikk Erik Hoftun til å se rødt. «Jeg gidder snart ikke høre mer på Rekdal, for han sier så mye dumt», uttalte Rosenborg-lederen.

I etterpåklokskapens lys ser kanskje også Hoftun at den uttalelsen var noe umoden?

- Jeg vil ikke ta opp dette igjen, men jeg snakket med Erik Hoftun og sa at «jeg synes du er blitt utrolig barnslig» og «du blander tingene her». «Hvis dere som foregangsklubb i Norge skal prioritere juks, som jeg påstår at det er, og forsvare det for ente gang, da blir det for dumt. Selvfølgelig skjer det med alle innimellom, men nå er det så mange episoder med dere som er helt forkastelige. Og det forsvarer dere», forteller Rekdal, før han plukker opp en ny vaffel.

Engasjert fortsetter Aalesund-treneren med å snakke om at han har respekt for Rosenborg og hvor sensasjonelle resultatene deres har vært i Europa.

- De har vært utrolig dyktige, men de har mistet en del av det dem hadde, og spesielt folkeligheten, konstaterer den trefoldige cupvinneren.

- Hvor bevisst er du når det gjelder uttalelser til pressen?

- Jeg bruker og misbruker media, akkurat som jeg blir brukt og misbrukt selv, sier Rekdal.

Han flirer lurt nå.

Fanatisk Leeds-fan
Det er en avslappet stemning her hos Aalesunds Fotballklubb. Ikke noe stress. Fotograf Paul Weaver og jeg rakk knapt å komme innenfor stadiondøra før oppmann Gunnar Sørensen tilbød oss kaffe. Livet er godt under kong Rekdal.

- Det er én ting jeg må spørre deg om, Kjetil. Hadde du virkelig en klausul i kontrakten med Lierse som tillot deg å høre på BBCs sendinger fra Leeds-kampene da du var trener der, slik det står på Wikipedia-siden om deg?

- Det er ikke helt riktig. Vi møttes alltid klokka fire til mat, og kampene i Belgia går klokka åtte. Jeg satt med radio under middagen. Det fikk jeg lov til, smiler den 42 år gamle Leeds-fanatikeren.

Han følger fortsatt nøye med på alt som skjer på Elland Road. Utrolig nok har han fremdeles ikke stått på stadion selv. Det er vanskelig å finne åpninger til slikt i kalenderen når man selv jobber innenfor fotball.

- Det er jo tid rundt romjula, men som familiefar har jeg da litt andre prioriteringer. Men jeg har tenkt meg dit. Jeg har lovt Niklas (eldstesønnen, red. anm.) det. Vi må få gjennomført det. Det hadde vært artig å dra dit hvis det ble snakk om opprykk til Premier League.

- Så det kan bli snakk om en liten Aalesund-permisjon til våren?

- Vi får se, humrer han lavt.

Savner å spille
Livet til Kjetil Rekdal er ikke uten store fotballopplevelser, selv om han aldri har besøkt hjemmebanen til Leeds. I løpet av sine 83 landskamper scoret han blant annet seiersmålet mot Brasil i VM i 1998, målet som sendte Norge videre fra gruppespillet, og en suser av et langskudd som sikret Norge 1-1 mot England på Wembley i kvalifiseringen til VM i 1994.

- Det er jo en tid du savner, selvfølgelig, tiden som landslagsspiller. Det var fantastisk moro. Vi spilte for fullsatte hus på Ullevaal og det var et vanvittig trykk i spillergruppa. Vi kvalifiserte oss til VM to ganger.

- Du scoret også noen store mål ...

- Ja, det er klart at det dukker opp innimellom. Jeg blir jo ofte minnet på en del av disse opplevelsene vi har hatt, sier Rekdal til Nettavisen.

Han blir ettertenksom.

- Jeg savner å spille. Det sa jeg faktisk senest i går. Men det nest beste er å være trener. Jeg kommer så nær jeg kan.

Rekdal spiller fremdeles for moderklubben, Fiksdal/Rekdal, når han har anledning.

- Hva husker du best fra tiden på landslaget?

- Det er mange ting. Det er vanskelig å plassere dem i rekkefølge. Jeg husker at det var et vanvittig bra samhold der. Det var konkurranse om å få spille på laget, men likevel var det et godt samhold i gruppa.

Han ramser opp mange av dem han spilte sammen med på midtbanen. Lars Bohinen, Øyvind Leonhardsen, Erik Mykland, Ståle Solbakken, Kåre Ingebrigtsen.

- Det var noen selvskrevne; Rune Bratseth og Erik Thorstvedt, mens resten måtte slåss med nebb og klør om å få spille. Likevel var det et godt miljø. Et jordnært miljø, faktisk. Ingen stjernenykker. Lars hadde vel en tendens til det et par ganger, men han ble fort kneblet. På treningsfeltet ble han bare jevnet med jorden. Så var det slutt på det.

- Du var vel ikke den siste til å trå til med de taklingene?

- Jeg var nok ikke det, flirer Rekdal.

Og plukker opp enda en vaffel.

Merkelig taktikk
Det passer bra. Jeg har nemlig lyst til å ta opp noe som har irritert meg, og da er det greit at han spiser og er glad. Hvorfor i all verden gikk ikke Norge i angrep etter at Christian Vieri ga Italia ledelsen etter 18 minutter av åttedelsfinalen i 1998? Egil Olsens lag lå i stedet i forsvar og ventet på å få kontringer mot et italiensk lag som var tilfreds med 1-0 og aldri blottla seg.

Mange irriterer seg også over den norske taktikken mot Irland i siste gruppekamp i VM i 1994, men dette husker jeg ikke like godt selv. Det jeg husker fra 1994, er at de norske spillerne løp rundt på treningene i varmen i USA med søppelsekker på overkroppen.

- I 1994 var vi førstereis og trente oss i hjel i 40 varmegrader. Vi gikk tom for krefter, den ene etter den andre. Søppelsekkene var helt vanvittig. Det var den første tabben. I 1998 var det litt mer rullering på laget, litt mer kontroll på treningene. Men vi bommet fullstendig mot Italia, tror jeg.

En kar jeg ikke kjenner navnet på kommer innom og ber Kjetil signere et bilde med en hilsen til Ann, noe han gladelig gjør, mens han forteller at både Vidar Riseth og Håvard Flo ikke var fullt restituert etter mirakelseieren mot Brasil da Norge møtte Italia fire dager senere.

- Det så du med én gang. Det tror jeg at de har innrømt selv også, at de ikke burde ha startet.

Oppgaven ble ikke enklere av at Øyvind Leonhardsen slet med skade og måtte byttes ut etter bare 13 minutter. Til alt overmål kom en svimmel Roar Strand inn. Rosenborg-legenden hadde fått hjernerystelse på oppvarmingen og måtte byttes ut igjen fem minutter før pause. På toppen av dette slet altså både Riseth og Flo med å få i gang kroppene.

- Men påvirket dette taktikken? Norge lå i forsvar selv om Italia ledet.

- Du hadde for få som klarte å bidra med noe ekstra. Jeg tror det. Samtidig er vel kampledelsen til Drillo kanskje det de fleste ser på som hans svake punkt. Han er utrolig flink før og etter, men under kamp så ...

Rekdal lar det henge i luften. Han vil liksom ikke kjøre kritikken helt ut. Eller?

- På en eller annen merkelig måte får han resultater med seg, men det er mange som stusser på en del ting i kampene. Det gjorde vi da vi spilte også. Men jeg kan ikke sitte her som klubbtrener i Aalesund og kritisere kampledelsen hans. Det går ikke.

Helten i Marseille
Vi går tilbake til straffesparket mot Brasil. Bebeto hadde gitt Brasil ledelsen i kampen Norge måtte vinne for å gå videre fra gruppespillet, men Tore André Flo utlignet til 1-1 i det 83. minutt på Stade Velodrome i Marseille.

Få minutter før slutt ble målscorer Flo dratt i trøya inne i Brasils straffefelt. Det var nesten ingen som så det – bortsett fra den viktigste personen på banen: Dommer Esfandiar Baharmast. Resten av verden skjønte lite før et avisbilde dagen etter avslørte at trøyeholdingen faktisk fant sted.

Norge fikk straffespark. Nå var alt opp til Kjetil Rekdal, den 29 år gamle Hertha Berlin-spilleren som for 69. gang bar den norske A-landslagsdrakten. Rekdal sviktet ikke. Han satte iskaldt inn sitt 15. landslagsmål.

- Hvordan er det mulig å holde hodet så kaldt?

- Den situasjonen hadde jeg sett for meg. Og når jeg skal prøve å forklare dette i ettertid, er det sånn at «tenk hvis jeg ikke hadde tenkt igjennom det». Det er menneskelig å bli påvirket. Jeg blir også det, sier Rekdal.

Han husker fremdeles at han satt apatisk i garderoben etterpå, helt tom etter den enorme påkjenningen han hadde vært igjennom.

- Ettersom jeg hadde tenkt igjennom straffesparket på forhånd, ble jeg verken redd eller stresset før jeg tok det. Jeg bare gledet meg til å få ballen i mål, for jeg visste hva slags følelse som kom da.

- Du – og Ivar Hoff – er vel kjent som Norges mest selvsikre straffeskyttere ...

- Jeg har bommet på straffespark, jeg også, men det ble færre og færre. Jeg har over 90 prosent treff. Og jeg scoret på de 26 siste på seniornivå, skryter Rekdal – med god grunn.

Landslagstrener?
Det begynner å bli tomt for vafler på bordet. Rekdal snakker ivrig videre når jeg spør om han kunne tenke seg å bli landslagstrener.

- Det vet man aldri. Hvis jeg blir spurt, kommer det an på situasjonen min når det skjer. Alderen. Hvor jeg er. Hvilke rammebetingelser skal man jobbe under? Det er helt umulig å svare. Selvfølgelig er det i utgangspunktet en veldig fristende jobb for alle trenere i Norge, men timingen må passe. Jeg har ikke noe svar på det.

Rekdal trives godt i Aalesund, selv om ambisjonen om å reise utenlands igjen absolutt er til stede.

- Jeg har aldri lagt skjul på at jeg vil ut igjen. Jeg var ute og valgte Aalesund nå først én gang og så én gang til, først og fremst fordi familien trives her, men også fordi Aalesund er en attraktiv klubb å trene i Tippeligaen. Det er stor interesse på stadion. Du har sunn økonomi. Du har et fundament som du skal prøve å bygge opp og du har masse unge og lovende spillere her. Men du vet selvfølgelig aldri hva som vil skje.

Rekdal har ikke bare spilt utenlands, i klubber som Borussia Mönchengladbach, Lierse, Renne og Hertha Berlin, men også vært trener utenlands. Først i Lierse og deretter i Kaiserslautern.

I begge tilfellene havnet han midt oppe i vanskelige situasjoner. Lierse lå desidert sist i den belgiske toppserien, med to fattige poeng etter 14 runder. Det var elleve poeng opp til neste lag. Rekdal løftet laget opp til kvalifiseringsplass – et mirakel, mente ekspertene – før det likevel ble nedrykk.

Kaiserslautern lå allerede på andre nivå da Rekdal overtok.

- Det laget jeg tok over, hadde mistet 14 spillere som hadde kjempet om opprykk og det var selvsagt blant de 14 som var blitt brukt mest. Så jeg begynte på nytt med et lag hvor halve stallen var amatørspillere som ikke hadde vunnet en kamp året før, i divisjonen under. Som jeg skulle utvikle til å bli Bundesliga eller 2. Bundesliga-spillere. Vi fikk en fryktelig tøff jobb. Men det gikk rett vei. Fra å være dårligere enn motstanderen, så ble vi like gode og innimellom spillemessig bedre, men vi slet med å score mål.

Til slutt ga Rekdal opp. I februar 2008, ni måneder etter at han fikk trenerjobben i Kaiserslautern, takket han for seg og reiste hjem til Norge. Den avgjørelsen hadde også med familiesituasjonen å gjøre.

Savnet familien
En skilsmisse gjorde at han var mye borte fra ungene – og det gjorde vondt.

- Det var tøft å være borte fra dem, altså.

Rekdal snakker like rett fram om dette som om alt annet. Rett fram og med sterk røst. Det er lett å tenke at dette tyder på manglende følelser, men det tror jeg vil være feil. Jeg tror det er et tegn på kontroll.

Kjetil Rekdal har fire barn, to med sin forrige kone og to med sine nåværende, Ane-Guro Skaare-Rekdal. Niklas er 16 år, Sofie 14, Mikael er fire år og Gabriel kom til verden nå i sommer.

Niklas og Sofie kom ofte på besøk til Rekdal i Kaiserslautern.

- Jeg husker at jeg sto og ventet på at de skulle komme med flyet. Så kom de, og det var veldig gøy, men du begynte med én gang å telle ned og grue deg til du skulle kjøre dem tilbake til flyplassen i Frankfurt og sende dem fra deg igjen.

Hver gang ventet han på flyplassen til ungenes fly hadde lettet før han kjørte hjem igjen.

- Det var alltid tungt å se flyet lette og så kjøre alene tilbake til Kaiserslautern og komme hjem til et tomt hus og se sengene deres. Det var tungt. Nei, skilsmisse er tøft, konstaterer Rekdal, som godt husker hvor smertefullt det var å ikke lenger kunne gi barna en nattaklem hver kveld.

I Ålesund har han endelig alle barna i nærheten.

- Jeg er utrolig glad i barna mine og i familien min. Niklas, han eldste, bor hos meg på grunn av skole og fotball. Han spiller på guttelaget til Aafk. Datteren min bor hos moren sin. Så jeg har tre av barna hjemme. Og datteren min er ofte på besøk. Hun kommer hit så ofte hun kan. Hun bor jo bare 45 minutter med buss unna. Niklas er også ofte hjemme hos moren sin. Etter å ha vært to år borte fra dem, er det deilig.

Helt i Berlin
Likevel legger altså ikke Rekdal skjul på at han gjerne reiser ut igjen. Jeg spør om det ikke er fristende å sende CV-en til Leeds og får både «jo» og latter til svar. Han kjenner en agent som jobber mye med Leeds, men den samme agenten representerer også klubbens nåværende manager, Simon Grayson.

- Å jobbe i England er litt av en guttedrøm. Kanskje, kanskje. Du vet aldri. Da må jeg først ut av landet igjen, tror jeg, før jeg kommer inn i England. Men jeg har så vidt begynt. Jeg har ikke vært trener så lenge. Jeg begynte jo tidlig. De fleste begynner rundt 40-åra, ikke sant?

En i støtteapparatet kommer bort til Rekdal med noen spørsmål om treningsøkten neste dag og får beskjed om at den blir rolig, «kanskje med en konkurranse». Paul Weaver knipser fortsatt bilder.

Jeg spør hvilken utenlandsk klubb Rekdal likte seg best i. Svaret kommer umiddelbart.

- Hertha Berlin var stort. Vi hadde 55.000 tilskuere i snitt, forteller 42-åringen som runder 43 samme dag som cupfinalen mot Brann spilles på Ullevaal stadion.

Hertha Berlin slet innledningsvis etter at nordmannen kom fra den franske klubben Rennes. Rekdal og de andre nykommerne, blant dem nederlenderen Bryan Roy, fikk den verste kritikken og ble karakterisert som bomkjøp.

- Det ble en del bråk og diskusjoner. Jeg kastet kapteinsbindet en gang da jeg ble byttet ut. Da ble jeg jo slaktet av media. Jeg fikk bot og én kamps karantene. Jeg hadde en prat med både treneren og manager Dieter Höeness og sa til dem at «skal jeg være her, er det ingen vits i at jeg spiller sånn. Det er ikke min måte å spille på. Enten må jeg spille sånn eller så er det ingen vits i at dere bruker meg».

Rekdal fikk ingen sympati. Hertha Berlin reiste til Stuttgart – med Rekdal suspendert – og tapte 1-4.

- Da snudde media. Fra å slakte meg, gikk de til å slakte dem. På én uke. «Det må jo være noe i det han sier, for han spiller fast på det norske landslaget og der scorer han haugevis med mål», var tonen i media nå, erindrer Rekdal.

Dermed flyttet også presset seg fra de nye spillerne og over på den sportslige ledelsen.

- Kampen etterpå kom jeg inn på laget igjen og da spilte jeg libero. Jeg hadde jo sagt til dem at hvis jeg skulle spille, måtte jeg spille bak ballen, for det var min styrke, og sånn som treneren ønsket at vi skulle spille, var libero den eneste posisjonen jeg kunne fungere i.

Hertha Berlin tok 19 poeng på de neste sju kampene. Seks seirer og én uavgjort.

- Etter dette fikk jeg et sinnssykt navn i Berlin, for det var dét bråket, eller det som skjedde, som satte den prosessen i gang og gjorde at vi fikk et helt annen type lag. Michael Preetz, som er manager nå, satt jo på benken. Han kom inn på laget samtidig som jeg ble libero, og han begynte å score mål. Vi begynte å vinne kamper og berget oss fint. Vi ble nummer elleve, tror jeg.

Året etter endte Hertha på tredjeplass i Bundesliga og kvalifiserte seg dermed for Champions League.

- Men jeg var uheldig i Berlin. Jeg brakk leggbeinet tre ganger, ikke sant, så jeg hadde tre opphold på to måneder på et og et halvt år. Det kostet meg sikkert en del landskamper, vil jeg tro. At jeg hadde bikket 100, skal du ikke utelukke. Men sånn er det. Skader hører med.

Intervjuet nærmer seg slutten. Vi har sittet i denne kantina i snart halvannen time. Det er bare ett spørsmål til som må stilles.

- Hender det at du våkner og tenker «Fy faen, jeg scoret mot Brasil!»?

- Nei, men det hender at jeg mobber spillerne mine med det. Jeg bruker å si, hver gang vi snakker om å bli god eller ikke god, at jeg er en av få i verden som har hundre prosent seirer mot Brasil. Og ikke bare én, men to, med 6-3 i målforskjell. Den statistikken får de ikke tatt fra meg, sier Rekdal.

Så reiser han seg og går. Det er jo ikke flere vafler igjen.

BIDRA I DISKUSJONEN

Gunnar Stavrum Her vil vi gjerne vite hva du mener om denne saken. Vi ønsker at du er registrert, fordi det gjør argumentene og synspunktene mer interessante. Dersom du har spesielle grunner til å kommentere uregistrert, kan du sende innlegget hit og begrunne hvorfor. I unntaktstilfeller vil vi publisere innlegg fra uregistrerte debattdeltakere etter redaksjonell redigering. Vær saklig og respektfull! Send en mail til moderering@nettavisen.no hvis du har innspill til moderatorene.
Gunnar Stavrum, sjefredaktør

comments powered by Disqus
Våre bloggere

Pål Anders Ullevålseter

Vant Merzouga Rally.

Svein Harald Røine

Erna og Sivs mareritt

Baard Fiksdal

Den brune brønnen