Nettavisen.no

Kontakt oss 468 30 050
Foto: Paul Weaver (Mediehuset Nettavisen)

- Jeg møtte veggen

Shopping med annonselenker

LG G WatchR ? Den beste smartklokken har kommet til Norge

Oddsen med annonselenker

Tøff bortekamp for Solbakken

Per-Mathias Høgmo mistet kontroll over seg selv. Her er «Det Store Intervjuet».

P.S: Dette intervjuet ble først publisert i oktober 2010. Det republiseres fredag i forbindelse med ansettelsen av Per-Mathias Høgmo som ny landslagssjef.

Året er 1992.

På Alfheim sitter en ung mann og tenker. På bordet foran ham ligger en kontrakt som er én underskrift fra å gjøre ham til hovedtrener i Tippeligaen for første gang.

Han vet han er ung, men på sine første år som trener har han alt lykkes i å føre Tromsdalen til førstedivisjon. Så han tar sjansen. Han signerer kontrakten.

32 år gammel blir Per-Mathias Høgmo presentert som ny Tromsø-trener.

Det skal vise seg å bli tøffere enn han hadde trodd.

Tromsø taper åpningskampen 1-0 borte mot Molde, og verre skal det bli.

3-0-tap hjemme mot HamKam, 6-0-tap borte mot Lillestrøm. Høgmo får ikke laget til å fungere. Det ender med at han må pakke sakene og gå midtveis i sesongen.

Per-Mathias Høgmo får sparken i sitt første forsøk som tippeligatrener.

19 år seneremøter vi ham i lokalene på Alfheim.

Høgmo er tilbake som Tromsø-trener for tredje gang i karrieren. Nå er det ingen som snakker om å gi ham sparken. Han har stabilisert Tromsø helt i toppen av norsk fotball, og «Gutan» ligger an til å ta medalje for andre år på rad.

- Det var for tidlig for meg å bli tippeligatrener i 1992. Jeg gjorde meg noen refleksjoner da jeg måtte gå midt i sesongen, og skjønte at jeg måtte lære mer. Da dro jeg til idrettshøyskolen, tok trenerutdannelse der, forska på fotball. Jeg måtte forstå mer, forteller Høgmo mens han serverer oss kaffe i VIP-losjen på Alfheim.

- Du skjønte at du ikke var god nok som trener på den tiden?

- Det er en av mine styrker som trener, at jeg har relativt stor selvinnsikt om hva jeg kan og ikke kan. Jeg har vært opptatt av å utdanne meg hele veien, det har vært et mantra for meg. Både som leder og menneske, men også fotballfaglig, sier Høgmo.

- Hva har forandret seg i fotball siden du entret tippeligaen i 1992?

- I 1992 hadde vi så vidt blitt profesjonelle i norsk fotball. Det er også et poeng når man snakker om Norge i internasjonal sammenheng. Vi har vært profesjonelle i drøyt 20 år, mens mange andre steder i Europa har de vært profesjonelle siden krigen. I dag har jeg et støtteapparat med åtte-ni personer rundt meg på heltid, i 1992 var vi to stykker.

- To mann? Med fysioer og alt?

- Ja, ja. De fleste klubber på den tiden hadde en eller to heltidsansatte på sport, mens vi i dag har ti. Der ligger den største forskjellen. Den gangen var også de fleste spillerne semiprofesjonelle, mens i dag er alle profesjonelle i de beste klubbene. I tillegg har infrastrukturen endret seg enormt. Vi har fått topp moderne stadioner, underlagene er blitt mye, mye bedre. Vi er blitt bedre på å hente impulser utenfra, og vi er blitt en del av fotballen i Europa i mye større grad. I det hele tatt er hele businessen blitt større. Det har vært en ekstrem forandring de siste 20 årene.

- Det gjelder kanskje mediehverdagen også?

- Mediene er en viktig del av jobben. Vi er opptatte av å være tilgjengelige, og vi har daglige pressekonferanser på Alfheim, med minst to skrivende pressefolk, i tillegg til TV og radio. Mediene er blitt en viktig del av fotball, og samspillet mellom pressen og fotball er viktig. På en måte har vi et felles ansvar for å utvikle fotball i en sunn retning. Jeg synes vi er utrolig heldige i Norge, som har en såpass stor medieinteresse for fotball.

- Det er en gjensidig avhengighet, kanskje?

- Ja, og jeg synes det er gjort en fantastisk jobb med å skape interesse. Ta for eksempel den innsatsen TV 2 har lagt ned for å utvikle produktet norsk fotball. Den jobben er helt formidabel. Også i avisredaksjoner legges det ned godt arbeid, med mange interesserte journalister som er opptatt av å lete og finne tall, vinklinger og sette diskusjoner. Jeg har aldri opplevd større fotballinteresse i norsk fotball enn i år. Ta regionen her, for eksempel. Det finnes nesten ikke et menneske som ikke er opptatt av fotball, så det er klart både media og klubbene gjør en god jobb.

Lærer av verdens beste
Vi sitter sammen og snakker løst og fast om verdens vakreste idrett. Det er tydelig at han elsker fotball. Elsker å tenke fotball, elsker å snakke om fotball. Men viktigst for Høgmo: Lære mer om fotball.

- Vi har hele tiden vært opptatt av å hente fra verdens beste. Hvor er det til enhver tid interessant å lære forsvarsspill og angrepsspill. Hvor er dem best på mental trening, forteller han engasjert.

- Hvor henter du inspirasjon fra nå?

- Fotball har jo beveget seg i en retning hvor mange ser på Barcelona, som er det ekstreme innen «possessionfotball». Samtidig er de ekstremt gjennombruddshissige når de har ball. Forskning har vist at det kan lønne seg å ha ballen, for da får man flest gjennombrudd. De lagene med flest gjennombrudd vinner som regel kamper.

- Det har du statistikk på?

- Ja. Vi har tatt for oss det siste VM-sluttspillet og Champions League, og der er det tydelig. De med flest gjennombrudd vinner som regel kampene. Jeg synes også at forsvarsspillet til Jose Mourinho har vært en interessant sak. Lagene hans er ekstremt dyktige i sonespillet sitt, i tillegg til at de er veldig aggressive.

- Mange husker nok at José Mourinhos Inter slo ut Barcelona i semifinalen i Champions League, der ekstremt godt forsvarsspill var den viktigste årsaken til at de klarte det. Er det i slike kamper du finner mest inspirasjon?

- Ja, det er når de beste møtes. Jeg har fulgt alle kampene de har spilt internt, Barcelona og Real Madrid, og har sett hvordan Mourinho har prøvet og feilet. Han har funnet ut at høyt press er nøkkelen til å knekke Barcelona-koden. Ekstremt høyt og aggressivt press gjennom to ganger 45 minutter. Det er tøft, men det har vært koden. Jeg ser i La Liga at mange lag prøver det, men ikke er gode nok til å få det til, forteller Høgmo.

Uenig med Drillo
- Det er interessant i fotball, for det kommer alltid en mottrend når en trend har utviklet seg. Vi var jo det laget i Norge som var først ute med 4-2-3-1, da vi toppet ligaen etter halvspilt serie i 2004. Da var vi ekstremt gjennombruddshissige og kontringsorienterte. Samtidig ser vi at det har blitt en trend etter hvert, og det er flere og flere lag som spiller 4-2-3-1.

- Et skritt i riktig retning?

- Ja, der var norsk fotball tidlig ute. Det å utnytte ubalanse hos motstanderen er alfa og omega, og det vil det alltid være. Hva gjør du etter du har vunnet ballen? Det er viktig.

- Det snakker Drillo mye om, også. Deler du hans syn på hvordan fotball skal spilles?

- Nei, det jeg har lært av Egil er først og fremst forsvarsspill, det er det ingen tvil om. Den sonerelaterte tilnærmingen til fotball, der synes jeg på mange måter Egil er en mester, og det viser også resultatene. Når det gjelder angrepsspill har jeg latt meg inspirere mye av veldig mange. Jeg mener norsk fotball må utvikle ferdigheter, og da må vi spille ballbesittende fotball. Det er nok ikke alle som er enige i det, og Drillo er antakeligvis ikke enig.

- Ingen av de norske lagene tok seg videre til europacupenes gruppespill, og landslaget mislyktes i EM-kvaliken. Er norsk fotball inne i en bølgedal?

- Det diskuteres veldig, og for det første har den internasjonale konkurransen hardnet veldig til. Det har dukket opp pengesterke klubber i mindre nasjoner, så nåløyet er definitivt blitt trangere. Det er én dimensjon. Vi har også hatt en periode i norsk fotball med ustabilitet i toppklubbene. Vi må huske på at Rosenborg var veldig gode sist norsk fotball gjorde det bra. De dro med seg de andre. Nå har vi mista den frontfiguren som dro nivået opp, og det tror jeg har gjort at det er blitt flatere. Nøkkelen er at klubber som har best økonomi må ta det nødvendige steget. Da tenker jeg på Rosenborg og Vålerenga, og kanskje Brann og Viking. Det er de som har størst potensial, så spørs det hvor mye penger Molde klarer å få inn. Økonomi er alfa og omega, og det er svært få unntak i at klubber med best økonomi også er de klubbene som lykkes.

- Det er kanskje litt flåsete sagt, men du vil kanskje ikke Tromsø skal bli klubben som drar lasset?

- Nei, sett med norsk fotballs øyne er det ikke Tromsø som skal dra lasset. Tromsø skal være en klubb som kan ta medalje i ny og ne, men Tromsø har aldri muskler til å være stabilt i toppen av norsk fotball, og hvert fall ikke i Europa. Til det blir det for mye gjennomtrekk på spillersiden. Se bare i år, hvilke klubber med ambisjoner i Europa gir fra seg to landslagsspillere én uke før første kamp i europacupen? Det sier det meste.

- Var du enig i det, eller mente du at dere skulle beholde Høgli og Reginiussen?

- Vi er enige her, for vi må ha et felles ansvar om bærekraftig økonomi. Hvis ikke, får vi ikke lisens, så enkelt er det.

Hitler ble overrasket
- Jeg regner med at lederstilen din også har forandret seg kraftig siden du tok over Tromsø i 1992?

- Ja. Jeg tror erfaring er en god del å ha med seg. Det å bli trygg på seg selv, både faglig og menneskelig. Som leder er jeg blitt opptatt av å gi ansvar til dem rundt meg, og skape engasjement hos alle involverte. Det er viktig å ha folk i støtteapparatet som er gode og som kan utfordre deg. Jeg tok med den her, så kan du se, sier Høgmo.

Han viser Nettavisen en brosjyre som spillerne og støtteapparatet i Tromsø har utarbeidet sammen. Der har de detaljert blitt enige om hva som skal til for å bli bedre, som lag og individer. På siste side finner vi et dikt av Jesse Owens, firedobbel olympisk mester i Berlin i 1936.

- Hitler skulle vise at den ariske rase var uovervinnelig, så kom det en veldig svart neger og vant OL-gull, ler Høgmo, og snakker selvsagt om Owens.

- Det er et veldig godt eksempel på det å sprenge grenser.

- Det virker som en fin måte å bygge kultur på?

- Det er det som er poenget. Vi har et sterkt verdigrunnlag, og spilleregler om hvordan vi skal oppføre oss. Det ligger i kulturbegrepet, sier han.

For å skape kultur, det er essensielt for Høgmo. Skal man lykkes over tid, er det nødt til å ligge en sunn kultur i bunn.

- Trond Mohn har bidratt litt i klubben, og er en av Norges rikeste. Hans konsern heter Frank Mohn AS, som faren bygget opp. Det er meget vellykket. Han har to spilleregler. Du skal aldri snakke stygt om dine medarbeidere, og du skal aldri snakke stygt om dine kunder. Jeg bruker ofte det som eksempel når jeg holder foredrag, for det gjør noe med kulturen hvis man vet at det ikke er noe «small talk» om de som sitter på naborommet. Det tar vi «face to face», eller så holder vi kjeft.

- Det blir veldig trygt?

- Ja, nettopp. Det er godt sagt, for det skaper en trygghet i prestasjonsgruppa. Det er høyt under taket. Jeg husker jeg spurte Thomas Drage og Remi Johansen når de hadde stått opp, og når de hadde spist frokost. Drage var først ut. Han hadde stått opp halv ti og spist frokost kvart på ti. Remi hadde stått opp halv ni, og spist frokost klokka ni. Så sier Remi Johansen i forlengelsen; Var det tilfeldig at du spurte akkurat oss, ler Høgmo.

- Det er et godt bilde på hvordan vi skal ha det. Vi trøkker til hverandre, men det er med glimt i øyet. Mange tror jeg er veldig snill, og jeg er ganske snill, men jeg er veldig tydelig på hvordan jeg vil ha det og hvor lista skal ligge.

- Du er ganske snill, sier du. Vi har mange eksempler på trenere som krangler åpentlyst, og mister hodet på sidelinjen. Er det noe vi aldri får se av deg?

- Akkurat de verbale utbruddene har jeg ikke et behov for, men jeg har både temperament og engasjement. Når det gjelder måten man kommuniserer med hverandre på, er jeg ganske bevisst. Når jeg omtaler andre, spør jeg meg alltid, er det slik jeg hadde ønsket å bli omtalt? Det handler om å leve opp til det verdigrunnlaget Tromsø har, og mitt eget verdigrunnlag. Skal vi utvikle treneryrket som profesjon, skal det være følelser og temperament. Man må få lov til å gjøre seg bort av og til, men det må ikke bli for ofte. Da har vi et problem med omdømmet.

- Hva tenker du når du ser to trenerkolleger hamre løs på hverandre på Fotballekstra?

- Flott at vi er forskjellige, og det er godt å se engasjement. Jeg har ingen intensjoner om å oppdra folk, men for fotballens skyld er det viktig at vi er varsomme i måten vi behandler hverandre på. 99,9 prosent av de som ser på fotball, er barn og ungdom. Vi har et ansvar som forbilder.

- Jeg leste at du er den eneste treneren i verden som har doktorgrad i fotball?

-Jeg vet ikke om det stemmer, men det er hvert fall ikke mange som har både doktorgrad og som er topplisensiert trener. Men hvor mange det er, det tør jeg ikke si.

- Dere har et ungt og spennende lag i Tromsø. Er det noe av det morsomste du vet, det å utvikle et talent til å bli en toppspiller?

- Jeg synes det er veldig gøy å hele tiden ha spillere med potensial. Spesielt å finne spillere der det ikke er en umiddelbar begrensning på hvor langt vedkommende kan nå. Spillere som har fysiske, tekniske og mentale ferdigheter, og som hver dag har lyst til å bli bedre. Det er det som gjør at man trives i denne jobben.

- Dere har truffet godt med kjøp i Tromsø, og Kara er et godt eksempel. Hvordan jobber man for å finne en spiller som han?

- Det var gjennom Diambars-prosjektet vi fikk ham på prøvespill. Det var én trening, og jeg har aldri bestemt meg så fort. Vi manglet en defensiv midtbanespiller, og han gikk rett inn og spilte anker i en kamp i Skarphallen. Det var helt rått. At en spiller går rett inn og gjør en så god jobb, det er sjelden. Han markerte seg fra dag én.

- Hvem er det største talentet du har trent?

- Hvis jeg skal velge fra et landslagsperspektiv, så jeg tidlig at Brede Hangeland og John Arne Riise kom til å nå langt. De hadde egenskaper i de rollene de spilte i. Per Ciljan (Skjelbred) på høsten 2005, før han brakk foten, var jeg sikker på skulle nå veldig, veldig langt. Jeg så mye i ham. Gamsten var outstanding da han var her, før han ble solgt til Blackburn for 40 millioner kroner. Det er vel de jeg kommer på, hvis vi holder oss til herresiden.

- Jeg regner med at du også har sett mange spillere kaste bort talentet sitt?

- Man glemmer ofte det viktigste når man snakker om talent. Nemlig det å ville bli bedre mer enn noe annet. Det å ikke la seg knekke av motgang, og la seg inspirere hele tiden av de små fremgangene. Man må ha en indre motivasjon for å ville bli god. Det er for meg mest avgjørende, og det er der man ser forskjell på spillere. Jeg har sett veldig mange såkalte balltalenter med bra ferdigheter, som ut fra det talentet kunne nådd veldig langt.

- Så man er ikke et talent om man ikke har den mentale ferdigheten?

- Nei. Man er sjanseløs hvis man ikke har den. Det sier jeg til mine spillere, at de må bestemme seg for om de vil være en «average» tippeligaspiller, eller om de har lyst til å nå lenger, for da krever det noe mer. Man må våkne hver morgen og være opptatt av å nå målene sine.

- Tom Høgli er et fantastisk godt eksempel på akkurat det. Jeg snakka med sportsdirektøren i Brugge og spurte hvordan det gikk med Tom. «Han kan spille hvor som helst, og det går like bra», fortalte han.

- Du snakker om at det mentale er viktig for å prestere best mulig. Ble du overrasket da du leste at landslaget var på byen kort tid før den viktige kampen mot Danmark?

- Nå viste det seg vel at det var noen få, ikke hele landslaget som var ute. Men det ble en uheldig episode, og det er noe som ikke skal skje, men som kan skje. Men jeg tror ikke vi skal karakterisere hele norsk fotball på bakgrunn av en enkeltepisode.

- Praktiserer du alkoholregler for dine spillere i Tromsø?

- Vi har frihet under ansvar, som det så fint heter. At folk tar et glass vin eller øl til maten i visse tilfeller, det skulle bare mangle. Hvis ikke blir det trasig. Men jeg trenger ikke gå så langt som Nils Arne (Eggen), som fikk noen spørsmål etter en alkoholepisode i Rosenborg. Da sa han at det er altfor mye milkshake i norsk fotball, sier Høgmo og ler høyt.

Vi drar tilbake til 2004-sesongen. Høgmo fikk tilbud om en ny sjanse som Tromsø-trener, etter at «Gutan» hadde havnet på en skuffende 11. plass i 2003.

De rødhvite blomstret under sin nye trener, og var lenge med i gullkampen. Høgmo og Tromsø endte på fjerdeplass, og overraskende nok annonserte han sin avgang etter sesongen.

Han ville ta en pause fra fotball.

Da han allerede i 2005 takket ja til å bli RBK-trener, ble TIL-fansen rasende.

- Ja, de gjorde det, og det har jeg forståelse for. Da jeg dro fra Tromsø, hadde jeg holdt på med fotball i mange, mange år. Jeg hadde tatt syv års høgskoleutdanning parallelt med at jeg jobbet med fotball. Jeg var ganske «fed up». Det første halvåret etter Tromsø-jobben jobbet jeg med foredrag, lederutviking og i NRK som fotballkommentator. Det var i det hele tatt flotte dager, sier Høgmo.

Men noen ganger får man et tilbud som er for godt til å avslå, og det gjorde Høgmo.

- Når da tilbudet fra Rosenborg kom på høsten, er det nok den eneste jobben som kunne overtalt meg til å gå inn i fotballen igjen. Etter mye frem og tilbake fant jeg ut at jeg ville ta den utfordringen.

- En veldig spesiell tid
- Hvilke reaksjoner fikk du fra Tromsø-fansen?

- Jeg synes det var veldig lite. Det var som det alltid skal være, en del følelsesutbrudd fra fansen, meldinger, brev, alt mulig. De hadde et banner på Alfheim da vi skulle spille der med Rosenborg, hvor det sto «Isberget er ikke til salgs». Da hadde vi hentet noen spillere fra Tromsø, så da kokte det over for dem. Nå har jeg et veldig godt forhold til publikum.

- Du tok altså over et skakkjørt Rosenborg, fikk orden på laget, kom dere inn i Champions League og startet bra sesongen etter. Så ble du sykemeldt.

- Det var en veldig spesiell tid, den i Rosenborg. Det var en fantastisk høst, og veldig artig å være i Champions League. Er det noe jeg skulle ønske å komme tilbake til, er det Champions League. Det er det største som trener, og der møter man de beste. Det var en god følelse å lede 1-0 borte mot Real Madrid til pause, sier Høgmo.

Han tenker seg godt om. Det er tydelig at han ønsker å fortelle om RBK-sykemeldingen på en ordentlig måte.

- Da jeg tok over RBK, revitaliserte vi troppen, bygde nye strukturer, solgte unna mange spillere og tok et generasjonsskifte. Så skjedde det jeg kjente på i 2004, for jeg hadde kjørt ganske tøft i mange år. Jeg møtte den berømte veggen, og ble totalt tom for energi. Jeg har vært sykemeldt tre måneder i hele mitt liv. Det var merkelig å komme i en situasjon hvor jeg ikke hadde kontroll over meg selv, og fikk diagnosen utbrenthet, sier han og puster ut.

- Det ble et ambivalent forhold til de knappe to årene i Rosenborg, men i ettertid ville jeg ikke vært det foruten. Jeg var med på å få Rosenborg tilbake til toppen i norsk fotball. De var veldig langt nede, og den jobben er jeg veldig stolt av. Så fikk jeg kjenne på meg selv, og har lært hvor viktig det er å lytte til mine egne muligheter, men også begrensninger.

- Vi må litt tilbake til det du snakket om i sted. Hva sier man egentlig i en pause når man leder 1-0 borte mot Real Madrid i Champions League?

- Jeg husker at jeg var veldig faglig fokusert. Det som skjedde, var at Roar Strand måtte byttes ut i pausen med skade. Laget fungerte veldig godt, og jeg byttet inn Tettey. Det jeg sa, var at vi kom til å bli presset tilbake, for de hadde jo spillere som Zidane, Beckham & co. Det ble «servene» til Beckham som ble avgjørende, vi tapte 4-1 og tre av målene kom på dødball. I ettertid tenker man på hva man skulle gjort annerledes. Jeg har tenkt på at jeg kanskje skulle ha byttet inn Frode Johnsen, for han var rutinert og hadde luftstyrke. Det var nesten bare dødball de kunne scoret på mot oss i den kampen.

- Det er likevel få trenere som kan si at de har ledet 1-0 til pause på Santiago Bernabéu?

- Det er riktig. Champions League er det gøyeste jeg har vært med på, i tillegg til OL-finalen da vi slo USA.

Tiden flyr fort i godt lag, kaffen er drukket opp og vi begynner å nærme oss slutten på en lang og interessant prat om fotball. Men hva gjør Høgmo når han ikke tenker fotball?

- Jeg er veldig privilegert, for jeg har mange interesser. Jeg er interessert i litteratur og filosofi, og jobber med å få et litteraturhus til Tromsø. Jeg er også veldig glad i naturen, og liker å jakte. I går var jeg på rypejakt. Da var jeg ni timer i fjellet og skjøt fem ryper sammen med to kamerater.

- Hva slags litteratur liker du?

- Der er jeg ganske bred. Jeg kan kose meg med krim, og elsker Wallander. Lett og god krim. Jeg er glad i filosofien, og kan nevne John Stuart Mill, Arne Næss med økosofien sin og god generell skjønnlitteratur. Og mye faglitteratur.

Ishavsskipperen
I dagene før jeg skulle møte Høgmo på Alfheim, spurte jeg venner og kolleger hva de ville vite om Per-Mathias Høgmo. Ett svar gikk igjen:

- Spør han om historien han fortalte i Viasat-studio før en landskamp.

Og det gjør jeg. Høgmo ler når han skjønner hvor jeg vil hen.

- Ishavsskipperen, ja. Det der ble egentlig en vittig sak, for det var en veldig spesiell runde i studio, som ingen var forberedt på. Jeg har vært i studio ganske mange ganger, men det var helt utrolig det som skjedde, for kampen ble utsatt og utsatt. Når Erik Solér og Jan Åge Fjørtoft skulle begynne på tredje gang med å fortelle hva dem sa inne i garderoben, tenkte jeg at «her må vi ta noen grep». Det var bakgrunnen for at den kom. Moren min mener jo etterpå at jeg fortalte den helt feil, så det får være en bra trøst, ler han.

- Den henger ved deg, den historien?

- Ja, den gjør det. Jeg var sammen Bjørge Stensbøl i samboerens 50-årslag, og da spurte Dan Børge Akerø om ikke jeg kunne ta den på nytt. Da meldte jeg pass. Det er som jeg sier, de får bruke Youtube. Men det var godt laget av Golden Goal. De dramatiserte den, hentet inn Nils Ole Oftebro og gjorde det skikkelig. Det var utrolig bra.

Og hva passer vel bedre enn å avslutte med en god historie? Her er den berømte fortellingen om «ishavsskipperen»:

PS: Her kan du lese de andre utgavene av «Det store intervjuet»:
1:Kjetil Rekdal
2:Aksel Lund Svindal
3:Alexander Dale Oen
4:Mix

BIDRA I DISKUSJONEN

Gunnar Stavrum Her vil vi gjerne vite hva du mener om denne saken. Vi ønsker at du er registrert, fordi det gjør argumentene og synspunktene mer interessante. Dersom du har spesielle grunner til å kommentere uregistrert, kan du sende innlegget hit og begrunne hvorfor. I unntaktstilfeller vil vi publisere innlegg fra uregistrerte debattdeltakere etter redaksjonell redigering. Vær saklig og respektfull! Send en mail til moderering@nettavisen.no hvis du har innspill til moderatorene.
Gunnar Stavrum, sjefredaktør

comments powered by Disqus