Nettavisen.no

Kontakt oss 468 30 050
Foto: Paul Weaver / Mediehuset Nettavisen

- Det skjedde syke ting hele tiden

Annonsebilag med annonselenker

Gi en veldedige gave i år?

Oddsen med annonselenker

- Mer trøbbel for Atletico

Erik Thorstvedt om Tottenham-tiden, spyttende supportere, Knausgård og trøsten fra en 19-åring han aldri glemmer.

Vi befinner oss i Oslo, fotograf Paul Weaver og jeg. Det er tidlig, men likevel så folksomt at det er lett å forstå at julestresset er i anmarsj.

Det er gjerne slik at man enkelte dager gleder seg mer til jobb enn andre dager, og dette er en slik.

Det finnes tross alt verre ting for en fotballjournalist enn å tilbringe en time med en som har spilt 218 kamper for Tottenham og 97 kamper for det norske landslaget.

- Min status i Norge er egentlig høyere enn fortjent.

Erik Thorstvedt tar en slurk av Caffe latten og lener seg tilbake i sofaen.

Som en av Norges beste keepere gjennom tidene – om ikke den beste – er han vant til å snakke om seg selv, men virker nesten litt brydd når han forteller om sin egen fotballkarriere.

- Jeg var på White Hart Lane da Tottenham feiret 125-årsjubileum, og samtlige tribuner hadde fått utdelt like Tottenham-flagg. Når man står ute på matta og møter det synet, føler man seg som en del av en familie. Det er ganske deilig, og det kan være fint å kjenne stolthet over at man har vært med å bidra til dette, sier han.

Det finnes personer som alltid vil bli forbundet med visse ting. Ole Gunnar Solskjær og finalemålet mot Bayern Munchen. Kjetil Rekdal og straffesparket i Marseille. Oddvar Brå og staven.

Og Thorstvedt og Tottenham.

Den berømte debuten
Den 1.98 lange mannen møter Nettavisen i Oslo samme dag snøen kommer til hovedstaden. Han har god tid nå som Tippeligaen er over og nok en sesong av Matchball Mandag er gjennomført til ti i stil. Men helt fri fra fotball tar han aldri.

- Jeg har to sønner som er fanatiske Tottenham-fans, og vi ser alle kampene. Av og til er det rart å se på TV og tenke at «der har jeg spilt og i det målet har jeg sluppet inn sykt mange mål». Det er rart, sier han.

Han retter på genseren og smiler.

- Hjernen er jo slik at den henter ut de tingene som har gått dårlig. Om man slår 100 golfslag, der 99 er gode og ett er dårlig, påstår de at hjernen er opptatt av det ene. Som keeper husker man mye av det som gikk dårlig, og jeg var ikke verdens beste keeper. Men det skal være lov å kjenne på at man har spilt der, og at man fortsatt er velkommen over, sier Thorstvedt.

Det ene golfslaget er for Thorstvedt den berømte tabben i Tottenham-debuten.

«Selv det norske juletreet på Trafalgar Square er mer mobilt enn Erik Thorstvedt».

Slik oppsummerte en av Englands største aviser Thorstvedts første kamp for den engelske storklubben.

Avisene døpte ham til «Erik the Horrible». Selvtilliten hans ble satt på prøve. Men Thorstvedt brettet opp ermene, sto bedre enn noen gang og endret folks oppfatning.

«Erik the Horrible» ble «Erik the Viking».

- Er du lei av å bli spurt om tabben du gjorde i Tottenham-debuten?

- Av og til blir jeg spurt om det, og da pleier jeg å svare at jeg faktisk er mer lei av målet til Per Egil Ahlsen. Jeg har et helt avslappet forhold til det i dag, men der og da var det ganske «heavy», sier han.

Tre kamper etter debuten spilte Tottenham borte mot Southampton, som hadde en 18 år gammel Alan Shearer på laget. Thorstvedt gikk ut for å klarere bort ballen, men Shearer var litt for rask, så han endte opp med å felle ham. I dag hadde det vært en soleklar utvisning, men dommeren dro bare det gule kortet opp av lomma.

- Hadde han tatt opp det røde der, hadde jeg vært ute, og en ny keeper hadde kommet inn. Det er små marginer, sier Thorstvedt.

- Ta Kristofer Hæstad for eksempel, som sendte det tilbakespillet og aldri fikk flere sjanser.

De tre første månedene i Tottenham bodde Erik Thorstvedt på samme hotell som Paul Gascoigne.
De tre første månedene i Tottenham bodde Erik Thorstvedt på samme hotell som Paul Gascoigne.

Trøsten fra en 19-åring
- Hvordan reagerte du på kritikken du fikk etter debuten?

- Da er det mental katastrofepsykiatri som gjelder, og man må la være å lese aviser. Man vet selv hva man har gjort, og man trenger ikke påfyll fra andre som skal fortelle deg hvor ræva du er. Jeg måtte være min egen venn, og ha positive indre samtaler. Hvis ikke du er din egen venn, hvem skal da være det? Jeg fikk også bra støtte av Tottenham-gjengen, sier han.

Thorstvedt tar en ny slurk av Caffe latten og tenker seg om. Det er særlig én episode som gjorde inntrykk på «Erik the Viking».

- Jeg husker at vi hadde en 19 år gammel midtstopper som het Guy Butters. Rett etter debuten var ferdig, kom han bort til meg. «Det er ikke så farlig. Da jeg spilte min første kamp, laget jeg selvmål», sa han til meg.

- Det husker jeg i dag, og det kommer jeg til å huske for resten av livet. Så lite skal til, sier Thorstvedt.

Stavanger-mannen er fortsatt å finne i rampelyset, og er i dag programleder for suksessprogrammet Matchball Mandag på TV 2, der han sammen med ulike gjester går gjennom tippeligarunden med et humoristisk blikk.

Thorstvedt ler.

- Noen ganger lurer jeg på om vi egentlig har noen grenser, og vi bør kanskje tone det ned. Men det virker som om jo sprøere det er, jo mer setter folk pris på det, sier han.

- Det neste blir vel pilsen på bordet, men der går det vel en grense, tror jeg, smiler Thorstvedt.

Tabber
49-åringen startet TV-karrieren som programleder for TV Norge den gang Royal League fortsatt eksisterte. Han husker ennå sin første TV-tabbe, som etter hvert er blitt smått legendarisk.

- Av og til er det morsomt i et TV-studio, når ingen er klare og du bare kjører i vei som om sendingen skulle ha startet. Da er det morsomt å se på reaksjonen til de andre, og vi drev og tullet litt med det. Men brått slo det grusomt tilbake på meg selv, for plutselig var vi faktisk på lufta. Jeg husker at jeg så rett inn i kameraet og sa: «Jeg vet dere bare kødder».

Mer latter. Stemningen er god, og fotograf Paul Weaver saumfarer rommet etter best mulig kameravinkel. Weaver er Arsenal-supporter, men benytter ikke anledningen til å komme med noen meldinger mot rivalenes gamle førstekeeper. Thorstvedt er en mann selv hatlagenes fans respekterer.

Thorstvedt jobber nå som programleder i TV 2.
Thorstvedt jobber nå som programleder i TV 2.

- Hva er verst, tabber på banen eller i TV-studio?

- Det er ikke mye som kan måle seg med følelsen man får etter en svær tabbe på banen. Som keeper er det en følelse av avmakt. Ok, man kan gjøre noen gode redninger og rette opp inntrykket, men det er ikke det samme. Man ser gjerne at spillere som lager selvmål kompenserer ved å springe mer og takle hardere, men det kan man ikke gjøre som keeper, sier han.

- Den dag i dag, når jeg ser keepere gjøre store feil, er det som om jeg brenner opp innvendig. Innerst i sjelen kjenner jeg at det gjør vondt. En del trenere behandler keepere akkurat som en vanlig utespiller, men det er en forskjell. Det høres kanskje dramatisk ut, men som keeper går man på kanten av stupet hver eneste gang. Én centimeter kan avgjøre om man blir syndebukk eller helt. Marginene er sykt små.

- Du klarer ikke å le av en skikkelig keepertabbe?

- Jo, det kan være ekstremt underholdende og morsomt hvis jeg ikke kjenner keeperen og det er en fyr i Japan eller noe sånn, og jeg har en del eksempler liggende på PCen min. Jeg liker tabber og ting som går galt, for jeg tror det er med på å vise hvor feilbarlige vi er. Selv spillere på Barcelona er mennesker, og mennesker gjør av og til dumme ting, både på og utenfor banen, og det synes jeg er greit å huske på, sier Thorstvedt.

Og benytter anledningen til å komme med en liten digresjon:

- Han har greid å vinne meg over, han Balotelli-duden. Etter scoringen hans med skulderen sist, gikk Garth Crooks (engelsk fotballekspert) helt bananas og skjelte ham ut, og mente det var idiotisk å gjøre noe sånt, han kunne blitt avblåst for hands og slike ting. Men hallo! Det der er stor idrett, og det er en berikelse å ha noen som gjør noe sånn. Så står han der med det fjeset etterpå. Han har samme ansiktsuttrykk om han blir utvist eller scorer hat trick, det er ingen mellomting, ler Thorstvedt.

Samspillet med supporterne
Akkurat som Mario Balotelli, var Thorstvedt en populær mann blant supporterne i alle klubbene han spilte i.

I Gøteborg sang de «Erik dansa, vi vil se», og da måtte han stadig ta en liten dans ute på gressmatta. I Tottenham sang de «Erik, Erik, what’s the score», og hvis Tottenham ledet 2-0 måtte han opp med to fingre i været.

Han spilte på lag med supporterne.

- Jeg hadde også en greie med at jeg kastet keeperhanskene mine til fansen når kampen var slutt, forteller Thorstvedt.

- Men det gikk ikke alltid smertefritt?

- Det stemmer, det var en ganske syk greie, egentlig. Dommeren blåste, og jeg trodde kampen var slutt. Dermed gikk jeg bak mål for å kaste hanskene til publikum. Da jeg hev hanskene på tribunen, så jeg at folk var helt ville i ansiktene. Da jeg snur meg, ser jeg at dommeren ikke har blåst av kampen, men i stedet har dømt frispark til det andre laget. Det ble en enorm jubel første gang jeg fikk tak i ballen uten hansker. Tenk om de hadde scoret da, tenk de TV-bildene, ler han.

- Hvis de hadde scoret da jeg var bak mål, tror jeg at det hadde vært helt slutt, sier Thorstvedt.

Han mimrer tilbake og trekker paralleller til en keeper som het Andy Dibble. Dere har sikkert sett TV-bildene. Dibble holdt ballen med én hånd da en motspiller kom bakfra og headet den ut av hånda hans. Det ble scoring, og Dibble fikk innvilget søknaden om å være med på tabbevideoer resten av livet.

- Andy Dibble ble aldri det samme igjen, forteller Thorstvedt.

Thorstvedt glemmer aldri trøsten han fikk av sin 19 år gamle lagkamerat etter tabbedebuten i Tottenham.
Thorstvedt glemmer aldri trøsten han fikk av sin 19 år gamle lagkamerat etter tabbedebuten i Tottenham.

Anfield best å komme til
Etter 218 kamper i Englands øverste divisjon, biter man seg merke i visse ting. En av disse er mottakelsen han alltid fikk av Liverpool-supporterne.

- Jeg tror ikke det er noen som er så fanatiske, beskyttende og såre når det kommer til laget sitt som det Liverpool-fansen er, sier han og smiler.

- Det rare er at Anfield var den beste plassen å komme til som motspiller. Det var den eneste plassen der de klappet for deg da man løp inn i målet før kampen, og etter kampen klappet de deg av banen om du hadde gjort en god match. Det er mulig de er blitt bitre og innesluttet siden den gang, for de har ikke vunnet noe særlig, men jeg snakket med noen som sa at det fortsatt er sånn.

- Det synes jeg er litt kult, sier han.

I motsetning til Tippeligaen, der alt skal være familievennlig og snilt, er det stor kontrast til det Thorstvedt opplevde i Premier League. Alle er nemlig ikke like overbærende som Liverpool-supporterne.

- Min første bortekamp var mot Middlesbrough, og jeg skulle gå bak mål for å hente ballen. Da var det ti stykk som spyttet på meg. Ray Clemence lærte meg keeperregel nummer én, at man måtte rygge inn bak mål for å hente ballen, slik at man ikke ble truffet.

Det handler nemlig mye om respekt og CV i England. Thorstvedt var fersk, og måtte jobbe for å bli respektert av fotballsupporterne på balløya. Slik er det fortsatt, mener han.

- Jeg så Chelsea spilte en kamp nå, der David Luiz klønet det til, ble dyttet unna og mistet ballen. Han fikk ikke frispark. Hadde det vært John Terry, hadde han fått frispark, det er jeg helt sikker på.

Thorstvedt glemmer aldri første gang han spilte bortekamp i Premier League. Møtet med bortesupporterne ble nemlig en våt opplevelse.
Thorstvedt glemmer aldri første gang han spilte bortekamp i Premier League. Møtet med bortesupporterne ble nemlig en våt opplevelse.

Gazza
De tre første månedene etter at Thorstvedt ble klar for Tottenham, ble han innlosjert på samme hotell som Paul «Gazza» Gascoigne, en notorisk festløve og urokråke. Det er ikke noe man glemmer med det første.

- Han hadde allerede mange kamerater fra Newcastle boende på hotellrommet sitt, og de hadde karaokemaskin og greier. Alkoholregningen var ganske stor, og den betalte klubben. Bare det at klubben betalte regningen sier litt om disiplinen, og at det var veldig slapt. Med litt tøffere tøyler og regime, er det mulig det kunne gått bedre med ham.

En av de mest kjente historiene fra Gazzas periode i Tottenham, er da han gjorde sitt fornødne i keeperhanskene til Thorstvedt før en trening. Gazza er med andre ord så langt fra A4 man kommer.

- Ble dere venner?

- Vi bodde i samme landsby, men jeg hang ikke mye med Gazza. Jeg var jo en familiefar, og gjengen hans var jo ganske sprø. Det er en smått legendarisk gjeng etter fotballstandard, og ganske mange syke folk. Det foregikk mye, og veldig mye var morsomt, men ganske mye var ikke morsomt. Det handler om respekt for mennesker og gjenstander. Det var sånn at de kunne sitte på med en av gutta hjem, og plutselig dro de av seg buksa og pisset i bilen, det var liksom en helt streit greie. sier Thorstvedt.

Smilet lokkes frem igjen. Han rister smått på hodet, og påpeker at det ikke er alt som tåler dagslys.

- Vi hadde en fyr som het Steve Sedgley i klubben. Han skulle hjem og satte seg i bilen sin. Da så han i speilet at «Gazza» fant frem et gevær fra sin egen bil, og Sedgley prøvde desperat å komme seg vekk. Det rakk han ikke, og Gazza blåste ut bakvinduet hans, forteller Thorstvedt.

- Det skjedde syke ting hele tiden.

Planene om fotballroman
Samtalen dreier seg over på boka til Zlatan, og det er tydelig at Thorstvedt har lest den med stor interesse. Faktisk har han vurdert å bli forfatter selv.

- Jeg har faktisk syslet litt med å skrive en roman eller noe sånt fra fotballmiljøet, men det kommer ikke til å skje. Jeg har innsett min begrensning, og hadde aldri greid å få et sånt prosjekt i mål. Bra litteratur er fantastisk. Jeg tror en stor forfatter kan skrive en fantastisk bok om livet til hvem som helst.

- Jeg er ikke i den kategorien, sier han, og det lure smilet er tilbake.

Thorstvedt er selverklært Knausgård-fan.
Thorstvedt er selverklært Knausgård-fan.

Thorstvedt er opptatt av litteratur, og snakker med en entusiasme som gjør at jeg trekker assosiasjoner til barnestemmer på julaften.

- Jeg er veldig Knausgård-fan. Det diskuteres hvor bra det egentlig er, men jeg synes det er helt fullstendig uovertruffent. Alle følelser som finnes mellom mennesker, som alle vet er der og kjenner på, men ingen klarer å sette ord på, det klarer Knausgård. Det er så sant og ærlig. Selvfølgelig er det utleverende, men den han utleverer mest, er seg selv.

- Er litteratur det du liker best å bruke tid på når du ikke holder på med fotball eller familieting?

- I utgangspunktet er jeg en «filmdude», og liker filmer om virkelige mennesker. Jeg er ingen stor tilhenger av «Ringenes Herre» og sånne fantasy-greier. Man skal føle at det treffer deg, og kunne ha skjedd i virkeligheten. Jeg ser gjerne en god film mange ganger, og kan jo replikkene på rams etter hvert.

- Når vi skal leie en film på TV-boksen hjemme, påstår hun alltid at jeg har sær smak. Kona mi hadde ikke sett «Kongens tale», men den filmen visste jeg at hun kom til å like. Det er litt det samme som med forfattere. En god filmskaper kan ta en hvilken som helst historie og lage stor kunst ut av det. «Kongens Tale» har alle elementer, nært menneskelig drama, satt inn i et historisk perspektiv.

Thorstvedt er igjen engasjert. Film er noe han brenner for.

- Vi så «Shawshank Redemption» for et par dager siden, som kanskje er tidenes beste film. Den er skamløs i alle emosjonelle knapper den trykker på. I tillegg har du Morgan Freemans «voiceover», som nesten er blitt en parodi på seg selv fordi han gjør det så sykt bra. Før jeg dør, har jeg helt sikkert sett «Shawshank Redemption» 30 ganger, sier Thorstvedt.

Punkeren Thorstvedt
«Musikk bør finnes i alle hjem, unntatt i naboleiligheten», sa den svenske forfatteren Ivar Wallensteen.

Slik føler kanskje naboene til Erik Thorstvedt det, for musikksmaken hans er nemlig like tøff som spillestilen.

- Jeg er påvirket av broren min, som er 20 måneder eldre enn meg og var en punker. Punk er den dag i dag favorittmusikken min. Jeg liker det meste, men fortsatt er Ramones nummer én. Jeg husker jeg var på Ramones-konsert i London sammen med Erland Johnsen. Han visste ikke helt hva han gikk til. Da bandet kom utpå og startet den første sangen, var det mange hundre plastglass med øl som bare gikk rett til værs. Det var stort, sier han.

Likevel slår han aldri sin egen bror, som en gang stormet scenen under en Ramones-konsert, grep tak i mikrofonen og sang med.

- Bandet ble forbannet og gikk av scenen. Dagen etter skrev avisene om idiotene som ødela konserten, ler han.

Intervjuet går mot slutten, og fotograf Weaver ber om fem minutter til foto. En mann kommer bort og hilser på Thorstvedt.

- Du var litt av en keeper, sier mannen.

Thorstvedt er hyggelig og imøtekommende. Proff. Dette er han vant til.

Før han må løpe til flytoget, snakker vi litt om datteren Charlotte, som også er blitt et kjent ansikt etter hvert.

- Jeg er stolt av at hun er i ferd med å få seg en veldig bra utdannelse, og ikke bare er kjendis. Det er det viktigste for meg som far. Hun tar master i sosialantropologi i London, på samme skole som kronprinsen har gått på der borte, så det er en veldig bra skole. Jeg synes hun har greid seg bra, sier Thorstvedt.

- Sluttet å snuse har hun også gjort. Yes, sier han.

Vi takker for oss, og lar det bli siste ord. Det er tross alt en grense for hvor lenge Arsenal-supporter Paul Weaver klarer å holde tilbake kommentarene.

Flere utgaver av «Det store intervjuet» under:

BIDRA I DISKUSJONEN

Gunnar Stavrum Her vil vi gjerne vite hva du mener om denne saken. Vi ønsker at du er registrert, fordi det gjør argumentene og synspunktene mer interessante. Dersom du har spesielle grunner til å kommentere uregistrert, kan du sende innlegget hit og begrunne hvorfor. I unntaktstilfeller vil vi publisere innlegg fra uregistrerte debattdeltakere etter redaksjonell redigering. Vær saklig og respektfull! Send en mail til moderering@nettavisen.no hvis du har innspill til moderatorene.
Gunnar Stavrum, sjefredaktør

comments powered by Disqus
+