Nettavisen.no

Kontakt oss 468 30 050
Foto: Lise Åserud/Scanpix

- Jeg var sjokkerende naiv

Shopping med annonselenker

Her er det julesalg

Oddsen med annonselenker

West Ham i fyr og flamme

Oppholdet i Sør-Afrika åpnet øynene til Kjetil Siem.

ULLEVÅL (Nettavisen): - Jeg var så stolt at det nesten rant over. Det var bare: «Fy faen ...». Når du puster ut etter noe slik, føles det utrolig godt. Det er vanskelig å sette ord på det.

Kjetil Siem snakker ivrig om noen av sine største øyeblikk i løpet av 51 allsidige år. Romsdalingen kan sette ord på det meste, men har likevel minner og opplevelser som målbinder ham.

Bondesønnen har prøvd en rekke hatter og de fleste har passet. Gründer, journalist, forfatter, administrerende direktør, pedagog og spilloppmakker er alle punkt på CV-en.

- Jeg har opplevd mye og det skyldes nok eventyrlysten. Jeg har alltid hatt lyst til å lære og oppnå nye ting. Jeg har for eksempel vært i over 90 land, forteller romsdalingen til Nettavisen.

En eventyrer
Vi sitter i et møterom på Ullevaal stadion - norsk fotballs hovedkvarter. Det er her et nytt kapittel i «sagaen om Kjetil Siem» skal skrives. Et kapittel i en historie som alt begynner å bli lang.

Da Siem var 12 år gammel fikk faren en bok av en tysk venn, «Alles wunder dieser welt» - «Alle verdens underverker» på norsk. Den har i 40 år vært en inspirasjonskilde for 51-åringen.

- Jeg har vært på alle stedene unntatt ett. Jeg har blant annet vært på Kilimanjaro, Ayers Rock, den kinesiske mur, Machu Picchu, Victoria Falls, Niagara Falls, Petra og pyramidene.

- Det stedet jeg har igjen er Antarktis, og dit kommer jeg nok ikke. Jeg har holdt på i 40 år og dette var hemmelig helt til det siste stedet jeg besøkte, den kinesiske mur, sier Siem.

Stedene fra den tyske boka har altså vært en inspirasjonskilde uten at de har «hengt på veggen» eller blitt proklamert. Selv ikke familien visste om prosjektet før det nesten var fullført.

Og kanskje var det også eventyrlysten som i 2007 gjorde at Siem valgte å forlate jobben i Norsk Toppfotball og gyve løs på nye utfordringer i Sør-Afrika. Oppholdet ga livet et nytt perspektiv.

- Av opplevelser er tiden i Afrika det som er ferskest og noe av det som henger høyest. Det er minner som familien kan samles rundt og sånn sett henger det kanskje høyest av alt.

- Det å kjøre gjennom Afrika, på vei hjem etter disse fire årene, gjennom alle landene i løpet av to måneder, det var en skikkelig «deep african farewell», minnes den verdensvante karen.

Under tiden i Sør-Afrika var Siem sentral både med arbeidet for å utvikle den sørafrikanske toppserien i fotball og åpningen av arenaen Soccer City i Johannesburg, der VM-finalen ble spilt.

- Det var 90.000 mennesker på den offisielle åpningen og det gikk sinnssykt bra. For meg var dette et enestående øyeblikk av stolthet i livet mitt, forteller 51-åringen.

- Det var mitt ansvar. Jeg var selvfølgelig ikke alene om å få det til, vi var mange som jobbet sammen, men det var jeg som signerte de siste papirene. Jeg var ansvarlig for åpningen, sier han.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Jeg var naiv
Mange store høydepunkter til tross, det er nok likevel selve opplevelsen av Sør-Afrika, med kultur, mennesker og mangfold, som har satt dypest spor i Siem. Det åpnet både øyne og sinn.

- I ettertid må jeg bare innrømme at jeg var sjokkerende naiv før jeg reiste ned dit. Da tenker jeg på den innstillingen jeg hadde og hvor lite jeg visste om å bo i Afrika og leve som innvandrer.

- Jeg trodde, som ultranaiv nordmann, at jeg visste mye om Afrika og forholdene der. Sånn er de fleste nordmenn, sånn som jeg var da. Folk forstår ofte ikke når jeg prøver å forklare.

Selv har Siem ingen problemer med å prate åpent om det han kaller virkeligheten. Han mener det må være lov å si at det er forskjell på folk. Lov å bryte med den snille og naive tilnærmingen.

- Det er blitt slik at i det øyeblikket vi sier det er forskjell på folk, på grunn av kultur, religion eller hudfarge, da stigmatiserer vi og da er vi rasister. Dette er så tåpelig at jeg ikke har ord.

- Når jeg prøver å fortelle at det ikke er sånn, er det folk som tror jeg er rasist. Men selvfølgelig må det gå an å si at det er forskjeller på en nordmann og en fra for eksempel Congo.

Bondesønnen har opplevd på nært hold hvordan folk i Afrika ser på og snakker om seg selv. Han har opplevd at det også der er øst, vest, nord og sør. At det også i Afrika er store forskjeller.

Spesielt lot Siem seg imponere av byen Johannesburg. Der klarte mennesker fra mange forskjellige kulturer å leve sammen i et samfunn med mangfold. Han mener vesten har noe å lære.

- Der var det svarte, jøder, muslimer, indere og et stort mangfold. Også fungerte det så bra. Det er slik det burde være i en såpass utfordrende måte å leve på. Det fungerte bedre enn i Oslo.

- Oslo fungerer også bra, men ikke like bra på alle måter. Hvis vi tenker at 60 prosent av alle tyverier i Oslo skjer i området rundt Oslo S, så kan vi ikke si at det er på grunn av østeuropeere, somaliere eller andre, det er livsfarlig. Vi må si det er nordmenn, ellers er vi rasister. Men det å late som om dette ikke er et problem, det er rasisme. Den omvendte rasismen er ti ganger verre.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Ukjent hvit mann
Sør-Afrika er et land der folket har fått føle rasisme på kroppen. I perioden 1948 til 1994 var nasjonen under det såkalte apartheidstyret, der fargede mennesker ble grovt diskriminert.

Og selv om dette styret nå er en saga blott, er arrene dype. Det fikk Siem erfare da han først kom til Sør-Afrika. Ikke alle var begeistret for at en hvit mann skulle komme å være fotballsjef.

- Den ministeren som fotballen falt under var veldig tydelig i sin sak: «Nå skal vi ha VM. Da kan vi ikke hente en ukjent hvit mann til å styre vår fotball i årene inn mot det. Vi må gjøre det selv».

- Han ville ikke at jeg skulle få arbeidstillatelse, fordi jeg var europeer. Så kan man si at han var rasist, og det var han, sier Siem før han påpeker at det nok ville vært likt om det var omvendt.

51-åringen tror heller ikke det hadde blitt tatt godt imot om en ukjent svart mann fra Afrika hadde fått jobben med å lede norsk fotball, om Norge og Sverige hadde fått tildelt et fotball-EM.

- Et annet poeng er at den svarte delen av styresettet ønsket å vise at de klarte ting selv og ikke var avhengig av den hvite manns hjelp. Det må også tas med i vurderingen, sier Siem.

Selv fikk romsdalingen muligheten til å lede et team bestående av folk fra forskjellige kulturer. Det håndterte han på en måte som ble godt mottatt og han overbeviste fort de som hadde tvil.

- I min avskjedstale, før jeg dro, sa en jeg jobbet med at han aldri hadde hatt en hvit mann hjemme hos seg før. Han var fast bestemt på det, fordi foreldrene ble drept av hvite.

- Men jeg hadde sluppet ham inn og lært ham å ikke hate. Denne mannen er hvit utenpå, men svart inni, sa han om meg. Det var veldig sterkt og veldig godt å høre, sier romsdalingen.

Også ministeren, som i starten var skeptisk til det å hente inn Siem, ble etter hvert en god venn av nordmannen. I løpet av årene bygde 51-åringen opp et meget godt nettverk i landet.

Det er nettopp disse bekjentskapene, vennene, relasjonene og opplevelsene Siem og familien i disse dager prøver å sortere. Oppholdet i Sør-Afrika resulterte i rundt 8000 bilder som nå skal inn i album.

(artikkelen fortsetter under bildet)

En general
I dag er Soccer City og Johannesburg altså byttet ut med Ullevaal stadion og Oslo. 2. januar 2012 startet Siem i jobben som generalsekretær i Norges Fotballforbund. En jobb han ikke ville ha.

2011 var på mange måter et katastrofeår for norsk fotball. Resultatene uteble, skandalene sto i kø, og fotballtoppene gjemte seg bak låste dører. Siem skulle låse opp igjen jernporten.

- Da tilbudet først kom avviste jeg det, men i dag er jeg veldig glad og stolt over å være med å forme produktet norsk fotball. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, men det har blitt som ventet.

Generalsekretæren føler forbundet allerede har kommet et stykke på vei med det han kaller en tydelig endring. Dørene er allerede mer åpne og «arrogansen» sporløst forsvunnet.

- Det er ikke mulig å forandre alt over natta, men vi er på god vei. Vi får flere henvendelser og er mer tilgjengelige. Folk her føler det er veldig godt å ikke bli oppfattet som arrogante lenger.

- Det er ingen som har lyst til å være arrogant. Det er heller ingen her som er det, men når det blir lagt føringer på at man er det, kan man bli oppfattet sånn. Men vi yter alltid god service, vi.

Siem tror det tunge året i 2011 var en real vekker for Norges Fotballforbund. På mange måter tror han det måtte noe slik til for at forbundet igjen skulle ta nye skritt i en bedre retning.

- Ja, det er hundre prosent sikkert. Det var virkelig en vekker. I etterpåklokskapens lys kan man vel si at det var helt nødvendig. Det er lettere å gjøre forandringer etter et slik år, sier han.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Se på Solskjær
Siem mener både NFF og norsk fotball må finne tilbake til riktige verdier. Finne tilbake til sjelen. Romsdalingen mener at norsk fotball over de siste årene har fjernet seg selv fra folket.

- Det går ikke å peke ut noen spesielle, men som et resultat av at feil krefter har fått fritt spillerom i altfor mange år har det blitt en mangel på respekt i Fotball-Norge, sier 51-åringen.

- Vi har trenerne som forsvarer egne spillere når de filmer. Vi ser det også i England. Manchester United vinner gullet på en av de styggeste filmingene som har vært. Hvor lite kult er det?

Grunnen til at Siem kom innom Old Trafford-klubben var at han rett i forkant snakket om Ole Gunnar Solskjær som forbilde. Det var Siem som i 1998 skrev boken om Solskjær, «Æ».

- Bare se på Ole Gunnar. Når en spiller prøver å filme så tar han den spilleren av banen og sier at slik vil vi ikke ha her. Tenk hvor bra det er å gjøre noe slik. Tenk hvor riktig det er å si det.

- Når store trenere styrer og kjefter er det ingen som sier: «Hallo, stopp en hal». Det er det vi skal prøve å gjøre nå. Fotballen er ikke lenger en del av det folket den skal vise seg fram for.

Et av tiltakene som allerede er iverksatt for å bevisstgjøre problematikken som Siem belyser er et obligatorisk håndtrykk mellom spillerne etter kamp. NFF kaller det «handshake for peace».

- Det spillerne kunne slippe unna med før, ved å springe i garderoben, slipper de ikke unna med nå. De må møte motstanderen. Dette gjør at den faenskapen vi kan ha ute på banen, og som lett smitter over i våre kontorer og blir en del av vårt miljø, kommer på retur og forhåpentligvis forsvinner. Vi måtte til 2012, fotballen ble 100 år gammel, før vi begynte å takke for kampen.

- Det er lett å harselere med det å takke for kampen, men vi får heller snu det på hodet og spørre hvilket signal det har gitt at vi ikke har gjort det før? Vi må huske at vi skal være forbilder.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Glattcelle og endetarm
Mangel på respekt er én ting Siem har måttet hanskes med. Påståtte lovbrudd er en annen. Siem ble nemlig presentert i sin nye jobb i fjor høst, på en av norsk fotballs mørkeste dager.

Rett før nyheten om at Siem hadde takket ja til jobben som generalsekretær skulle annonseres gikk politiet til aksjon mot Vålerenga og Stabæk. Klubbenes sportsdirektører ble pågrepet.

- I denne saken har jeg manet til forsiktighet fra første dag. Jeg har sagt at jeg kjenner meg noe igjen i denne mekanismen rundt dette og har vært klar på at vi ikke må forhåndsdømme.

- Vi må vente til det foreligger en dom. Vi vet ikke utfallet av saken. Så langt har ikke politiet gjort annet enn jobben sin ved å etterforske saken basert på mistanker fotballen selv tok tak i.

Siem har bakgrunn som administrerende direktør i Vålerenga og kjenner godt til prosessene som foregår ved overganger. Han synes politiet kunne håndtert saken mer skånsomt.

- Med tanke på at ingen var skyldige på det tidspunktet og ut ifra potensiell forbrytelse, synes jeg de dro det veldig langt ved å kaste folk på glattcelle og lyse dem opp i endetarmen.

I kjølvannet av den omtalte skandalen ble det satt i gang grundige granskninger. Siem mener en slik «oppvask» først og fremst skal sette nye standarder og ikke nødvendigvis skape ny tillit.

- Vi får ikke gjort noe med fortiden, bare framtiden. Ved å gjennomgå dette får vi svar. Vi gjør det ikke for å få folks tillit, men for å gjøre ting rett. Folk tenker kanskje at det er et spill for galleriet, men vi er trygge på at det er riktig måte å gjøre det på. Hadde vi konstruert granskningen slik at vi hadde gjort noe selv, hadde det vært farlig, men dette er helt eksternt.

Og selv om han ikke ønsker å uttale seg om utfallet av saken, føler Siem likevel at måten media har behandlet overgangsskandalen på, har gjort den større enn det den egentlig er.

- Jeg skal være forsiktig med å være flåsete, men en periode lagde media Behring Breivik-tilstander over det. Og det var det ikke. Det var ingen som hadde gjort noe i vinnings hensikt, selv om det ikke tar vekk ansvaret for at det var utenfor lovverket. Jeg tror det hele er mye mer nyansert. Jeg kjenner meg igjen og har selv vært borti varianter av dette.

En kreativ type
Det var i perioden 2001 til 2005 at Siem var administrerende direktør i Vålerenga. Han har tidligere vært klar på at han i den tiden ikke var involvert i noe snusk. Kreative løsninger derimot ...

- Ordet kreativ er ofte litt uglesett når det kommer til økonomi, som for eksempel kreativ bokføring. Men det jeg mener med kreativ er helt lovlige og vanlige løsninger i fotball, sier 51-åringen.

For å illustrere hva han mener med kreativ, et utspill som ble noe misforstått da Siem har snakket om det i forbindelse med overgangsskandalen tidligere, bruker han følgende eksempel:

- Vålerenga ønsker å kjøpe en spiller som koster ti millioner kroner, men har bare fem. Det er mye å betale for en som kan bli skadet eller kanskje ikke er god nok, så vi sier at spillerens klubb skal få fem millioner nå og fem millioner etter 25 kamper. Greit, sier de. Så har denne spilleren spilt 22-23 kamper for Vålerenga og det er fem kamper igjen av sesongen.

- Da må jeg gå til treneren å si at han ikke kan bruke spilleren mer. Det er hysj-hysj, men han kan ikke spille. Det hjelper ikke om han er god nok. Spiller han, blir det ikke lønn på de andre. Treneren skjønner dette. Dette er selvfølgelig helt for jævlig og kanskje kjemper vi også om gull, sier Siem om det han har omtalt som kreative løsninger.

- Da kan vi ringe til klubben vi kjøpte spilleren fra å si: «Dere får ikke de fem millionene. Han få maks to kamper til og så lar vi kontrakten løpe ut». Eller så kan vi si: «Dere kan få 2,5 millioner nå, uansett hva som skjer med spilleren». Så får de det. Det er en kreativ og lovlig løsning på problemet, forklarer Siem.

Generalsekretæren i NFF har full forståelse for at metoden både er forkastelig og hensynsløs, men påpeker at det er slik fotballen noen ganger må være. Man må tenke på egen klubb.

- Du har ikke informasjonsplikt overfor spilleren, så enten holder du kjeft, eller så sier du: «Sorry, Mac! Det koster oss fem millioner å bruke deg». Om spilleren da blir forbannet spiller ingen rolle. Det er forkastelig, men også realiteten. Vi kan ikke la klubben gå konkurs for at én spiller skal få mer spilletid. Det er mange eksempler på spillere som stoppet på 49 kamper for en klubb.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Holdt på å drepe meg
Kreative løsninger, eller ikke kreative løsninger. Det er uansett ikke dette verken Siem eller folk flest husker fra hans tid i Vålerenga. De fleste husker selvfølgelig seriegullet fra 2005 best.

I samarbeid med Kjetil Rekdal var han med å bygge opp bohemklubben fra Oslo til et mesterlag. For første gang siden 1984 kunne hovedstadsklubben igjen kalle seg best i landet.

- Det er vanskelig å sette ord på noe slik. Det å nå målet med Vålerenga, etter å ha tatt sølv året før. Trofémessig henger det gullet veldig høyt, sier Siem om triumfen for snaue sju år siden.

Siem mener VIF var i en helt annen posisjon den gang han og Rekdal kom inn, enn det klubben er nå. Slik sett var lettere å få til noe den gang. Romsdalingen kaller det en utfordrerposisjon.

- Det var ikke forventninger. Klubben var vant til å være utfordrer. Så da vi tok sølv i 2004 gikk jeg ned i garderoben og sa at dette var det beste som kunne skjedd, forteller Siem.

- «Reka» holdt på å drepe meg. Han trodde det hadde kilkka. Nei, det er sant, sa jeg. Nå får vi all sympatien. Hele Norge vil holde med oss. RBK vant serien for 13. år på rad, med ett mål.

51-åringen var likevel klar over at det var én hake ved dette. Vålerenga var nødt til å følge opp med gull neste sesong. Det forandret forutsetningene.

- Vi klarte det, men det forandret situasjonen. Vi var ikke utfordrer lenger. Jeg sluttet fordi jeg ikke trodde vi kunne forsvare det. Det var ikke kultur for det i klubben. Jeg var tom, sliten, ferdig.

- Jeg hadde den oppfatningen at vi burde ha sparket halve laget. Røsket opp og fått inn en ny fandenivoldskhet. Du må det, ellers faller du nedpå. Et halvt år senere lå laget på sisteplass.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Det absolutt ekstreme
Selv om seriegullet selvfølgelig henger høyt for Siem, er det også en annen Vålerenga-opplevelse som sitter sterkt i minnet. I 2003 spilte klubben kvalifisering mot Sandefjord - og vant 5-3.

Bildet av Siem og Kjetil Rekdal som lot tårene og følelsene komme ut etter den viktige triumfen har gått sin seiersgang i media. Øyeblikket huskes som både meget sterkt og emosjonelt.

- Det er ingenting som kan måle seg med det å unngå nedrykk, selv om det ikke kan sammenlignes med gull. Det er ingenting som er så jævlig som å gå gjennom de 90 minuttene med traume.

- Så jævlig vil det aldri bli igjen. Det er det absolutt ekstreme. Året etter kom Viking i samme posisjon og da ringte jeg direktøren. Jeg sa at for det første så kommer det nok til å gå bra, og når det går bra, da vil du kjenne en følelse du aldri har følt før. Viking klarte det og han ringte og sa: «Jeg trodde du bare tullet, jeg, men nå skjønner jeg det».

Kjetil Rekdal og Siem gjorde for så vidt mer enn bare å gråte sammen og vinne sammen under tiden i Vålerenga. De kranglet også så busta føk ved enkelte tilfeller.

- Vi ble først kjent gjennom jobben. «Reka» var intervjuobjekt og jeg var intervjuer. Så begynte vi å jobbe sammen. Vi jobbet nært hver dag og det utviklet seg til noe som var delvis privat.

- Vi prøvde å holde litt avstand. Et par ganger røk vi så inn i helvete i tottene på hverandre. Da ble det skikkelig avstand. Så var det litt av og på. Da jeg sluttet var det ikke god stemning.

I dag har de to igjen et greit forhold, selv om Siem ikke ønsker å kalle det vennskap. Da Siem ble presentert i NFF kom likevel meldingen fra Rekdal: «Endelig har NFF gjort noe lurt».

(artikkelen fortsetter under bildet)

En spilloppmakker
Det har blitt mye jobb for Siem. Han skal ikke bli beskyldt for å ha ligget på latsiden. Men det er ikke bare hardt arbeid som står i hodet på 51-åringen. Han er også glad i lek og moro.

Blant annet er han glad i å dra såkalte «practical jokes» på venner og bekjente. Spilloppmakeren har gjennomført mange vellykkede stunts, og noen går på limpinnen gang etter gang.

Siem forteller selv hvordan han en gang lurte en kompis, en journalist fra Åndalsnes Avis. Ikke én gang, men to ganger. Historien omhandler et veddemål, to telefonsamtaler og en okse.

- Jeg hadde ringt til ham og utgitt meg for å være en eller annen fyr og tipset om at Mel Gibson var oppe i Trollveggen på audition. Så han dro dit. Da han kom tilbake ringte han og sa: «Faen, Kjetil! Dette er siste gangen du lurer meg. Nå er jeg så forbanna lei. Du får meg alltid til å dra både hit og dit». Da svarte jeg: «Det er ikke noe problem å lure deg».

Romsdalingen og kompisen gjorde raskt et veddemål. De veddet 1000 kroner på at Siem i løpet av de neste to timene ikke skulle klare å lure vedkommende per telefon igjen.

- Vi fortsetter å prate, men jeg tar opp en annen telefon, og sier vent litt til kompisen. Jeg legger ned røret på den ene telefonen og ringer sentralbordet der han jobber med den andre. Da jeg er tilbake på den andre linjen sier han: «Du, jeg må legge på her. Det har kommet en annen telefon». Det er også meg, ikke sant. Han legger på og svarer i den andre telefonen.

- Ja, hei, det er fra Linjegods her. Nå har oksen din kommet. «Oksen?», svarer kompisen. Ja, er det ikke Lars? Det ligger en okse her til deg sendt fra fellesslakteriet i dag. Den skal hentes av deg står det her. «Det stemmer ikke. Jeg har ikke bestilt noen okse», svarer kompisen. Du får nesten komme ned du, sa jeg, og han dro av gårde til Linjegods for å hente oksen.

Da kompisen til Siem kom ned på Linjegods spurte han selvfølgelig om denne oksen. Hvilken okse? fikk han til svar. Først da luktet han lunta og skjønte at veddemålet var tapt.

- To timer? Det gikk jo bare to minutter før jeg lurte deg igjen. Det er bare å sende meg 1000 kroner, kunne Siem triumfere.

- Suger på karamellen
En eventyrer, en general, en kreativ type og ikke minst en spilloppmakker. Kjetil Siem har som sagt prøvd en rekke hatter og alle disse hattene har stort sett passet hodet til romsdalingen godt.

Han er utdannet dramapedagog med spesialisering inne dukketeater. Selv mener han dette er mye av grunnlaget for all den suksessen og de milepælene han har oppnådd i løpet av livet.

- Ingen ting har betydd så mye for min utdanning og min CV som det. Det var gjennom dette jeg la de viktigste pilarene for det jeg er i dag. Særlig inn mot kommunikasjon, forteller han.

- Når det blir skrevet om dette, blir det ofte dratt ut i dukketeater, men det handler mer om regi, redigering og ledelse. Det er viktig å vite hvordan du skal fortelle en historie, fortsetter han.

Og det er nettopp det Siem nå har gjort i løpet av tiden vi fikk med ham. Han har fortalt sine historier og sine opplevelser - eller i hvert fall noen av dem. Han liker også å smatte på karamellen i ny og ne, selv om du og jeg egentlig ikke skal vite om det.

- Jeg suger vel på karamellen enda. Både for at besøkte den kinesiske mur, at jeg åpnet Soccer City og at jeg vant seriegull, forteller Siem.

- Det er mange ting som har formet meg, og selv om jeg har lagt det bak meg, har jeg det med meg. Da jeg kjørte hjem gjennom Afrika, kjørte jeg med en mye bedre følelse enn hva jeg hadde hatt om jeg hadde fått sparken. Det er stor forskjell på å få til det du er bedt om å gjøre, og ikke få til noe. Men det er viktig for meg å ikke suge på karamellene i offentligheten, selv om jeg jo gjør det akkurat nå. Det ender bare opp med å suge, om jeg er for opptatt av det, sier Siem.

- Angrer du på noe?

- Jeg er ikke en slik type som angrer så mye. Jeg ser heller framover. Men det er helt sikkert ting i mitt kjølvann som kunne vært gjort annerledes. Det er småting jeg har angret på, men jeg ser ingen fundamentale ting jeg burde gjort annerledes.

Vi puster ut. Det er utrolig godt. Siem har satt ord på det.

Tidligere utgaver av «Det store intervjuet»:

BIDRA I DISKUSJONEN

Gunnar Stavrum Her vil vi gjerne vite hva du mener om denne saken. Vi ønsker at du er registrert, fordi det gjør argumentene og synspunktene mer interessante. Dersom du har spesielle grunner til å kommentere uregistrert, kan du sende innlegget hit og begrunne hvorfor. I unntaktstilfeller vil vi publisere innlegg fra uregistrerte debattdeltakere etter redaksjonell redigering. Vær saklig og respektfull! Send en mail til moderering@nettavisen.no hvis du har innspill til moderatorene.
Gunnar Stavrum, sjefredaktør

comments powered by Disqus
+