Nettavisen.no

Kontakt oss 468 30 050

Hva gjør du nå, Tom Sundby?

Han herjet med Italia, Brasil og Frankrike, men fikk proffkarrieren knust av en ufin Liverpool-spiller.

For alle som fulgte norsk fotball på 80- og 90-tallet, fremstår Tom Sundby som en av Norges beste midtbanespillere gjennom tidene.

45-åringen startet karrieren i Larvik Turn, der hans far Reidar var stjerne på 50- og 60-tallet. I 1981 meldte han overgang til Lyn, men selv om Sundby spilte godt i Lyn-trøya, klarte ikke unggutten å forhindre at Oslo-laget rykket ned til daværende 2. divisjon i sin første sesong for klubben.

Den nye Tom Lund
Da Lyn ikke maktet å rykke opp året etter, meldte han overgang til ambisiøse Lillestrøm, der navnebroren og Åråsen-legenden Tom Lund var i ferd med å avslutte karrieren.

- Jeg fikk trøya til Tom Lund, noe som var veldig inspirerende for en ung spiller. Det var moro å komme til en stor klubb, og jeg fikk fire flotte år med både serie- og norgesmesterskap, forteller Sundby, som blant annet spilte med storheter som Arne Erlandsen, Erik Solér, Arne Amundsen og nåværende LSK-leder Frank Grønlund.

- Lillestrøm var et veldig godt lag på den tiden, med mange landslagsspillere, erindrer Sundby.

Sundby ble en stor hit i trøye nummer 10, og debuterte på OL-landslaget sommeren 1983. Norge kvalifiserte ikke til OL året etter, men fikk likevel delta i Los Angeles-lekene ettersom østblokklandene trakk seg fra mesterskapet.

Norge ble sendt ut av turneringen i puljespillet etter 0-0 mot Chile, 1-2 for Frankrike og 2-0 over Qatar.

Slaktet ned
Sundby debuterte på A-landslaget mot Jugoslavia høsten 1983, og fikk til sammen 39 kamper og scoret seks mål med flagget på brystet før han ble tvunget til å gi seg etter VM-kvaliken mot Skottland 14. september 1988 (1-2 på Ullevaal) på grunn av Steve Nicols horrible takling.

Taklingen kom på verst tenkelige tidspunkt for både Tom Sundby og Norge. Sundby hadde imponert stort i flere kamper på landslaget, blant annet i de oppsiktsvekkende seirene over Italia (2-1 i Lecce i 1985), Argentina (1-0 i 1986) og Frankrike (2-0 i 1987), samt i 1-1-kampen mot Brasil i 1987.

Flere storklubber lå langflate etter den elegante, men hardtarbeidende midtbanespilleren.

- Jeg hadde utviklet meg videre etter overgangen til greske Heracles, og var i veldig god form på den tiden. Jeg var svært nær en kontrakt med Fiorentina da jeg spilte mot Skottland. I tillegg var franske Nice inne i bildet.

- Jeg husker ikke så mye av selve taklingen, men Nicol traff meg veldig forkjært i standfoten, slik at både korsbånd og menisken røk. Det tok meg to-tre år å komme tilbake, men beinet ble aldri helt i orden, forteller Sundby, som aldri har snakket med Nicol etter taklingen.

- Jeg bærer ikke nag til Nicol. Det var et uhell, selv om Skottland tydeligvis hadde bestemt seg for å markere meg ut.

På årets lag som «invalid»
Etter tre tunge operasjoner vendte Sundby tilbake til Lyn og norsk fotball i 1990. Sundby var fysisk redusert, men var en gigant i et spennende Lyn-lag lag de neste tre årene. Raidene, sklitaklingene, de intelligente pasningene og hodespillet var så imponerende at han endte på årets lag på VG-børsen og kom inn i landslagsdiskusjonen.

- Det verste med skaden var dagene etter kampene. Det var så smertefullt at jeg ikke kunne trene på et par dager. Derfor var det svært vanskelig å trene seg i skikkelig form. Menisken var så godt som borte, spesielt på den ene siden, slik at det ikke var støtte mellom lår- og leggbein. Legevitenskapen har kommet en del lengre siden den gang, så det er mulig jeg hadde kommet raskere tilbake dersom jeg hadde spilt nå, sier Sundby.

I Lyn spilte han sammen med blant andre pur unge Ronny Johnsen og Jan Derek Sørensen, stopperkjempene Bård Bjerkeland og Ole Dyrstad, overstegskongen Kent Bergesen, landslagskeeper Einar Rossbach, sjakkgeniet Simen Agdestein, Teitur Thordarsons lillebror Olafur, og senere Lyn-trener Sture Fladmark.

- Vi hadde et veldig bra lag, og kunne endt høyere enn 4.- og 5. plass i serien dersom vi hadde fått ut potensialet, mener Sundby, som har jobbet i Asics helt siden han la opp som fotballspiller i 1993.

Sandfotball-comeback
- Jeg er nå daglig leder i Asics Norge. Jeg er glad for at jeg jobber i et sportslig miljø, og trives veldig bra i jobben. I tillegg er jeg formann i Snarøya Fotballklubb, og spiller på veteranlaget der, forteller Sundby, som gjorde et slags comeback i Lyn-trøya i NM i sandfotball sommeren 2004.

- Jeg ble ringt opp av Tom Fodstad, som ville samle et lag med gamle Lyn-helter. Kent Bergesen stilte også, og vi kom helt til semifinalen. Det var veldig moro, humrer Sundby.

45-åringen følger fortsatt med på norsk fotball, og da spesielt Lillestrøm og Lyn.

- Jeg har bare fått sett et par kamper fra tribuneplass i år, men jeg er overrasket over at serien svinger så mye fra år til år. Det er heller ingen styrke for Tippeligaen at serien er så jevn som i år. I andre land kjemper de samme 4-5 lagene i toppen år etter år. Jeg mener klubbene bør bli flinkere til å dyrke frem unge spillere. Akkurat der er Lyn veldig gode, avslutter Sundby.

Kent Bergersen om Tom Sundby:
Kent Bergersen gjorde kometkarriere da han kom fra Drøbak/Frogn til Lyn i 1991. Det takker han Tom Sundby for.

- Tom er den beste spilleren jeg har spilt sammen med. Jeg hadde ikke spilt på toppnivå før jeg kom til Lyn, og det gjorde et sterkt inntrykk å møte ham. Han hadde en lang karriere på landslaget og som proff, og utstrålte kvalitet. Han hadde en rå fysikk, var god defensivt, hadde et meget godt fotballhode, og var veldig flink til å gjøre spillere rundt seg gode. Jeg fikk ut mitt beste med ham på laget, forteller Kenta, som fikk merke Sundbys sugende taklinger på trening.

- Noen ganger bestemte han seg for at han skulle vinne alt av dueller på trening. Og det klarte han. Men han var kanskje enda bedre offensivt enn defensivt. Han var ekstremt god til å lese hvordan kampene utviklet seg, og valgte alltid de riktige løsningene ut ifra kampbildet. Dessverre sleit han veldig med skader; kneet hanglet, akillesen var vond, i tillegg fikk han en ansiktsskade som gjorde at han en periode måtte spille med ansiktsmaske. Han kunne helt klart nådd europeisk toppsjikt dersom han ikke hadde blitt skadet, sier Bergersen.

Tidligere artikler i serien:

Alf Kåre Tveit

Tor Røste Fossen

Rolf Falk-Larsen

Per Bergerud

Eirik Kvalfoss

Erik Håker

Pål Lydersen

Berit og Ove Aunli

Per Edmund Mordt

Odd Johnsen

Dan Eggen

Egil "Snapper´n" Johansen
Trond Egil Soltvedt

Kjell Storelid

Johan Sætre

Eddie «The Eagle» Edwards

BIDRA I DISKUSJONEN

Gunnar Stavrum Her vil vi gjerne vite hva du mener om denne saken. Vi ønsker at du er registrert, fordi det gjør argumentene og synspunktene mer interessante. Dersom du har spesielle grunner til å kommentere uregistrert, kan du sende innlegget hit og begrunne hvorfor. I unntaktstilfeller vil vi publisere innlegg fra uregistrerte debattdeltakere etter redaksjonell redigering. Vær saklig og respektfull!
Gunnar Stavrum, sjefredaktør

comments powered by Disqus