RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Paul Weaver

Årets pokerbragd

Du har trolig aldri hørt pokerspilleren jeg mener har levert en av årets største norske idrettsprestasjoner.

Som ivrig hobbyspiller på internett har jeg valgt ut Jan-Olav «The Balrog» Sjåvik som min favoritt i Nettavisens uhøytidelige kåring av årets sportsøyeblikk.

Når det gjelder Sjåviks innsats rundt pokerfilten de siste 12 månedene, er det ikke enkeltturneringer, men snarere summen av øyeblikk som gjør prestasjonene hans så sterke.

Den 42 år gamle oslomannen har gang på gang bevist at han hører hjemme i den ypperste verdenseliten i turneringsspill. I løpet av de siste 12 månedene har europamesteren fra 2001 sopt inn hele 5,7 millioner kroner i større turneringer.

Mesteparten av premiesummene har kommet i de fire følgende Texas Hold’Em-turneringene:
*Desember 2005: 1. plass i WPT Bellagio Five Diamond (sideøvelse). Premie: ca 1,2 millioner kroner.

*Juli 2006: 6. plass i VM-øvelsen «$1.500 Limit Hold ’Em» i Las Vegas. Premie: ca 300.000 koner.

*September 2006: 3. plass i EPT London (EM). Premie: 2,1 millioner kroner.

Alle bildene av Jan-Olav Sjåvik er tatt av Nettavisens fotograf Paul Weaver, som har tatt oppdrag for flere av Norges fremste pokerspillere.
Alle bildene av Jan-Olav Sjåvik er tatt av Nettavisens fotograf Paul Weaver, som har tatt oppdrag for flere av Norges fremste pokerspillere.

*November 2006: 3. plass i Master Classics of Poker i Amsterdam. Premie: 1,4 millioner kroner.

For å nå et finalebord i turneringer av denne størrelsen (både når det gjelder antall spillere og nivå) kreves det pokerferdigheter av høyeste klasse.

Fire finalebord, derav tre topp 3-plasseringer på ett år, er rett og slett umenneskelig godt spilt. Som limitspiller kan Sjåvik sin sannsynlighetsberegning til fingerspissene. Men det skal mer enn perfekte tekniske ferdigheter til for spille seg til så sterke plasseringer. Du må ha stoisk tålmodighet, sluhet, kløkt, være en god menneskekjenner og ha en sjette pokersans for å klare deg gjennom dagevis med utmattende spilling før du ender på finalebordet.

Sjåvik mener selv at EM i London er hans beste turnering noensinne, og at 3. plassen er større enn EM-seieren i 2001. 42-åringen kunne fort gått helt til topps, men kruttsynet han gjorde mot vinneren Victoria Coren skulle vise seg fatal, da Coren traff knektepar på turn (det fjerde felleskortet).

I dette utdraget fra Sjåviks hjemmeside thebalrog.com kan du lese hvordan han tenkte i den avgjørende hånden:

«Tremanns gikk det kjapt. Vi spilte noen få potter før den avgjørende potten kom. Jeg hadde 33 på button og høynet til 80k. Vicky gikk til 240 i det hele. Jeg vurderte å gå all in, men valgte å syne, siden jeg da kunne se an om det kom ess i bordet, samt at jeg muligens ville kunne få snappet om mer info fra Vicky utifra hvor mye hun bød på flop, og slikt. Da floppen kom TT9 med to spar overrasket hun meg litt ved å gå all in. Det lå ca 500k i potten og jeg hadde igjen ca 650k, mens Vicky hadde drøyt 700. Ville normalt safe Vicky by hele stacken uten par i denne situasjonen? Jeg vet at mange ville gjøre det, og sannsynligvis med rette, men Vicky? Jeg var usikker. Høyningen før flop skremte meg også litt. Den var liksom litt for liten, hvis Vicky hadde en sårbar hånd som hun med syn ville sitte med ute av posisjon på floppen. På den annen side er jo par bra, som kjent.

Verdensmester Joe Hachem kommenterte finalebordet under EM i London.
Verdensmester Joe Hachem kommenterte finalebordet under EM i London.

Men alvorlig talt, par er ikke lett å plukke opp i tremanns-spill. Hvis paret mitt var best i øyeblikket, ville Vicky likevel ha endel outs, mens jeg på min side ville ha bare to outs hvis hun virkelig hadde et par. Jeg var voldsomt i tvil og gikk i boks. Minuttene gikk. Til slutt bad Emad om «the clock». Jeg måtte nå ta en avgjørelse før det var gått ett minutt, ellers ville hånden min bli erklært for død. Thomas Kremser telte ned og da det var ti sekunder igjen, var jeg fortsatt helt ute av stand til å bestemme meg. Salen telte ned sammen med Thomas: TEN- NINE - EIGHT - SEVEN - SIX - FIVE - FOUR og på THREE skjøv jeg chipsene inn. Det gikk et gisp gjennom salen.

Jeg kikket over på Vicky for å se reaksjonen hennes. Hun nølte og så klappet hun med håndflaten på bordet, og signaliserte «good call». Det var utrolig deilig å se! Hun visste at jeg hadde best hånd. Hun hadde en legitim hånd selv med AJ, men mitt treerpar hadde et klart forsprang i øyeblikket. Dealeren gjorde seg klar til å slå turnkortet. Og BANG, der satt knekten i bordet! Jeg sto som paralysert og vantro på en og samme tid. Det ville være en overdrivelse å si at livet mitt passerte revy foran øynene mine, men scenen syntes plutselig helt uvirkelig og jeg strevde med å ta innover meg katastrofen. Jeg prøvde fortvilet innvendig å pese en treer på river, men uten kraft og håp. Den kom ikke. Eventyret var over. Men la gå, ikke uten en temmelig happy ending.

Hva var det så som gjorde at jeg til slutt synte Vicky i denne situasjonen? Det var rett og slett kroppsspråket hennes. Jeg kikket over på henne etter et par minutters tenking, og det så faktisk ut som om hun virkelig slet med nervene. Jeg plukket opp to-tre uavhengige tells som begge indikerte at hun slett ikke ønsket et syn. Hvis dere ser nøye på tv-bildene så vil dere kanskje få se at hun svelger nervøst når jeg kikker på henne og smilet hennes er anstrengt. Å mobilisere et naturlig smil er ofte meget vanskelig i slike situasjoner, om resten av kroppen er livredd! Legg til en veldig stiv kroppsstilling, så pekte det ikke akkurat i retning av en krutthånd!!»

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere