Det perfekte løpet

Av Tina Stilson

Ikke siden Vebjørn Rodal tok OL-gull i Atlanta i 1996, hadde jeg fått gåsehud og felt tårer over en stor idrettsprestasjon. Men i 2008 har en ny mann klart å vekke de følelsene i meg.

Jeg jublet hemningsløst og følte meg mer enn en smule patriotisk da Andreas Thorkildsen tok sitt andre strake OL-gull i Beijing. Men det var en særdeles rask herremann som virkelig vippet meg av pinnen.

Mannen er naturligvis Usain Bolt, men det er ikke maktdemonstrasjonen på 100 meter – der han jublet lenge før mål og likevel knuste verdensrekorden – som har brent seg fast i minnet. Jeg har i grunn blitt vant til at det settes verdensrekorder i friidrettens formel 1-distanse med jevne mellomrom.

200 meter, derimot, har vært en helt annen historie. Michael Johnson ga friidrettsverdenen bakoversveis da han under Atlanta-OL i 1996 – med sin karakteristiske, lett tilbakelente stil – stormet inn til fenomenale 19,32 sekunder på distansen. En nærmest uslåelig rekord, trodde jeg, og jeg var ikke alene om å tro det.

Slik husker vi ham fra 2008 - Usian Bolt. Foto: AP/SCANPIX

Den tidligere verdensrekordholderen gjestet Oslo før årets Bislett Games. Da sa Johnson at han trodde man måtte løpe ned mot 19,5 for å sikre seg gullet i Beijing. Så fort hadde ingen, unntatt Johnson selv, noensinne løpt. At verdensrekorden skulle ryke i løpet av sesongen, hadde sprinteren likevel ingen tro på.

Og det kunne jeg ikke vært mer enig i.

Bolt-året 2008
Men så var det Bolt da, en knapt 22 år gammel, høyreist jamaicaner med en fysisk kapasitet som verden knapt har sett før. For Bolt var et langt fra ubeskrevet blad da 2008-sesongen startet. I 2004 ble han den første junioren til å løpe under 20 sekunder på 200 meter, to år tidligere hadde han – i en alder av 16 år - blitt den yngste noensinne til å vinne junior-VM. Men det var årets sesong som skulle bli hans virkelige gjennombrudd på seniornivå.

Da Bolt snappet verdensrekorden på 100 meter fra sin landsmann Asafa Powell i mai i år, ante jeg at han ville ha sitt å si da OL-medaljene skulle deles ut. Men han var ikke favoritten min. Det var Tyson Gay, den dobbelte verdensmesteren fra 2007, jeg ville at skulle bli Beijing-lekenes store sprinter. Den sympatiske amerikaneren var min favoritt. Bolt fremsto som arrogant, selvopptatt og overlegen – og han fikk da også passet sitt påskrevet av IOC-president Jacques Rogge under lekene. Gay fremsto som en rak motsetning - ydmyk og med bakkekontakten i behold. Men en skade under det amerikanske mesterskapet gjorde at Gay ikke fikk løpe 200 meter, og det sørget for at han var helt ute av form da det gjaldt som mest.

Men det hadde neppe spilt noen rolle om han hadde vært i sitt livs form, for den arrogante jamaicaneren sto for en maktdemonstrasjon av de sjeldne da han lekte seg inn til seier på 100 meter.

Michael Johnson hadde den forrige verdensrekorden på 19,32. Foto: EPA/SCANPIX

Å slå det uslåelige
Store ting var i gjære. Vi visste det, han visste det. Bolt formelig boblet over av selvtillit i intervjuene, mens konkurrentene ikke helt visste hva som hadde truffet dem. Men å slå tiden 19,32 på 200 meter? Å slå den uslåelige rekorden til Johnson? Det kunne bare ikke gå. Det kunne ikke være fysisk mulig.

20. august kl. 16.30 var det klart for finalen. Bolt hadde sju løp i beina – fire 100-metere og tre 200-metere – uten at han syntes affisert av det. Tro mot seg selv poserte han foran kamera mens han ventet på at alvoret skulle begynne. Idet åtte av verdens raskeste menn gikk ned i startblokkene, var verdens øyne – mine inkludert – kun festet på en mann. For det var ikke snakk om hvem lenger, det var snakk om hvor fort. Jeg tør gjette at pulsen min ikke var særlig lavere enn Bolts da skuddet smalt.

Ikke beskjeden, men heller ingen grunn til det: Usain Bolt. Foto: AFP/Scanpix

«Det perfekte løp»
Jeg holdt nærmest pusten i det jeg fulgte Bolt utklasse konkurrentene gjennom svingen, og storme ut på oppløpssida. Det lange, elegante steget, kombinert med en frekvens jeg ikke trodde var mulig for en så storvokst mann, et kneløft av en annen dimensjon, alle bevegelser i fartsretningen.

Det var et perfekt løp. Det var 19,30 sekunder med ren og skjær nytelse. For Bolt hadde gjort alle påstander om en uslåelig rekord til skamme. Michael Johnson var detronisert som verdensrekordholder på 200-meteren.

Jeg satt igjen rørt og med frysninger etter opplevelsen – og ikke minst med en erkjennelse av at jeg likevel kan tåle at Bolt fremstår som arrogant og litt for selvsikker.

For han er i en klasse for seg.

Jeg har aldri før sett en så komplett sprinter, og det er ikke uten grunn han blir kalt Lightning Bolt.

For meg er han så nære en vaskekte superhelt det er mulig å komme.

Sjekk siste sportsnytt her

Vil du ha sportsnyheter tilsendt på mobilen? Send SPORT START til 1930. Tjenesten koster 2,- per melding.

Les sportsnyheter på mobilen: Send NETT til 1930 (gratis bokmerke).

Spill fotballmanager på nett

29.12.08 10:25

• Del på Facebook
• Del på MySpace
• Del på Nettby