Gå til hovedmeny Gå til hovedinnhold
TO STORE: Runar Berg på kne for Alanzinho. Men den første er den største.
Foto: Bjørn Delebekk
( Scanpix )
KOMMENTAR: Dette er ikke en hyllest til Alanzinho.
Tirsdag morgen ble det kjent: Alanzinho forlater Stabæk. Norsk fotball mister ikke bare den fremste underholdningsartisten, men også en av de beste fotballspillerne som noen gang har plantet sine knotter i norske fotballbaner.
Kanskje den aller beste, hvis man måler kvalitet i tekniske finesser.
Det mest triste med Alanzinhos klubbskifte er imidlertid ikke at han er tapt for norsk fotball (det var uansett bare et spørsmål om tid), men at han går til en klubb som sannsynligvis ikke er bedre enn den han forlater. Det hadde smakt litt bedre å se en av de største stjernene i Tippeligaen forsvinne til en storklubb i en av de store ligaene (er han ikke så god som vi har trodd?).
Uansett: Denne kommentaren handler ikke om stjernen som skinte, for så å forsvinne.
Ekte storhet
Den handler om en av de aller største spillerne i norsk fotball. Én som
kanskje ble den aller største denne uka. Og det til tross for at han bare
har fem A-landskamper og på langt nær like mange skrytevideoer på YouTube
som Alanzinho.
Det heter seg at ingen spiller er større enn klubben, selv om noen spillere later til å tro det.
Av og til er det likevel noen som er ganske nær. For eksempel Runar Berg.
Denne uka sa altså 38-åringen fra seg hele årslønna for 2009 for å bidra til å hjelpe Bodø/Glimt ut av det økonomiske uføret. Runar Berg har helt sikkert gode penger på bok, etter proffopphold i utlandet. Men akkurat det er det faktisk ganske mange spillere i Tippeligaen som har.
Når du føler du står i så sterk takknemlighetsgjeld til klubben din at du takker nei til minimum 600.000 kroner du har krav på, samtidig som du fortsatt er en av de viktigste bidragsyterne sportslig, da viser du storhet på et hittil ukjent nivå i fotballsammenheng.
Forhåpentlig har de unge spillerne i Bodø/Glimt (og andre norske klubber) dette i bakhodet neste gang de, sammen med sine mer eller mindre gode personlige rådgivere, setter seg ved forhandlingsbordet for å skvise enda mer penger ut av slunkne klubbkasser.
Stjernejakt med hagle
Norsk fotball har bruk for både artister som Alanzinho og klubbspillere som
Runar Berg (som for øvrig også sportslig står høyt på lista når man skal
rangere tidenes største spillere).
Men det er verdt å merke seg at når stjernene slukner, er det bautaene som står igjen – og drar lasset videre.
Det bør også norske klubber være bevisst på. De siste årene har mange klubber skutt med hagle i jakten på en ny gudegave fra eksotiske himmelstrøk. Det har ført til en strøm inn i norsk fotball av utenlandske middelmådigheter som står i veien for norske talenter.
Av og til står klubbene igjen med noen millioner i pluss hvis importene treffer springbrettet de anser norsk fotball for å være (Alanzinho er det til nå i særklasse beste eksempelet). Men vel så ofte hever spillerne gode lønninger i et år eller to eller tre uten å bidra til å heve det sportslige prestasjonsnivået i det hele tatt.
Runar Berg er sønn av sin far og bror av sine brødre og så talentfull at han ganske sikkert ville ha fått sjansen til å blomstre selv om han var 18 år i dag.
Men hva med arbeidsmauren Roar Strand? Hadde han hatt ferdigheter nok til å bli satset på som ung spiller i en norsk toppklubb i 2009, i konkurranse med lykkesøkere fra Sverige, Elfenbenskysten og Brasil?
Kanskje. Kanskje ikke. Svaret blir bare en antakelse.
Det som er sikkert, er at fotballen også i framtiden trenger spillere som Runar Berg og Roar Strand, for ikke å si Paolo Maldini, Gary Neville og Raul Gonzalez. Spillere som setter klubben over seg selv.
De vokser ikke på trær.
Men de kan dyrkes fram. Bare spør klubbledelsen i Bodø/Glimt.
Her vil vi gjerne vite hva du mener om denne saken. Vi ønsker fullt navn fordi det gjør argumentene og synspunktene
mer interessante. Dersom du har spesielle grunner til å være anonym, kan du sende innlegget hit og begrunne hvorfor.
I unntakstilfeller vil vi publisere slike anonyme innlegg etter redaksjonell redigering. Vær saklig og respektfull!
Gunnar Stavrum, sjefredaktør