Gå til hovedmeny Gå til hovedinnhold
KLAR TALE: Runi Børresen og Jorunn Sundgot-Borgen er bekymret for unge idrettsjenter.
Foto: Morten Holm
( Scanpix )
KOMMENTAR: Et sjokkerende innblikk i temaet idrett og spiseforstyrrelser.
Har du spørsmål rundt idrett og spiseforstyrrelser?
Nå kan du ringe «Bekymringstelefonen» på 48 15 44 44. Telefonen er åpen hver mandag fra 14 til 18.
Du kan også sende en bekymringsmail til bekymret@sunnjenteidrett.no
Snart lanseres også nettsiden www.sunnjenteidrett.no med masse nyttig informasjon.
I løpet av mine snart 15 år som journalist har jeg møtt og intervjuet utallige idrettsjenter, i alle aldere og på alle nivåer – fra klubbmesterskap for unger til VM og OL. I løpet av de samme årene har jeg hørt mye snakk om spiseforstyrrelser. Jeg har hørt rykter, både løse og mer konkrete, om utøvere som sliter.
Selvfølgelig har jeg også skrevet om spiseforstyrrelser, når konkrete saker en sjelden gang har nådd offentlighetens lys.
Men faktisk har jeg aldri intervjuet noen som har vært rammet av dette ofte usynlige problemet (hvem er syke og hvem er bare «naturlig» tynne?).
Kanskje er det like greit.
Sjokkerende
Etter å ha vært på seminar i regi av organisasjonen Sunn Jenteidrett på
Idrettshøgskolen i Oslo mandag, er det bare å erkjenne at mine kunnskaper om
temaet har vært (og fortsatt er) særdeles mangelfulle. Jeg har visst lite om
hva problemene kan bestå i, hva som kan utløse dem – og hvilke konsekvenser
de kan ha.
Det tre timer lange foredraget til Jorunn Sundgot-Borgen og Runi Børresen holdt for idrettsledere, trenere og idrettsfaglærere, inneholdt rett og slett opplysninger som fra sidelinja framstår som ganske sjokkerende.
De to har til sammen 50 års erfaring med temaet jenteidrett og spiseforstyrrelse. Nå jobber de med å kartlegge omfanget av spiseforstyrrelser blant førsteklassingene ved toppidrettsgymnasene rundt om i landet.
Foreløpig foreligger ingen konkrete tall. Men Sundgot-Borgen og Børresen tegner et nokså dystert bilde.
Det er mange unge idrettstalenter som har behov for hjelp.
Liv og død
Ekspertene maler et bilde av et miljø der spising, kropp og vekt får ekstremt
mye fokus. Der unge idrettsjenter samles rundt lunsjbordet og pirker i
salaten, og er ekstremt opptatt av hvor mye (eller lite) de selv spiser
sammenlignet med lag-/klassevenninnene.
De forteller om unge jenter som er drevne i å tømme seg etter måltider, blant annet ved hjelp av avføringsmidler og vanndrivende midler (dette kan, i ytterste konsekvens, ha fatale følger).
De forteller om jenter med ødelagte tenner som følge av forstyrret PH-balanse i munnen (oppkast er surt), og enda verre; 20 år gamle jenter med 60 år gamle skjeletter, som følge av underernæring.
Det finnes eksempler på miljøer der unge jenter kaster opp sammen etter fellesmåltider.
Selvmordstanker forekommer.
Å forebygge spiseforstyrrelser, og å hjelpe dem som allerede sliter, handler altså ikke bare om å gjøre norske talenter best mulig rustet til å prestere godt på idrettsbanen.
Det handler om å bedre livskvaliteten til unge jenter på kort og lang sikt. Og i ekstreme tilfeller faktisk om liv og død.
Tabubelagt
Skal vi tro Jorunn Sundgot-Borgen og Runi Børresen, blir problemet tatt på
alvor. Ikke bare av dem, men av både lærere, trenere og ledere. Alle ønsker,
og mange prøver aktivt, å komme problemet til livs.
Men det er faktisk ikke så enkelt. For både de bakenforliggende og de utløsende årsakene er mange og sammensatte. Og sykdommen har mange ansikter. Ikke alle passer inn i definisjonen på anoreksi eller bulimi, men har mer uspesifikke spiseforstyrrelser.
Dessuten er det et faktum at spiseforstyrrelser er ekstremt tabubelagt. Problemene er utbredt, men svært få utøvere tør å stå fram. Ikke bare eksternt (i media), men også overfor familie, trenere og lagvenninner. Kanskje ikke så rart, når mange ikke engang innrømmer overfor seg selv at de har et problem.
Veien mot en sunnere jenteidrett går utvilsomt via å spre kunnskap. I kjølvannet av økt kunnskap, kan man også oppnå økt åpenhet. Gjennom økt åpenhet kan man gjøre sykdommen mindre tabubelagt. Og først da kan man angripe det hele i full bredde.
Det er betryggende å vite at jobben er i full gang – og i gode hender.
Det er mindre betryggende at det er en veldig stor jobb som skal gjøres.
Les flere sportskommentarer her!