RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
- EN UTFORDRING: Pia Haraldsen, nå også pokerspiller!
- EN UTFORDRING: Pia Haraldsen, nå også pokerspiller! Foto: Elisabeth Norheim (Nettavisen)

Er spill farlig?

Er poker, dataspill og sjakk virkelig noe vi bør frykte? Christian Vennerød kommenterer.

Nettavisen har inngått et samarbeid med Norges bridgeforbund om dekning av bridge i Norge og utlandet. Som en del av dette har Christian Vennerød skrevet en kommentar om spill generelt, og bridge spesielt. Christian Vennerød er utdannet siviløkonom og har jobbet mange år i Dine Penger.

Alle spill bygger på konkurranse. Men et godt spill må ha andre sider ved seg. Først og fremst må det røre ved noe dypt menneskelig.

Se et øyeblikk på poker, som er ett av verdens mest utskjelte spill, men samtidig ett av de mest populære. Hva er den viktigste egenskapen du må ha som pokerspiller i tillegg til konsentrasjon og innsikt i sannsynligheter?

Du må ha evnen til å sette deg inn i hvordan dine motstandere tenker. Du må spørre deg selv: – Hvorfor satte hun to tusen nå, enda hun jekket i forrige runde? Og du må finne svaret.

Ingen kan bli en god pokerspiller uten å forstå sine medmennesker rundt bordet. Poker er et spill om innlevelse i andres tanker og følelser. Og om å ha mot til å vedde penger på at man har forstått dem riktig!

Tankesport
Et annet klassisk spill er bridge, som jo betyr bro. I bridge er oppgaven er å bygge en kommunikasjonsbru til sin makker på den andre siden av bordet.

I det jeg skriver dette, kommer jeg rett fra Beijing, der jeg på vegne av Norsk Bridgeforbund har blogget om de norske landslagene i OL i tankesport. Se nbf.bridge.no -(uten www foran).

I Beijing konkurrerte blomsten av verdens spillere. De to viktigste tankesportene i verden er sjakk og bridge, men det ble også tevlet i dam, go og kinesisk sjakk.

De norske bridgespillerne tok to gull, en sølv og tre bronsemedaljer og ble beste nasjon blant 2000 konkurrenter. At dette ikke er slått opp på førstesiden i norske aviser, forteller ganske klart at selv bridge, som handler om kommunikasjon og mellommenneskelig forståelse, fortsatt rammes av puritanismens forbannelse

Kapitalismens ånd
Grunnlaget for Vestens rikdom ligger i arbeid og sparing, hevdet Max Weber. Han skrev for hundre år siden den sosiologiske klassikeren «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd».

Vår pliktmoral førte til hardt arbeid og nøysomt forbruk. Dette gjaldt alle klasser i samfunnet, også kapitalistene selv. Verdiene ble spart og reinvestert. Det typiske slagordet for denne kulturen er «tid er penger». Livet skal ikke nytes, men utnyttes til læring og produktiv innsats.

Derfor så man ned på lek, sport og annen fornøyelse. Puritanismen har egentlig aldri anerkjent annet enn to aktiviteter: «be og arbeid».

Lysten som mål
Med hippiene for førti år siden slo hedonismen likevel inn i Vesten. Det tydeligste avviket var at sex plutselig kunne nytes for sin egen skyld. Helt unyttig virksomhet som rock, tegneserier og lek ble også akseptert av den nye ungdomskulturen. Timothy Leary sa det slik: «Tune in, turn on, drop out».

Folk flest fortsatte imidlertid å arbeide, og en ny blandingsetikk så dagens lys. Den koblet individets frihet og nytelse med hardt arbeid og et enormt forbruk. De som ikke helt følte seg fri nok til å delta i eksessene, valgte å følge med fra TV-kroken på «Sex and the city» og på andre serier basert på frivolitet og shoppinggalskap.

Eksterne lenker med mer info:
Bridge i Norge
Norsk Bridgeforbund
Kristiansand bridgeklubb

Restpuritanismen
Rikdommen har gitt oss tid til å leke oss. Spill er blitt en viktig aktivitet i stadig fleres liv, men anerkjennes likevel ikke som den kilde til innsikt og lærdom det faktisk er.

Selv om spill hører inn under vår kulturminister, anser han det ikke som støtteverdig. Han er mest opptatt av pengespill som en inntektskilde for staten. For øvrig er spill i hovedsak et samfunnsproblem for ham.

Den ene eksperten etter den andre står fram på TV og forteller om at særlig unge er spillavhengige. I VG i høst ble det påstått at mer enn 13 000 norske ungdommer er så avhengige av dataspill at de trenger profesjonell hjelp, og at 50 000 barn er i faresonen.

Gambling som problem
I stedet for å fokusere på norske tankesportprestasjoner, er norsk offentlighet altså opptatt av spill som problem. Spilleavhengighet beskrives på linje med alkoholisme og narkomani.

Det er riktig at gambling iblant er en sykdom. Folk som har en helt urealistisk forståelse av sine sjanser til å vinne i pengespill, og som setter over styr sine økonomiske verdier i en slik grad at de mister sin frihet til å delta i samfunnet på andre måter, styres av en slags galskap.

Et godt eksempel er de som tror at de kan vinne tilbake formuen de har tapt på Trond Giskes automater. De lider av en helt urealistisk tro på mirakler. De beherskes av tvangstanker, og behøver helt sikkert støtte, behandling og terapi.

Det er derfor rimelig å si at det lett blir et problem hvis man er avhengig av gambling. Det vil si pengespillavhengighet. Men det går et enormt skille mellom pengespill og andre spill.

De voksnes lek
På de fleste språk er det ikke noen forskjell på ordet for å leke og å spille. På engelsk sier man «to play» for begge deler. På fransk heter det jouer, på spansk jugar og på tysk spielen.

Lek er den rake motsatsen til arbeid. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, sier Gud som en forbannelse og en profeti til Adam. Lek skal det ikke være mye plass til.

Det viser seg at barn som får tid til å leke, selv utvikler regler for leken. Hvis den inneholder litt konkurranse, blir leken etter hvert til spill. De fleste voksne synes spill er morsommere enn helt fri lek. Vi behøver et formål, også med den aktiviteten som ikke produserer mat på bordet.

Spill er altså den voksnes lek. Den som spiller, beholder noe av barnet i seg. Det er helt sikkert bra, uavhengig av hva spillet går ut på.

Et gammelt spørsmål er: «Hvori atskiller menneskene seg fra dyrene?». I tillegg til at vi bruker verktøy og har et skriftspråk, er det klart at vi spiller. Mens mange dyr leker, er spillet en typisk menneskelig aktivitet.

Det er klart at også spill uten penger kan overdrives. Men det er merkelig at Helsedirektoratet og store deler av offentligheten anser det som skiller oss fra dyrene, primært som et problem. Etter millioner av år på kloden har vi endelig fått økonomisk råd til å dyrke ett av våre kjennetegn som art. Det er en frihet vi burde glede oss over.

Klagingen på de unge
I gamle dager sutret de voksne over at ungdommen sto og hang på gatehjørnet. Nå jamrer de over at ungdommen spiller TV-spill på gutterommet.

Folk som ser på TV fire timer hver kveld, er moralsk fordømmende overfor folk som driver med spill. Spill innebærer normalt interaksjon med andre mennesker og er aktivt utfordrende i en helt annen grad enn å se på TV.

Personer som anser det som høyverdig å gråte over livet til oppdiktede personer i romaner, teaterstykker og operaer, godtar ikke at ungdom lever seg inn i skjebner som de unge selv utformer på dataskjermen sammen med andre spillere.

Hvordan kan man glede seg over at en roman er så fengslende at man «ikke kan legge den fra seg», men leser til langt på natt, mens man anser dataspill til over midnatt som et samfunnsproblem?

Hvorfor er det å heie på virkelige fotballspillere bedre enn å sette opp treningsprogram og taktikk for ens eget lag i Football Manager?

Hvorfor er rollespill bra når ledere i næringslivet skal utvikle sin lederstil på seminar, mens det er tvilsomt at unge «gamere» bruker weekenden til mye mer kompliserte rollespill i stedet for å gå på fest?

Det fins ikke fornuftige svar på disse spørsmålene.

Eksterne lenker med mer info:
Bridge i Norge
Norsk Bridgeforbund
Kristiansand bridgeklubb

Statens norm for ditt liv
Selv jeg kan imidlertid innrømme at det kan bli for mye spill. Men når er det for mye? Jo, det er for mye når det går ut over familie, venner og arbeid, sier Helsedirektoratet.

Men enhver lidenskapelig interesse står selvsagt i konflikt til familie, venner og arbeid. Uansett om man er opptatt av frimerkesamling, fotball, felespilling, fjellklatring eller diktskriving, vil man iblant prioritere vekk noe av det tradisjonelle, sosiale livet.

Og hvis man er skikkelig interessert, tar man valget med fatning. Men det gjør man altså ikke i Helsedirektoratet, hvor man mener å ha fasiten på hva som er den riktige blandingen av familie, venner, arbeid og annet.

For mye av det gode?
Jeg mener at ekspertene overdriver frykten for spill. De blander sammen det å være avhengig med det å gjøre noe man liker godt. Personlig ønsker jeg ikke å la være å spille, for jeg synes at det er moro med intellektuelle utfordringer. Er det avhengighet? Etter min mening er det helt rasjonelt å søke denne typen glede og moro.

Jeg protesterer på at det offentlige anser det som sin oppgave å bestemme hvor mye av vårt liv vi bør bruke på ulike aktiviteter. Hvis vi mener noe med individuell frihet, må vi selv ha retten til å avvike fra den gjennomsnittlige dose familie, venner og arbeid uten å bli ansett som et tilfelle som behøver offentlig korreksjon.

Det må gå an å forstå at spill er en verdifull del av livet, og at for mange er spill en av livets aller beste sider.

Eksterne lenker med mer info:
Bridge i Norge
Norsk Bridgeforbund
Kristiansand bridgeklubb

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere