RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Kristian Rothli / Lofotposten

Fikk hjerneblødning som 11-åring

Sist oppdatert:
Les den utrolige historien til Mia Willassen.

15. oktober 2012 er en dato som for alltid vil være brent fast i minnet til familien Willassen fra Svolvær.

Mia Willassen gjorde seg klar til det hun liker aller best – å dra på turntrening og være sammen med vennene sine. Men så endret alt seg dramatisk:

Ferdigskiftet kom hun til foreldrene og fortalte at hun hadde veldig vondt i hodet. Familien tok det med fatning og ventet litt for å se om hun ble bedre, men situasjonen forverret seg raskt. Tidligere på dagen hadde Mia slitt med uttalelsen av enkelte ord.

- Jeg tullet med ord. Jeg fikk ikke til å uttale de ordentlig, forteller Mia til Lofotposten.

- Vi ringte til alarmsentralen AMK. Mens vi snakket med sentralen begynte hun å kaste opp. Derfra gikk veien raskt til legevakta i Svolvær, forteller Mias mamma, Mona, med alvor i stemmen.

Til sykehus
I Svolvær ble hun undersøkt, men Mias almentilstand forverret seg. Hun ble dårligere og kastet opp igjen. Da gikk ferden raskt til Nordlandssykehuset Lofoten på Gravdal, hvor hun ble sendt i røntgen. Legene konstaterte at Mia hadde pådratt seg hjerneblødning.

- Da bar det rett til Tromsø med ambulansefly på kvelden. Alt gikk så raskt da de fant ut at hun hadde hjerneblødning, forklarer Mona, som ble med på turen. Pappa Bjørn Åge og brødrene Markus og Glenn-Ivan kom kjørende opp og var framme neste morgen.

- Den uka det sto på som verst var vi samlet alle sammen. Det var veldig fint. Vi fikk et pårørenderom. Det var veldig godt å få være sammen, også for brødrene hennes.

Da Mia ankom Universitetssykehuset i Tromsø hadde blødninga stoppet. I mellomtiden hadde familien tatt kontakt med «en hjelper».

- Vi velger å tro at det var noe der som gjorde at utfallet ikke ble verre, sier Mona.

- Legene har forklart at hvis blødninga hadde fortsatt, måtte de ha operert henne med en gang. Da ville utfallet blitt helt annerledes, med langt mer omfattende skader. De har også sagt at det er svært sjelden at så unger personer får hjerneblødning sier Mona, og forklarer at hjerneblødningen var forårsaket av en medfødt skade og ville kommet før eller siden.

Måtte opereres
Mia har bursdag 17. oktober. Natt til 18. oktober ble hun dårligere, og om morgenen hadde hun så lav puls at de måtte operere henne. Kvelden før hadde hun blitt overført fra intensiv- til barneavdelinga ved sykehuset.

- De opererte inn et dren fordi trykket i hodet var så høyt, forklarer Mona.

Med drenet på plass forbedret Mias tilstand seg, og det gikk bedre og bedre. Dette ga legene tid til å finne ut hva neste skritt burde være. Selv husker ikke Mia så mye av det hele.

- Skaden var der, men heldigvis var blødninga stanset. Det medisinske personellet ordnet det som skjedde der og da, men de kunne ikke operere skaden som var skjedd. Det ble etter hvert bestemt at hun skulle stråles med gammakniv i Bergen. Det ble mest skånsomt for henne. De ville nødig operere; det ville blitt for risikofylt, minnes Mona.

10. desember var Mia i Bergen og ble strålet. Gammakniven, tidligere kalt strålekniven, blir brukt til å behandle svulster og andre sykdommer i hjernen. Det gjennomføres med fokusert stråling fra radioaktive kilder, og hele behandlinga blir gjennomført i løpet av én dag.

Mia har fire små arr i panna etter strålebehandlinga. Totalt har hun vært gjennom tre operasjoner, i tillegg til en stor undersøkelse hvor de gikk inn i lysken hennes.

- I ettertid har hun slitt med kvalme og hodepine. Til å begynne med var hun plaget med hukommelsen og korttidsminnet.

Kan ikke delta
Etter tre uker i Tromsø og tre dager i Bodø fikk Mia endelig komme hjem. Beskjeden fra legene er klar: Hun må ta det med ro, ikke få høy puls – og turntrening, som hun liker aller mest, får hun ikke lov å delta for fullt på.

- Legene kan ikke utelukke at hun kan få en ny blødning. Gammastrålingen som de gjør i Bergen fungerer slik at det tar lang tid før det blir leget, men den er skånsom. Hun må ta det med ro en stund framover, men er tilbake på skolen, sier Mona.

- Hvordan er dere som familie påvirket?

Mona sukker tungt, og leter etter ordene.

- Hva skal man si? Det har vært ei kjempetøff tid. Det er ikke så lett å sette ord på det. Det er forferdelig vanskelig, for det er livet hennes det dreier seg om. At vi skulle få henne tilbake var ikke en selvfølge da det hele sto på. Jeg var redd for at vi skulle miste henne. Man ser hvor skjørt det hele er. Ting skjer så raskt, sier Mona tankefull.

- Akkurat som da de tok håret mitt, smiler Mia, og peker rett over panna hvor de barberte henne før operasjonen.

Døden er tema
Mia sier hun har det ganske bra, selv om Mona som mor ofte får en påminnelse:

- Hun tenker mye på døden, og er kanskje redd for den. Det er ting som man vanligvis ikke tenker så mye på i den alderen. Hun er litt mer engstelig enn før, men humøret er fremdeles det samme. Hun er blid, glad og fornøyd. En solstråle, sier Mona.

Støtten de har opplevd i etterkant av hendelsen har vært overveldede for familien. Folk har ringt og sendt meldinger, og de har mottatt hilsninger fra fjern og nær. Mona legger ikke skjul på at alle lykkeønskningene har hjulpet familien gjennom en tung periode.

- Det har vært helt fantastisk hvor mye folk har brydd seg. Det har varmet veldig. Jeg har ikke kunnet forestille meg at det skulle bli slik. Det er veldig sterkt at det er så mange som har brydd seg og tenkt på oss, sier Mona, mens dattera følger henne med argusøyne.

- Hun er så vant med at mamma skal begynne å gråte, ler Mona idet hun ser bort til Mia.

Savner turninga
Mia har turnet siden hun var fem år gammel, og hun synes det er trist at hun ikke lenger kan delta for fullt sammen med vennene sine. Likevel er hun med på treningene i Våganhallen hvor hun gjør styrke- og tøyøvelser for å holde seg i aktivitet. Håpet er at hun en dag skal kunne trene for fullt igjen.

- Det betyr veldig mye for meg, sier hun.

Søndag var det nyttårsturn for Kabelvåg ILs turngruppe i nettopp Våganhallen. Her hadde Mias venninne, Ella Grunnvåg Hagen, tatt initiativ til at Mia skulle få en velfortjent oppmerksomhet. Trener Hilde Taraldsen fikk ordet og fortalte om Mias historie over høyttaleranlegget i hallen, før Ella overrakte en bukett røde roser fra alle jentene i troppen.

- Det var hennes idé alt sammen, sier Mia, mens tårene triller nedover kinnet.

- Det kom noen tårer, men det var godt også. Jeg synes hun fortjente å få litt oppmerksomhet. Det var veldig fint at de gjorde det, smiler Mona mens hun tørker tårene.

Lofotpostens Trond Schultz var til stede i hallen for å dekke arrangementet. Han opplevde det slik:

- Det var veldig fint. Både den ene og den andre gråt, samtidig som alle klappet støttende.

Ser framover
Både Mia, Mona og resten av familien ser lyst på framtida.

- Jeg skal begynne å jobbe, og turne igjen! stråler Mia med et bredt smil om munnen.

Mona erkjenner at familien har hatt hell i uhell.

- Ja, det kan man vel si. Det var vanskelig å se da det sto på som verst. I ettertid, når vi også vet hvordan det kunne ha gått, så er det ganske enkelt å si at vi har hatt hell i uhell. Mia er veldig positiv selv også, sier mamma Mona.

- Ja, det er jeg, gliser Mia.

- Hun er skøyen og ler mye. Vi har kanskje noe å lære av henne der. Hun var alvorlig syk, så det er godt å se at hun er sånn som hun er nå. Hun er tapper, konkluderer en smilende mamma.

Les flere saker på lofotposten.no!

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vi vil helst at du er med på diskusjonen under fullt navn, men aksepterer at det kan finnes gode grunner for å være anonym. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere