RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Paul Weaver (Mediehuset Nettavisen)

- De er store feiginger

Sist oppdatert:
Åge Hareide om tiden i England, hvorfor han trakk seg som landslagssjef, sitt eget humør og grunnen til at han hater kommentarfelt.

- Jeg er nok blitt mye mildere.

Åge Hareide smiler der han sitter. Vi befinner oss på Vikings spillerhotell på La Manga og småprater om fotball. Han har rukket å bli 58 år, og fotballen har vært en del av Åge Hareides liv så lenge han kan huske.

- Det vi ønsker skal bli varig, må vi forandre, sa Bill Clinton i sin tid.

Slik er det også med Åge Hareide.

- Jeg har nok blitt mye mildere med årene. Sammenlignet med hvordan jeg var som spiller, og hvordan jeg var som trener de første årene. Men det handler om å vinne, og vinnerskallen som har vært i meg hele tiden fremstår nok på en annen måte enn tidligere, sier han.

Han har akkurat spist frokost sammen med resten av Viking, og virker pigg og opplagt til tross for at det er tidlig om morgenen. Oppgaven med å forbedre den grusomme Viking-sesongen fra 2011 har startet.

- Du har en jobb de fleste mener noe om. Er det slitsomt?

- Det kan det være. Vi er på en måte sirkusartister, og publikum som betaler skal få lov til å ha en mening om oss. Det er viktig at folk bryr seg om oss, og at mediene gjør det. Hvis ikke, dør denne idretten ut, for vi lever på oppmerksomhet. Derfor må vi by på oss selv og akseptere at folk er uenige i det vi gjør, sier han.

- Humøret har reddet meg
Han er selv en mann som mener mye, og har aldri vært redd for ytre meninger. Sportsjournalister som har fått gleden av å intervjue ham etter en kamp, har aldri vært sikre på hva man får. Det er ren bingo. Undertegnede har opplevd at Hareide har vært illsint etter en seier, og blid som en sol etter et tap. Selv er ikke Hareide så opptatt av hvordan folk oppfatter ham, men én ting skulle han vært foruten.

- Det eneste som irriterer meg, er at folk sier at jeg er sur, sint og tverr, for det er jeg jo ikke. Jeg kan være sint, men det er bare øyeblikkets temperament. I utgangspunktet er jeg for snill, og de som kjenner meg godt, vet det. Jeg har alltid hatt veldig godt humør, og det har berget meg. Hvis ikke jeg hadde hatt selvironi og sett det komiske i situasjoner, hadde jeg aldri klart meg, sier han.

Åge Hareide ble Norges andre englandsproff da han ble solgt fra Molde til Manchester City i 1981. Einar Jan Aas var den første, og ble klar for Nottingham Forest tidligere samme år.

- Einar var litt heldig, for han fikk kjenne på bundesligafotball før han dro til England, mens jeg var den første som dro rett fra Norge, sier Hareide og ler.

Han tenker seg litt om, og setter seg opp i sofaen. Tiden fra England glemmer han aldri.

- Det var et stort sprang for meg, og det var veldig spesielt. Mange av spillerne hadde jeg sett på TV, for jeg vokste opp med tippekampen. Da var det veldig rart å sitte i garderoben første dag, ved siden av disse folka jeg hadde sett på TV hver helg. Asa Hartford, Dennis Tueart, Joe Corrigan og disse stjernene man på mange måter beundret. Det var veldig rart, men man oppdaget av de var hyggelige gutter, og veldig hjelpsomme. Jeg ble utrolig godt mottatt av de, og jeg kom til en stor klubb med store tradisjoner. Jeg hadde studert i alle år, og hadde hatt strøjobber for å tjene til livets opphold. Så kom man over dit, og fikk betalt for å gjøre det man likte best i hele verden. Det var helt fantastisk, sier Hareide.

Fikk læregutter
På den tiden var norsk fotball halvprofesjonelt. Spillerne hadde vanlige jobber på dagen, og trente om kvelden. Det ble en helt ny hverdag for Åge Hareide. Nå befant han seg i en klubb der alt ble tilrettelagt, pengene var gode og man kun skulle tenke på fotball.

- Jeg fikk også en læregutt. Clive Wilson, han ble senere proff i Tottenham og Queens Park Rangers. I Norwich hadde jeg John Fashanu og Ruel Fox som læregutter. De pusset skoene mine, hentet te til meg og sånn, smiler Hareide.

Noe må de ha lært av Hareide, for samtlige ble profiler i engelsk fotball.

- Jeg snakket nok mer med dem enn de garvede, engelske proffene gjorde, og lurte på hvor de kom fra og hvor de ville med fotballkarrieren. Det var en fin skole, det der. De hentet post for oss, tekoppen skulle stå fremme når vi kom til garderoben, skoene våre måtte de pusse, alt mulig. Man blir ikke bedre fotballspiller av å pusse sko, men man får disiplin. Det er nesten som å være i militæret, sier Hareide.

Men det var ikke bare utenfor banen ting var annerledes. Hareide gikk fra å spille foran halvtomme familietribuner i Norge, til stappfulle engelske tribuner fylt av ølstinkende, gale engelskmenn.

- Jeg har alltid likt kampene veldig godt, og spesielt kveldskampene, med flomlys og litt kaldt, det var helt fantastisk. Jeg husker jeg spilte på gamle Anfield, med gamle the Kop. Håret sto rett opp fra hodet på meg. Da går man skikkelig i krigen. Liverpool var på det tidspunktet Europas beste lag, og det var veldig spesielt, mimrer han.

Det ble totalt 64 kamper for Manchester City og Norwich, 20 sting i hodet og 25 på kroppen, før den tøffe forsvarsspilleren vendte tilbake til Norge. Han avsluttet karrieren i Molde, og fortsatte fotballkarrieren som trener i samme klubb. Han har forandret seg, men hater fortsatt å tape. Det gjør like vondt i dag som da han var 20 år.

- Man har de søndagene hvor man er for seg selv, og ikke har lykkes i kampen tidligere samme dag, det er kanskje den mørkeste tiden man har. Da må man rense kroppen og begynne på nytt, sier han.

- Hvordan blir du etter et tap?

- Jeg blir utrolig innesluttet, og er nok et mareritt for familien å være rundt. I fjor hadde jeg besøk av sønnen og datteren min da vi tapte mot Vålerenga i serieåpningen, og de kjenner meg, så de vet at jeg blir sånn, men da ble jeg veldig stille, altså. Jeg låser meg inne i mitt eget hode, og må ha det ut av systemet, sier han.

Landslagsbråket
Vi må tilbake til 2003. Åge Hareide var Norges heteste trenernavn. Han kunne se tilbake på vellykkede opphold i Helsingborg og Brøndby, og seriemesterskap og cupgull i første forsøk med Rosenborg. Han hadde to år igjen av kontrakten med trønderne, men så ringte Norges Fotballforbund. Det ble et voldsomt leven. Hareide takket til slutt ja til jobben som ny landslagssjef, noe som ikke ble et populært valg i Rosenborg. Han er blitt uspiselig for oss, sa Rune Bratseth om Åge Hareide på TV.

- Ja, da ble det bråk. Jeg kjenner Rune godt, og det gikk mer på skuffelsen over at jeg forlot dem. Vi har et godt forhold nå. Men jeg forstår dem, Rosenborg hadde satset mye på å få meg dit, og jeg hadde en treårskontrakt. Ord er ord, og ord er ikke farlig, sier Hareide.

Han smiler, men går fort over til en mer alvorlig mine.

- Det var egentlig en vond tid, for jeg hadde lyst til å trene Norge da muligheten kom. Jeg hadde vunnet the double i Rosenborg, og det skjer ikke så veldig ofte. Det var en veldig vanskelig tid, for jeg hadde lyst til å gjøre begge deler. Men jeg hadde vært klubbtrener i 17 år, og tenkte at det ikke er veldig ofte en landslagstrenerjobb kommer seilende. I tillegg var det muligheten til å trene mitt eget land. Det ble sånn, men det er ikke sikkert at jeg hadde valgt det samme i dag, sier han.

- Angrer du på at du tok Norge-jobben?

- Nei, jeg angrer ikke på det. Det kan godt hende muligheten hadde dukket opp igjen senere, og jeg hadde en veldig fin tid i Rosenborg. Det var fine folk, en fin klubb, og det var mest den delen jeg angrer på at jeg forlot. Det var fantastiske mennesker å jobbe med, og det var den biten som satt i meg lengst, forteller han.

Da Åge Hareide takket ja til å ta over Norge, ble det en voldsom entusiasme blant det norske folk.

Hareide fortalte om det «nye Norge», og landslagsledelsen lovet å underholde. Nå skulle det spilles fotball, og tiden med kynisk spill og langpasninger var forbi.

Tabbene som ødela
Det ble bare nesten for Norge under Åge Hareide. I kvalifiseringen til VM i 2006 ble Hareides menn nummer to i gruppa, og tapte mot Tsjekkia i play-off. I kvalifiseringen til EM i 2008 havnet Norge ett poeng bak Tyrkia og Hellas, og måtte bli hjemme.

- EM-kvaliken var den beste reisen vår. Jeg mener vi fortjente å komme til EM, ut fra det vi leverte. Vi scoret tredje mest mål i EM-kvaliken, og spilte bra fotball. Men vi gjorde noen sinnssyke tabber som ødela hele EM-kvaliken, og det går ikke an å gardere seg mot tabber. Man kan bare lure på hva pokker det er som skjer, sier han.

Han tenker selvsagt på forbannelsen som hvilte over Norges keepere i kvalifiseringen til EM i 2008. Først tabbet Thomas Myhre seg ut to ganger mot Tyrkia på bortebane, en kamp Norge hadde i sin hule hånd. I den skjebnesvangre hjemmekampen mot Tyrkia skjedde det samme igjen, denne gang ved Håkon Opdal.

- Tenker du ofte på de tabbene?

- Ja, de dukker opp når det er landskamper. Det er ergerlig, for vi var så steike nære å komme inn i et sluttspill. Jeg tenker ikke på meg selv, men på Norge, og spillerne. De hadde blitt enda bedre av å oppleve et sluttspill. Det største «drawbacket» var at Martin Andresen ble skadd i Aalesund før Tyrkia-kampen. Hadde han ikke blitt skadd, hadde vi kommet til EM, tror Hareide.

Det endte med at han i desember 2008 kunngjorde at han ikke ønsket å fortsette som landslagssjef.

- Det var bedre at andre kom inn og skapte ny tro. Energien og viljen til å vinne kamper synes jeg forsvant ut av gruppa mot slutten. Jeg så ikke noe poeng i å være der, når jeg ikke lenger klarte å skape den gløden og energien som skal til. Det er noe av det viktigste en trener skal gjøre, sier han.

Er det noe sportsjournalister og fotballtrener har til felles, er det at vi blir utskjelt så fort man gjør noe andre ikke er enige i. Etter et langt liv i fotball, er han vant til å få kritikk. Men han aksepterer ikke alltid måten den kommer på.

- I de senere år, med sosiale medier og mulighetene til å ytre sin mening i kommentarfelt i nettartikler, får man frem sider av samfunnet jeg ikke er så veldig glad i. Jeg respekterer den fotballinteresserte jenta eller gutten som har noe å si, og som fremmer det på en fornuftig måte, men det drukner i mengden av folk som lirer av seg søppel om alt og alle. Det er noen som sitter der og heter Petter den ene dagen og Gunnar den andre. Sånn er samfunnet vårt blitt, sier han og rister på hodet.

- Har du noen gang vært fristet til å svare folk i kommentarfelt?

- Nei, men jeg leser det heller ikke lenger. Det er ikke verdt å lese, verken når det går godt eller dårlig med laget. At folk sitter i et mørkt rom og skriver skitt om andre folk, det synes jeg er helt forkastelig. Det der er store feiginger, og hvis de hadde jobbet i en fotballklubb, hadde de blitt sparket ut, sier han.

Forholdet til pressen
Han er opptatt av mye, Hareide, og har også gått noen runder med det norske pressekorpset ved flere anledninger. I 2004 ble det rettet kraftig kritikk mot ham, etter at han hisset seg opp over pressens forhåndsdekning av kampen mot Italia.

- Enten er dere på lag med oss, eller så er dere på lag med italienerne, sa Åge Hareide til norske journalister.

Men han er opptatt av pressens viktighet, og bedyrer at han synes det er viktig å stille opp for mediene. Senest i 2011-sesongen tok Hareide affære da Viking-keeper Rune Almenning Jarstein forsøkte å snike seg unna intervjuet etter en dårlig kamp.

- Rune! Stopp! Du går ikke nå, altså! Det er nå du skal svare for deg! Det er ikke snakk om at du skal gå! skrek Åge Hareide.

- Pressen har sin oppgave, og de er rosende når ting går bra, og kritiske når ting ikke går bra. Det er profesjonelt, og journalister sitter ikke og tenker at de skal «ta» meg fordi jeg er sånn eller sånn, eller at de skal ta Kjetil Rekdal eller Ole Gunnar Solskjær fordi de er sånn eller sånn, det er ikke slik det fungerer. Pressen er profesjonell, som skriver det de mener der og da. Det respekterer jeg, fordi det er jobben deres, og det er viktig for norsk fotball at pressen bryr seg om oss, sier han.

Men selv om han forstår viktigheten av at journalister skriver om norsk fotball, betyr ikke det at han alltid er like fornøyd med spørsmålene han blir stilt.

- Jeg så André Villas-Boas fikk et spørsmål etter tapet mot Napoli, der journalisten spurte om han kom til å være Chelsea-trener i returkampen. Det er journalistens oppgave å spørre om det, men det kan være utrolig irriterende i øyeblikket man står der. Man må telle til ti noen ganger, og det har ikke alltid vært like lett. Noen journalister kjenner jeg, og kan lett tirre de om jeg finner ut at det er nødvendig, sier han og smiler.

Han har klart å skape ny entusiasme i Stavanger før serien sparkes i gang i slutten av mars. Tidligere i år foretok Viking en omorganisering i klubben, og Hareide ansatte spanske Josep Clotet Ruiz som førstelagstrener. Spanjolen styrer nå mye av det som skjer på treningsfeltet, og Hareide skryter voldsomt av sin unge læregutt. For han er en læregutt, Ruiz. Men Hareide påpeker viktigheten av ansettelsen, og synes det er fascinerende å jobbe med en som på mange måter er «på andre siden av skalaen».

- Han er så fantastisk dyktig, og det er gøy å se hvordan han jobber. Vi er på en måte på hver vår side av skalaen, der han er i starten av sin karriere, mens jeg kanskje nærmer meg slutten, sier Hareide.

- Blir Viking siste kapittel i ditt fotballiv?

- Det er ikke sikkert. Jeg tenker faktisk ikke så mye på det, og har et avslappet forhold til det. Det er mange ting jeg kan ha lyst til å gjøre, men det kan også hende at man har lyst til å bare slappe av. Kanskje ha en frihelg og leve som andre normale mennesker. Man savner jo det noen ganger. Det er det største minuset ved dette yrket, at vi har fri når andre er på jobb. Helgearbeid tar på, spesielt for at man aldri får tid nok med familie, sier han.

Intervjuet går mot slutten, og det er på tide å komme seg ut i sola på La Manga. Vi har pratet fotball i snart en time, og Viking skal snart gjennomføre nok en økt på det perfekte gressteppet på Spanias solkyst. Man kan si mye om godt kunstgress, men ingenting vil noen gang slå godt naturgress.

- Vi er bare privilegert, og er heldige som holder på med fotball. Det er verdens fineste spill, og ingenting kan konkurrere med det, samme hva de sier.

Det har han selvsagt helt rett i, og vi lar det bli siste ord. Kjenner vi Åge Hareide rett, kommer det ikke til å bli det siste.

Men som han sier selv:

- Jeg mener mye, men det er aldri vondt ment.

Tidligere utgaver av «Det Store Intervjuet»:

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere