Gå til hovedmeny Gå til hovedinnhold
Foto: Lise Åserud, SCANPIX.
Kampene Egil Olsen aldri glemmer.
HOTEL BRISTOL (Nettavisen): Han er ubeseiret i sine 27 siste kamper på den norske landslagsarenaen. Ullevaal ble etter hvert et fort under Egil Olsens ledelse, og man må helt tilbake til høsten 1991 sist gang noen beseiret Norge på Ullevaal stadion - da Tsjekkoslovakia banket inn tre mål bak Erik Thorstvedt. I tillegg kan man legge til tre «hjemmekamper» spilt i henholdsvis Larnaca (!), Molde og på Bislett, noe som gjør det til 30 kamper på rad uten hjemmetap for 90-tallets største, norske fotballhelt.
Lars Bohinen har nettopp sendt Franco Baresi ut i Sognsveien, mens Walter Zenga spreller nyttesløst.
Foto: Eystein Hanssen, Scanpix.
34 av 37 uten tap
I det hele tatt, Norge hadde svært lite å bekymre seg over under Drillos
ledelse på hjemmebane sist gang han var landslagstrener. Av de 37
landskampene Drillo ledet det norske landslaget i kjent territorium - og
Kypros - endte kun tre kamper med tap, alle i løpet av en syvukersperiode
høsten 1991. Av de resterende 34 kampene, endte 24 med seier og ti med
uavgjort. Men hvem rangerer han selv som de største kampene?
Drillo forteller:
- Egentlig så er jo dette en mediegreie, jeg pleier ikke å rangere kampene på den måten, og plutselig kan jeg komme på en annen kamp når jeg går herfra etterpå.
- Likevel, den første seieren over Italia (2-1 i 1991, red.anm.) var veldig spesiell, innrømmer landslagstreneren.
Bohinens Baresi-finte
Ikke bare for et fullsatt publikum som så et av verdens beste lag feid av
banen, men også for Drillo. I forveien hadde den norske U21-landslaget knust
sine italienske rivaler 6-0 i Stavanger, og under A-landslagskampen måtte
Drillo selv begynne å gni seg i øynene da det samme skjedde igjen.
Tore André Dahlum hadde gitt Norge en tidlig ledelse, og da Lars Bohinen fintet Franco Baresi langt ut i Sognsveien etter en snau halvtime og satte inn 2-0, lurte Drillo på hva i all verden som skjedde.
- Jeg begynte å lure på om vi også skulle vinne 6-0, flirer 66-åringen.
Tok VM på forskudd
Seieren var likevel ikke nok til å sende Norge til EM i Sverige i 1992, men to
år senere kvalifiserte Norge seg for sitt første mesterskap under Drillo –
VM i USA. Hjemmekampen mot Polen høsten 1993 er derfor den andre kampen som
går inn i Drillos minnebok.
- Nederlands-kampen i samme kvalifisering var naturlig nok veldig spesiell (Norge vant 2-1, red.anm.), men Polen-kampen husker jeg veldig godt, selv om kampen i seg selv var så stor (1-0, red.anm.).
- Det var et voldsomt oppstyr etterpå, med opptog i byen og noen voldsomme feiringer som jeg var litt ubekvem over. Det er jo ikke helt min greie, og det spesielle var at vi jo egentlig ikke var klare for VM da. Det skulle ikke mer til enn at Nederland og England spilte uavgjort, og at vi tapte borte mot Polen, for at vi hadde vært ute, minner Drillo om.
England satte Norge på kartet
Den tredje kampen og siste kampen Drillo trekker fram er nok også den
Drillo-kampen flest husker – hvis man ser bort fra Brasil-kampen i ’98, da.
England i 1993. England, kjempenes fødeland. Fotballens vugge.
Øyvind Leonhardsen hadde gitt Norge ledelsen, før Lars Bohinen – opprinnelig ikke med i den norske landslagstroppen mot England – bestemte seg for å ta ballen i egne ben, løp over halve banen, tittet opp, og skjøt iskaldt over hodet på en hjelpeløs Chris Woods. 2-0, og England måtte etter hvert se VM foran TV-skjermen.
- Det var vel da vi virkelig ble lagt merke til.
- Kampen var veldig spesiell. Engelskmennene ga nærmest opp, det siste kvarteret forsøkte de ikke engang, og noe sånt har jeg aldri sett fra den kanten tidligere.
Sjekk siste fotballnytt her
Sjekk siste sportsnytt her
Vil du ha sportsnyheter tilsendt på mobilen? Send SPORT START til 1930. Tjenesten koster 2,- per melding.
Les sportsnyheter på mobilen: Send NETT til 1930 (gratis bokmerke).