RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Erlend Aas/Scanpix

Det startet med en legetabbe

Sist oppdatert:
I «Det Store Intervjuet» får du møte den ufiltrerte versjonen av Henning Berg.

BELFAST (Nettavisen): «Som klubbtrener kunne du bli oppfattet som en gisseltaker på Al-Jazeera, men nå skal vi slippe deg fri».

TV 2-bossen Vegard Jansen Hagen ringte Henning Berg med den meldingen da han ville hente inn 42-åringen som fotballekspert. Ønsket var forståelig. Berg har opplevd mer enn de aller, aller fleste i norsk fotball.

Han har vunnet Champions League. Han var den første som vant Premier League med to forskjellige klubber. Han har nådd milepælen 100 landskamper.

«Noen ganger har jeg også følt meg som en gisseltaker på Al-Jazeera», svarte Berg, og takket ja.

Lojalitet
Vi sitter på en kafé i Belfast, Henning Berg og jeg. Noen måneder har gått siden Berg fikk den telefonen fra Jansen Hagen og han er på plass i Nord-Irland som ekspert for TV 2 i forbindelse med en landskamp.

Det er ikke til å komme fra at Henning Berg fremstår som to forskjellige mennesker når han er foran et kamera som klubbtrener og når han er der som ekspertkommentator.

- Når jeg er ansatt i en klubb, må jeg snakke på en måte som er riktig for klubben. Man forandrer ikke mening når man blir ekspert, men man kan si mye mer og på en annen måte. Det handler om å prioritere hva man skal si, forklarer Berg.

Han tenker seg litt om. Og fortsetter.

- Hadde jeg bare tenkt på meg selv, kunne jeg sett bedre ut og andre kanskje dårligere, men jeg har alltid vært lojal, både i spillergruppen og overfor dem jeg senere har jobbet med. Jeg tar sånt internt.

Ryddejobb
Berg har fått mye juling i media. Spillere har kastet ditt. Eksperter har ment datt. I fjor høst ble han presset ut av trenerjobben i Lillestrøm. Intern uro og skuffende resultater overskygget det faktum at Lillestrøm var inne i både et generasjonsskifte og en økonomisk ryddejobb.

- Utfordringen i Lillestrøm var at vi hadde den eldste spillertroppen i 2008. Den eldste, og samtidig blant de dyreste og dårligste. Det er vanskelig å flytte på spillere som har så mye i lønn og ikke er i nærheten av å få tilsvarende andre steder. Vi måtte gi dem bort. Og det gjorde vi. Vi fylte på med unge spillere som hadde potensial og mye mindre lønn.

Tre år senere hadde Lillestrøm noe på gang. Anthony Ujah, Nosa Igiebor og Björn Bergmann Sigurdarson sto i spissen for den nye utgaven av Lillestrøm, den unge og fremadstormende, men langt mer økonomiske versjonen.

- Da jeg måtte gå, hadde vi det yngste laget i Tippeligaen. Vi hadde vel da en snittlønning på 550.000. Den gang jeg tok over, hadde vi det eldste laget. Vi hadde kontrakter hvor spillerne tjente fire millioner i året. Og de var ikke blant de beste i Tippeligaen, heller. Det var galskap.

Berg nøler ikke med å rose Lillestrøm for den jobben som er gjort de siste årene. Han liker at klubben har fått inn sportslig kompetanse i styret, gjennom for eksempel Lasse Kjus, at den har fått bort underskuddene gjennom refinansiering og kapital utenfra.

Kjemi
Det er små marginer mellom suksess og fiasko i norsk fotball, og Berg tror hans skjebne kunne blitt en helt annen dersom klubben hadde gjort som han ba om i januar 2011.

- Vi var uenige i Lillestrøm om hvordan vi skulle gjøre det. Jeg mener at de grepene klubben har gjort nå, burde vært gjort mye, mye tidligere. De har hentet inn en daglig leder og fått mer kompetanse inn i styret. Det er veldig bra, sier Berg til Nettavisen.

Det gikk også på investeringer.

- I januar 2011 fikk vi nei fra styret på å signere en bosmanspiller, en midtstopper som ville forsterke troppen og laget, som kostet 350.000 i lønn. Da hadde vi Anthony, vi hadde Nosa, vi hadde Bjørn. Hadde vi forsterket med to spillere til da, hadde vi vært medaljekandidat. Vi hadde ikke trengt å hente inn i nærheten av like mange forsterkninger som de har gjort nå.

I august i fjor lå Lillestrøm på femteplass, bare to poeng fra andreplassen.

- Men så hadde vi en dårlig periode etter det, fordi vi hadde solgt de beste spillerne våre og hadde for dårlig dekning. Kanskje var jeg for utålmodig. Det er vrient å si fra internt uten at ting blir gjort. Når man har vært uenig over tid, blir relasjonene dårlig. Kjemien blir dårlig, samarbeidet blir dårlig. Vi hadde vært uenige for lenge, konkluderer 42-åringen.

Analyse
Berg kikker ut av vinduet der vi sitter på Caffé Nero, mens fotograf Erlend Aas i Scanpix knipser bilder av ham. Jeg konstaterer for meg selv at Berg på ingen måte virker bitter. Poengene hans er gode. Presise.

Dessuten virker han å stortrives i rollen som fotballekspert.

Berg viser sine gode analytiske evner når jeg følger opp med et spørsmål om han ser for seg flere trenerjobber i framtiden.

- Nå har jeg vært hovedtrener i sju år. Da jeg sluttet i Lyn, hadde jeg en ganske høy stjerne og ble vel ansett som trener. Nå som jeg har avsluttet i Lillestrøm, vil sikkert en del si at det var en nedtur og at jeg ikke fikk det til der.

- Men jeg vet hva vi gjorde i Lyn og jeg vet hva vi gjorde i Lillestrøm, og det var omtrent det samme begge steder. Kanskje gjorde vi en enda bedre jobb i Lillestrøm med de utfordringene som var der, enn vi gjorde i Lyn. Jeg tror det.

- Jeg mener at det vi gjorde i Lillestrøm i den tiden jeg var der – og da snakker jeg om «vi», for det var vi, det var Torgeir og støtteapparat og spillere – var veldig, veldig bra. I halve 2010 og halve 2011 var vi der vi skal være. Vi gikk 30 millioner i netto overskudd på spilleroverganger. Men tabellmessig endte vi til slutt ikke der vi ville være. Av forskjellige grunner. Men jeg vet jo hva som skulle til.

Han føler seg på ingen måte ferdig med treneryrket, selv om han har skiftet beite for en stund.

- Jeg regner med å bli trener igjen. Jeg trivdes utmerket i det yrket. Men jeg har ingen hast.

Gjennombrudd
Scanpix-fotografen takker for seg og vi går videre til neste tema: Spillerkarrieren. Jeg husker fremdeles hvor fantastisk Henning Berg spilte da han kom inn som innbytter mot England i 1992 og kort tid etterpå ble kjøpt av Blackburn. I mitt hode var det dette som startet eventyret hans – nå er jeg spent på om hukommelsen har vært trofast eller utro mot meg.

- Det er noen kamper som, sett i ettertid, fikk litt større betydning enn andre, og dette er et eksempel på det. Det er også et ganske godt eksempel på hvor tilfeldig ting kan være, sier Berg og smiler.

Egil Drillo Olsen var landslagssjef, den gang som nå, og hadde plassert Henning Berg på benken, noe den daværende Lillestrøm-spilleren var svært misfornøyd med, noe han også hadde gitt Drillo beskjed om.

- Men fordi jeg hadde den holdningen, var jeg ikke nervøs da jeg kom utpå. Jeg kunne gå ut og være revansjesugen, og det gjorde det lettere for meg å spille bra.

England hadde vært det dominerende laget og Norge var heldig som hadde sluppet unna fram til Tore Pedersen ble skadd i en hodeduell etter 20 minutters spill.

- Han ble liggende nede og legen måtte utpå. Standard prosedyre var jo at legen, Trygve Kase, måtte stille noen kontrollspørsmål og sjekke om Tore skjønte hvor han var og ikke hadde fått hjernerystelse. England hadde vært det klart beste laget, de hadde presset og presset og presset. Legen spurte hva stillingen var og Tore svarte «0-0», som var riktig. Legen sa «Sorry, Mac, du må ut. Nå er du helt borte. Dette går ikke». Han trodde at England ledet 1-0.

- Det var kjipt for Tore, men det tok ikke lang tid fra Egil vinket til jeg var klar, altså. Hvis du ser en tegnefilmspurt, så var det sånn. Jeg var klar før skiltet kom opp.

Tilfeldighet
På tribunen satt Kenny Dalglish, den nåværende Liverpool-manageren. Den gang hadde han sjefsjobben i Blackburn Rovers, en hardtsatsende klubb med god råd takket være pengene til Jack Walker. Han kom til Wembley for å se Tore Pedersen, men dro derfra med navnet til Henning Berg på blokka.

Noen uker senere ble han invitert til å trene med Blackburn en uke, og der klarte Berg igjen å imponere den meritterte skotten. Dermed lånte Dalglish sjekkheftet til Walker og skrev ut en sjekk til Lillestrøm.

- Hvis Trygve Kase, legen, hadde fulgt med og visst at det var 0-0, så hadde ikke jeg gått til Blackburn, men kanskje spilt i Norge resten av karrieren. Det vet man aldri, sier Berg.

Blackburn Rovers hadde nettopp rykket opp, men den forholdsvis lille klubben hadde likevel store ambisjoner. Dalglish hentet spillere som Alan Shearer, Tim Flowers og David Batty.

- Den muligheten jeg fikk der, til å komme til Blackburn på den tiden, var fantastisk. De bygde opp et nytt lag, hentet både etablerte og ukjente spillere, hadde en god manager i Dalglish, en super trener i Ray Harford. For min utvikling var det fantastisk. Men tilfeldig. Jeg trengte kanskje å ha litt tur i den situasjonen der.

Berg smiler. Dette er gode minner, ingen tvil om det.

- Jeg hadde jo ikke kommet dit hvis jeg ikke hadde spilt bra, men hvis jeg ikke hadde gått til Blackburn da, hadde jeg heller ikke blitt så god. Det var først da jeg kom til Blackburn at jeg utviklet meg ordentlig som fotballspiller.

Ligamester
Den 23 år gamle nordmannen utviklet seg i takt med laget. Den første sesongen i Premier League endte Blackburn på fjerdeplass. Året etter klatret Rovers til andreplass. Og 1994/95-sesongen ble kronet med ligagull.

Berg gir mye av æren for dette til Kenny Dalglish.

- Dalglish var superfin. Fantastisk. Jeg lærte mye fotball av han. Ray Harford også, egentlig. Begge to. Kenny er den manageren jeg har vært mest enig med i pausene. Han var alltid «spot on». Han husket hver eneste situasjon. Han var heller ikke aggressiv og stygg. Han var mer «hvorfor gjorde du det der når vi ble enige om at du skulle gjøre sånn?». Han var bra. (Sir Alex) Ferguson var mer aggresjon og følelser, men også han hadde den taktiske og strategiske innfallsvinkelen.

- Hva husker du best fra tiden i Blackburn?

- Det er først og fremst den gjengen som spilte sammen. Den var fantastisk. De fleste var på samme utviklingsnivå og hadde ikke vunnet noe særlig før. Alle syntes det var dødskult å spille fotball. Vi hadde det gøy, på banen, utenfor banen, i garderoben, på turer. Det var en super gjeng.

Det endte langt bedre enn det startet for Berg i Blackburn. Debutkampen endte med tap 2-4 for Sheffield Wednesday i en ligacupsemifinale, hvor Berg fikk skylden for ett av baklengsmålene og en annen debutant, svenske Patrik Andersson, to av de andre. Neste kamp så begge fra tribunen.

- Det var katastrofe, men det som ga meg litt håp, var at jeg klarte meg bra offensivt i den kampen. Defensivt sleit jeg som pokker, men jeg visste at det defensive alltid hadde vært min styrke og regnet med at det kom jeg til å klare, det kom jeg til å lære meg. Det at jeg allerede fungerte offensivt, var fantastisk for meg å føle – selv om vi tapte, selv om jeg ble satt på tribunen i neste kamp.

Gjerrig
Det skotske passet som Kenny Dalglish innehar, forplikter som kjent til forsiktig og klok omgang med penger. Derfor ble ikke Berg holdt ute av troppen lenge. Dalglish måtte jo rettferdiggjøre pengebruken.

Da Berg fikk sjansen igjen, kom dessverre raskt en skade og tvang ham tilbake på sidelinjen.

- Den gamle skøytetreneren Finn Halvorsen var læreren min på videregående, på idrettslinja, sammen med Svein-Håvard Sletten. Vi jobbet sammen i i gymsalen hver dag den sommeren. Jeg hadde noen sjuke øvelser for å bli sterk nok. Jeg kom tilbake ordentlig sterk, ordentlig forberedt, klar til å spille. Hvis jeg ikke hadde gjort en ordentlig jobb den sommeren, er det ikke sikkert at jeg hadde kommet med på laget. Og hvis du først ikke kommer med på laget, da kan du bli sittende lenge, sier Berg til Nettavisen.

Han beskriver den første hele sesongen i Blackburn, den sesongen som endte med andreplass, som den «kanskje kuleste sesongen han har opplevd».

- Vi var så nære. Vi spilte mot United i påsken. Hadde vi slått dem da, kunne vi blitt seriemester det året. Men vi røyk. Vi tok dem i stedet året etterpå. De to årene der var strålende.

Dalglish viste for øvrig sine skotske gener ganske nylig, da Liverpool møtte Cardiff i ligacupfinalen og han kunne sette enda en pokal i sitt overfylte premieskap. Samtlige av Dalglishs spillerkjøp var å se i Liverpools startellever mot den walisiske motstanderen.

- Tenkte du på Dalglish og hans trang til å forsvare hver krone da du så dette laguttaket?

- Det var det første jeg tenkte da jeg så Luis Suarez, Andy Carroll, Stewart Downing og Jordan Henderson. Da tenkte jeg at det var en fin anledning for ham til å vise at de vinner med disse spillerne. Men Henderson, det kjøpet har ikke klaffet. Han bommet litt der.

Overgang
Henning Berg imponerte i Blackburn Rovers og var en mer sentral spiller for Kenny Dalglish enn høyrebacker vanligvis er. Hans presise langpasninger til Alan Shearer ble et effektivt våpen som førte til mange mål. Berg fikk dessuten rett i at de defensive ferdighetene ville vokse.

I 1997 tok sir Alex Ferguson kontakt. Manchester United ville ha Henning Berg til Old Trafford.

Dette var faktisk ikke første gang – allerede i 1988 ønsket Ferguson å hente Berg, men den gang var eidsvollgutten bare 18 år og kunne ikke oppfylle det engelske forbundets minimumskrav på ti landskamper, som man måtte ha for å få arbeidstillatelse.

Landskamper var ikke lenger noe problem. Berg hadde nå vært fast inventar på det norske landslaget i fem år og hadde fått 44 kamper under Drillo. Ferguson betalte hele fem millioner pund for å få Berg fra Blackburn – en smått sensasjonell sum for en norsk forsvarsspiller.

- Den gang var jeg den dyreste forsvarsspilleren, i alle fall i England. Det var på den tiden det var en boom på pengebruken. Det var likevel en overraskelse at de hentet meg og brukte så mye penger på meg. Det var ikke noe opplagt valg, det. Det var mange som stusset.

Manchester Uniteds manager – også han skotsk – ville forsterke troppen med tanke på det tøffe kampprogrammet og mente også at Berg ville passe veldig godt i europacupkamper.

Uvant
- United-tiden var bra på mange måter og tøff på andre måter. Det var det første laget jeg kom til hvor jeg ikke spilte fast. I Blackburn spilte jeg 40 av 42 kamper da vi ble seriemestere, mistet én kamp med skade og én på grunn av gule kort.

Berg ble først og fremst hentet til United for å spille midtstopper. Ferguson ga sine spillere beskjed om at Gary Pallister var førstevalg, og at resten måtte kjempe om plassen ved siden av ham. Berg kjempet dermed mot Ronny Johnsen og David May om spilletid, og senere ble Jaap Stam hentet inn som erstatter for Pallister og ergo også som det nye førstevalget.

- Det som var aller, aller best for meg i United, var at jeg spilte kvartfinale i Champions League tre år på rad. Jeg spilte vel fem av seks kvartfinaler. Den sjette satt jeg på benken. Ferguson hadde en greie med at det passet bra å bruke meg i Champions League. Det var supert, det. Det var bra bonuser i Champions League, gliser Berg.

Han spilte om lag 30 kamper per sesong, pluss landskamper, så krise var det på langt nær.

Trippel
Den beste perioden til Berg sammenfalt dessuten med den beste perioden til Manchester United.

Etter at Arsenal knep ligagullet i 1998 med ett poengs margin til United, havnet Berg på benken. Der ble han stort sett sittende fram til jul, da Ferguson igjen tok ham ut i startelleveren og gjorde det regelmessig fram til en skade dukket opp i april.

13-5-0 avsluttet Manchester United den sesongen med. 13 seirer og null tap på sine 18 siste ligakamper. Denne gang var det United som vant ligamesterskapet med ett poengs margin til Arsenal.

Newcastle ble slått 2-0 i FA-cupfinalen. På grunn av skaden mistet Berg både FA-cupfinalen og den berømte Champions League-seieren mot Bayern München – som Ole Gunnar Solskjær avgjorde – i sesonginnspurten. Berg spilte likevel en viktig rolle, ikke minst med sine strålende kamper mot Inter i kvartfinalene.

- Steve McClaren kom inn høsten før. Da begynte vi å jobbe litt mer med struktur, mer med organisering av laget, hvordan vi skulle spille defensivt og sånne ting. Vi strammet inn og hadde bedre samarbeid defensivt. Det var avgjørende. Før var det for lite struktur, forklarer Berg.

McClaren drillet blant annet United i de samme taktiske prinsippene som Drillo brukte i det norske landslaget.

- Da ble vi mye bedre som lag. Mye bedre. Jeg tror det var hovedgrunnen til suksessen den sesongen. Sammen med den troppen vi hadde, selvfølgelig. Vi hadde jo fantastiske spillere, poengterer Berg, og trekker fram spissalternativene Andy Cole, Dwight Yorke, Teddy Sheringham og Ole Gunnar Solskjær som eksempler på dét.

Høydepunkt
En tekstmelding tikker inn på telefonen til Henning Berg. Vi har sittet en god stund på Caffé Nero nå.

- Jeg må nesten svare. Jeg er jo faktisk på jobb her, sier Berg unnskyldende, og plukker telefonen opp.

Det har for lengst gått opp for meg at også dette intervjuet blir langt. Overraskende er det imidlertid ikke, med tanke på at intervjuet er med en mann som har opplevd så utrolig mye på fotballbanen. Vi har ikke engang snakket om VM-sluttspillene i 1994 og 1998, om seirene over Brasil i 1997 og 1998, og tiden som trener i Lyn eller om avskjedene i Rangers og på Ullevaal stadion.

I 2000 forlot Berg Manchester United og reiste tilbake til Blackburn. Først på lån, så ble overgangen gjort permanent. Under prosessen takket han høflig nei til tilbud fra Bundesliga.

I stedet hjalp han Blackburn, som hadde falt ut av Premier League, tilbake i det gode selskap. Året etter var han lagets kaptein da Blackburn vant ligacupfinalen på Millenium Stadium i Cardiff. Begge deler regner han naturlig nok som store høydepunkt i karrieren.

- Det var dødskult å rykke opp med Blackburn, og det var stort å løfte pokalen som kaptein, skyter Berg inn, mens han avslutter en tekstmelding.

Vi må snart avslutte intervjuet også. Men ikke uten å snakke om VM-sluttspillene. Det går ikke.

Feiring
- Hva husker du best fra landslagskarrieren din?

- Det er mye. Da vi kvalifiserte oss til 94-VM, med 1-0 hjemme mot Polen. Hele Oslo sto på hodet. Det var hest og kjerre ned Karl Johan. Det var fullt utenfor hotellet, vi kom nesten ikke inn. Det var sydlandske tilstander.

- Og vi hadde ikke kvalifisert oss ennå. Vi måtte ha ett poeng borte mot Polen, først da ville vi være kvalifisert. Nå endte det jo opp med at vi vant i Polen, men det var vill feiring allerede i Oslo, erindrer Berg.

Begeistringen kom delvis av at ingen hadde trodd at Norge skulle klare å kvalifisere seg fra en gruppe med England, Nederland, Polen og Tyrkia.

Det var mot alle odds, spesielt for en nasjon som aldri tidligere hadde kvalifisert seg (det var ikke nødvendig i 1938, landslagets eneste sluttspilldeltakelse før 1994).

Som andre høydepunkter trekker Berg selvfølgelig fram seieren mot Brasil i 1997, 4-2 i en privatlandskamp, og den sensasjonelle og svært minneverdige 2-1-seieren mot samme stormakt i sluttspillet året etter.

Superlag
Norges VM-lag i 1998 er det beste Henning Berg har spilt på. Det er også det beste Norge noen gang vil få oppleve, tror han, sett i forhold til konkurransen på den tiden. Det er vanskelig å være uenig.

Drillo hadde tre Manchester United-spillere i troppen til VM i Frankrike: Berg, Solskjær og Johnsen. Han hadde to Liverpool-spillere: Øyvind Leonhardsen, Stig Inge Bjørnebye. Keeperne spilte i Tottenham (Frode Grodås og Espen Baardsen) og Everton (Thomas Myhre). Tore André Flo var stjerne i Chelsea og Egil Østenstad toppscorer i Southampton. Kjetil Rekdal var i Hertha Berlin og Erik Mykland i Panathinaikos.

- I 1998 hadde vi et superlag. Den 22-mannstroppen vi hadde da, hadde muligheten til å gjøre som Sverige gjorde i 1994 (bronse, red. anm.) og gå hele veien. Det er det ingen som helst tvil om. Vi slo Brasil, men vi var ikke på vårt beste verken mot Marokko eller Skottland.

- Så møtte vi Italia, dessverre. Vi kunne like gjerne ha vunnet den kampen. Ståle (Solbakken) kunne ha fått straffe. Tore André hadde en super heading, som Gianluca Pagliuca vippet utenfor. Og de fikk en heldig scoring ved Christian Vieri på en litt dårlig markering av oss.

Berg ergrer seg fremdeles over tapet for Italia i åttedelsfinalen. Den største nedturen med landslaget var kanskje likevel den avgjørende kvalifiseringskampen til EM i England i 1996, da Tsjekkia utlignet til 1-1 sju minutter før slutt og snappet sluttspillplassen fra Berg & co.

- Hadde vi holdt sju minutter til, hadde vi spilt EM i England. Tenk hvor kult det hadde vært for alle oss som spilte klubbfotball der borte! Det var tidenes nedtur. Tidenes nedtur.

Hundre
Oppturene overskygger imidlertid nedturene med god margin i karrieren til Henning Berg. Han avsluttet karrieren i 2004, da han ble tildelt sin 100. landskamp og hyllet med stående applaus av publikum på Ullevaal stadion.

Berg stoppet egentlig på 99 kamper fordi han pådro seg gult kort og dermed karantene i årets nest siste landskamp, i playoffkampen borte mot Spania i 2003, men Norges Fotballforbund insisterte på å gi ham kamp nummer 100 – som andre nordmann noensinne, etter Thorbjørn Svenssen (som har rekorden med 104, red. anm.).

- Det var en fantastisk avslutning for meg som fotballspiller. Det beste for meg var ikke at jeg fikk én kamp til og nådde 100, men at jeg kunne avslutte min tid som fotballspiller på Ullevaal, hvor jeg har hatt så mange gode opplevelser. Man kan diskutere hva som er fortjent og ikke fortjent, men jeg satte stor pris på det og synes det var en fin gest av forbundet.

De fleste er nok enige i det. Det er tross alt en av tidenes største, norske fotballspillere det er snakk om her. Ikke en gisseltaker på Al-Jazeera.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere